Neste morgen, etter å ha spist noen kjempestore idlier dro jeg avgårde med Shobhas koordinator, Pratik. Han var en behagelig ung mann i slutten av tjueårene som snakket veldig godt engelsk.
Shobhas organisasjon driver bl.a et hostel for fattige barn i 6-14 års alderen. Nå skulle vi møte barna.
Det var gangavstand til skolen. Skolen er offentlig og har 416 elever og 13 lærere. Barna går på skole fra 9-16 og har en times lunsjpause hvor de får et varmt måltid mat. 99% av barna kommer fra slummen.
Hostelet er drevet av Shobhas organisasjon og er delvis offentlig finansiert. De får donasjoner av ris, stoff til skoleklær og bøker for å få det til å gå rundt. Barna bor i to klasserom. Om dagen blir madrassene rullet opp og stablet opp mot veggen. Et rom for jenter og et for gutter, akkurat nå er det 8 av hvert kjønn her, men de kan ta inntil 25 barn totalt.
Det er en egen komite som bestemmer hvilke barn som får være i hostelet, barna kommer fra hele Bangalore. Det er en "Amma"(mamma) som lager mat til barna morgen og kveld og ser etter dem. Om natten er barna alene. Det er ikke helt trygt så Pratik prøver å være der så ofte som mulig.
Jeg fikk hilse på en litt blyg amma og mange blide barn. De så ikke ut som de hadde badet på en stund, men humøret var det ingenting å si på.
Pratik kunne fortelle at de fleste som hadde råd sendte barna sine på privatskole. Ifølge Pratik var ikke privatskole så mye å trakte etter. I offentlig skole legger de mye større vekt på kultur og kannada, morsmålet. Mens i privatskolene hadde de riktignok god engelskundervisning, men konkurranseforholdene var knallharde.
Pratik ville vise meg en organisasjon til, det var ashramen til Susheelamma, "Sumangali Seva Ashrama".
For å komme oss dit tok vi buss. Jeg ble utrolig sjarmert av bussen. Her er det slik at sjåføren har ansvar for bussen sin og kan dekorere den slik han vil. Fremme i bussen hang det noen blinkende bilder av Ganesj, det er veldig vanlig i kjøretøyer her.
I taket og på veggene i bussen var det bilder av lokale kunstnere og han hadde limt fast plast-blomsterbuketter mellom hvert bilde.
Det er noe annet enn den mentale forurensningen, eller reklamen vi blir utsatt for på norske busser.
Setene på bussen fremme var røde, de var kun for kvinner, setene bak var blå og for menn. Kvinner kan sitte på de blå setene, men mennene blir jeget dersom de prøver seg på røde seter.
Det er et stort problem med trakassering av kvinner på bussene.
Vel fremme på ashramen gikk vi inn i en paviljong, der satt patronen selv, mange mennesker satt i kø for å snakke med henne. Hun drev også med familierådgivning. Jeg fortalte at jeg bare ville se hva hun drev med og fikk tillatelse til å gå rundt og ta akkurat så mye bilder jeg ville.
Av en kontoransatt fikk jeg utlevert årsrapporten for 2008.
Ashramen ble grunnlagt i 1975 av Susheelamma og en gruppe med ildsjeler som ville jobbe for underpriveligerte, forlatte kvinner og foreldreløse barn.
Nå i 2008 har de over 400 ansatte, driver hostel for 108 jenter, skole for over 500 barn og helseprogrammer som når mer enn 10 000 barn i Bangalore området. De gir lån til kvinner som ønsker å starte opp for seg selv, de har månedlige møter for mødre i alle de 147 sentrene om kvinnerelaterte problemer.
De arrangerer helse camps og har forhandlet med myndighetene i Karnatake slik at familier med jentebarn får økonomisk støtte til å sende dem til skole.
De har selvhjelpsgrupper på 15-20 kvinner som ukentlig sparer penger slik at de har økonomisk trygghet og har mulighet til å investere.
Ashramen stimulerer til entreprenørskap hos kvinner ved å avholde kurser, hjelpe med lån og markedsføring av produkter.
De har også en ungdomsgruppe som vil hjelpe jentene til større selvtillit, renslighet og sunn kost. 90 jenter er med i disse gruppene. Jobb kurser for jenter blir arrangert.
Ashramen driver også med fri rettshjelp for kvinner. De er utsatt for Dowry trakassering, fysisk, mental, økonomisk og seksuell mishandling.
De holder også kurser for kvinner slik at de lærer rettighetene sine.
Dette var bare et lite utdrag av hva de driver med. Imponerende!!
Pratik tok meg en runde inn på skolen.
På veggen var det malt et bilde av menneskenes indre organer og navnene på dem. En annen vegg hadde bilde av nasjonalfugl, påfugl, nasjonaldyret, tigeren og nasjonalblomsten, lotus.
Barna var veldig entusiastiske og jeg ble invitert inn til fjerde klasse, jeg gikk frem og fortalte litt om Norge som ble oversatt til cannada og alle barna ville bli med meg og besøke Norge.
Etter lunsj returnerte vi til Shobhas hus.
Hun ville vise meg dette prosjektet for at jeg skulle se et skikkelig vellykket prosjekt.
Takk Shobha og lykke til videre og spesielt til lykke med 8 mars, den internasjonale kvinnedagen. Hun kan ikke hvile før da, Shobha jobber døgnet rundt.....
