Lahore

Vi kjørte avgårde, det var fine veier og mindre trafikk enn på indiasiden. Enten var det fine biler eller esel/hestetransport. Og de hadde noen fantastisk flotte, dekorerte lastebiler. Dekorasjonen må koste dem mye ekstra i drivstoff, for dekoren var ikke akkurat aerodynamisk. De hadde bygget en slags skyggelue eller vindfanger over styrehuset. Lastebilene var som bevegelige kunstverk.

Først skulle vi he en noe sein lunsj. Vi dro til et hotell/kjøpesenter/restaurant i luksusklassen. Jeg har ikke sett maken siden jeg var i Dubai. Liksom i Dubai er det stor forskjell på fattig og rik. Her er det to tydelig adskilte klasser, ca 15% tilhører overklassen, og så er det et stort fall ned til de resterende fattige 85%. I Pakistan har de fremdeles et føydalsystem. Noen få eier enorme områder med land og de fattige har ingen alternativer og blir satt til å jobbe for luselønn. De fattige har ingen rettigheter, hverken til skole eller helsevesen. Absolutt ingen rettigheter, ikke til mat og vann en gang.

Dette var skremmende. I India har de iallefall noen rettigheter. Selv om landet er korrupt og de fattige ikke vet rettighetene sine og derfor ikke får nyte godt av dem, så HAR de iallefall rettigheter. India som nasjon anerkjenner disse menneskene og har gjennom lovverket gitt de rettigheter..og det er iallefall en god start

Maten på restauranten var overdådig og kjempegod, spesielt dessertene var fantastiske. (Jeg prøvde å ikke tenke på de 85% som ikke kan drømme om å komme inn her.) Så reiste vi til Sunnys søster. Han hadde flere søstre og ei hadde nettopp kommet fra Norge. Det var veldig hyggelig å få snakke norsk igjen.
Datteren hennes hadde vært den første med ikke vestlig bakgrunn på stortinget. Bare 26 år gammel hadde Afshan Rafiq vært inne for Høyre i perioden 2001-2005.

Etter middag ble jeg kjørt til hotellet, eller leiligheten. Det var som en leilighet med roomservice. Det var kjempeflott, stooort bad, internett og myk seng. Jeg hadde levd veldig enkelt i India, så det var deilig med litt luksus. Jeg fikk vite at det var sjefssekretæren for Kashmir, Khalid Sultan, som hadde ordnet det for meg.

For riktig å være effektive og utnytte tiden, skulle Sunny vise meg kontoret sitt i Lahore og vise meg litt rundt i gamlebyen i Lahore samme kveld. Vi cruiset rundt i byn og han viste meg viktige bygninger som høyesterettsbygninger og universiteter. Sammenlignet med India er gatene ryddige og det er svært sjelden å observere ei ku.

På kontoret hans fikk jeg lese gjennom en rapport han hadde fått laget om vann og trehogst situasjonen i Kashmir på Pakistans side. Det var blitt spurt 900 mennesker fra mange landsbyer om situasjonen. Resultatet var nedslående. Landsbyboerne var ikke bevisst sammenhengen mellom trehogst og at grunnvannet synker. De var klare på at de trengte å overleve, de trengte ved til matlaging, de prioriterer(selvfølgelig) mat og liv i dag fremfor trær imorgen.

Konklusjonen var at landsbyboerne må ha noe å leve av og gis en grunn til å bruke energi til å beskytte plantene til de slår røtter. Beskytte dem mot blant annet husdyr. De må også opplæring slik at de forstår sammenhengen mellom hogst og vann. Situasjonen er igrunnen ganske lik på begge sider av grensen.

Sunny er veldig bekymret over vannsituasjonen i fremtiden, for elvene som renner gjennom Pakistansk Kashmir kommer fra Indias Kashmir og der bygger de demninger, og leder vannet nye veier.
Sunny viste meg også fotografier av Bondevik, Inge Lønning, Sunnys niese, tidligere Pakistans President Muhammed Rafiq Tarer og til og med ett av kong Harald. Sunny er i ferd med å starte en Pakistansk avdeling av Bondeviks, Oslo fredssenter og har nær kontakt med Norge og norske politikere.

Siden jeg ville se det vanlige livet i Lahore, ville Sunny vise meg gamle Lahore by night.
Til forskjell fra India, som ikke har noe natteliv, er det full rulle her. Til og med grønnsakshandlerene satt og solgte appelsiner og frukt i bodene sine til langt over midnatt. De fantastisk dekorerte lastebilene kom inn i byen, og det var laste og losse sjau.. Tålmodige små esler sto og ventet med kjerrene sine. Det ble servert mat og folk spiste og koste seg. Folk..det vil si..bare menn..

I gamle Lahore, innenfor de gamle bymurene ,i trange smug kunne vi finne noen kvinner. De var prostituerte. Det er selvsagt helt ulovlig, men det drives overraskende åpenlyst alikevel Vi kjørte inn, halliker vinket diskre, tok hånden opp til nesen.. Hvis vi sakket farten kom de bort.. Noen steder kunne vi få et glimt av damene... ei var oppkledt i finklær og "viste" seg frem. En annen satt tungt på en benk og stirret tomt ut i luften.

Jeg var tilbake i leiligheten ca halv to om natten. Det var rart å tenke på at for bare 20 timer siden våknet jeg i Dehli.

Til Pakistan

Tidlig om morgenen ble jeg hentet med taxi og kjørt til togstasjonen. Det var første gang jeg dro alene fra Dehli, Satya Paul fikk ikke visum til Pakistan og kunne ikke bli med, han hadde i stedet dratt til Punjab. Å finne riktig tog var lettere sagt enn gjort og jeg spurte vakter og forbipasserende. Det sto ingenting på oppslagstavlene.

Tilslutt, var det en noe dramatisk (vil jeg igrunnen si) ung mann som viste meg riktig tog, han ba meg løpe ned til toget som visstnok skulle gå hvert øyeblikk. Jeg løp det remmer og tøy kunne holde og fant riktig vogn. Det var bare en person i vognen. En sikh, en riktig gentleman som hjalp meg med å sette kofferten høyt på ei hylle. Etter ca en halvtime seig toget avgårde.

Først etter et par timer og noen flere stopp ble vognen fylt opp og jeg fikk selskap. Da kom det ombord to jenter i tiårsalderen, de gav meg full underholdning og hindikurs. De syntes at det var stor stas å snakke med en norsk og jeg lærte dem en frase på skikkelig haugesundsk , "ka hette du?". Da de skulle ha meg til å synge synes jeg det ble nok og brukte resten av tiden på å skrive. Ingen steder er så bra å skrive som på toget...

Etter ca 8 timer, kom jeg frem til Aamritsar. Det er en by ca to mil fra Wagha border, Pakistans grense. Amritsar er mest kjent for sikhenes hellige tempel, "the golden tempel".

I Amritsar var timing og tilrettelegging viktig for klokka var allerede kvart over to da toget rullet inn på stasjonen og grensen stengte klokka tre.
Satya Paul hadde i riktig Egon Olsen stil, planlagt hvordan dette skulle ordne seg og han trakk i trådene over telefon fra Punjab.
Problemet var at toget var 10 min for seint.

Planen var at, en venn av Satya Paul, en bokhandler på togstasjonen, skulle finne meg og vise meg til modellen av golden temple. Der skulle privatsjåføren til en poetvenninne av Satya Paul møte meg, og han skulle kjøre meg til grensen. På andre siden av grensen skullle jeg bli tatt imot av Sunny, en veldig høy mann som hadde mastergrad i filosofi.

Siden toget var forsinket, var Satya Paul på tråden før jeg hadde nådd stasjonen. På stasjonen så jeg ingen som så etter noen og begynte å gå bortover perrongen. Jeg ringte bokhandleren, han sendte assistenten og ba meg bli der jeg var. Satya Paul ringte og lurte på om jeg hadde funnet sjåføren, det var bare en snau halvtime til jeg måtte være på grensa. Jeg ble skikkelig stressa og visste ikke hvilken vei å gå, men fulgte strømmen.

Plutselig var assistenten der, han var helt rolig og sa at sjåførene ventet og var klare, men vi hadde lite tid. Bilen sto klar ved inngangen og jeg og koffert ble puttet ombord. Satya Paul ringte og skulle snakke med både assistent og sjåfører. Han ga beskjed om at de måtte kjøre villmann og få meg over grensen til klokken tre.
Det var en flink sjåfør, (en sjåfør og en tolk) og det gikk skikkelig fort, forbi eselkjerrer og kilometer lange køer med lastebiler som var fulle av løk og poteter.

Vi var ved grensen to minutt over tre, Satya Paul var i telefonen igjen og jeg kunne bekrefte at det gikk bra og at jeg fikk lov til å komme inn i Pakistan. ...jeg tror han har sans for action, den godeste Satya Paul...

Jeg ble stemplet ut av India og måtte si takk for turen til sjåføren og tolken. En fyr i blå uniform fulgte med meg som bærer. Akkurat på grensen ble jeg ønsket velkommen til Pakistan av en høy mann i en staselig uniform. Der fikk jeg en ny bærer og prøvde å tipse den forrige med ti rupees. Han ble skikkelig rasende(?)..de andre bare vinket meg videre. På Pakistansk side var alle veldig vennnlige, en veldig "vennlig" fyr ville hjelpe meg å veksle penger. Etterpå fikk jeg vite at jeg hadde hjulpet ham mer enn han hadde hjulpet meg.

Før jeg fikk komme inn i Pakistan måtte jeg registreres inn i datasystemet deres. Dessverre var strømmen borte, så jeg måtte sette meg ned og vente. Det skulle ikke ta så lang tid, fem minutt, sa de....Det var veldig hyggelige folk og vi satt og pratet. (I ettertid skjønner jeg at det antakelig var etterettningsfolk.) Etter et kvarters tid kommer ei lita jente med en enorm blomsterbukett, og bak henne kom en smilende høy mann. Det var Sunny, han som skulle ta seg av meg i Pakistan og yngste dattera hans. Det var en veldig hjertelig velkomst til Pakistan.

Vi måtte vente på strømmen, og de fant fram to gyngehester med rosa man og hale, som etter hvert galopperte rundt i rommet. Etter en halvtimes tid kom strømmen og jeg ble registrert inn i datasystemet og var offisielt inne i Pakistan..

Himalaya Seva Sangh

17 mars.

Neste morgen, etter å ha massert gummene med Satya Pauls vidunder kryddermix, som består av 16 ulike krydder og skal være veldig sundt for tannkjøttet, ba han meg gjøre meg klar til å gå på en konferanse om vann i Himalaya, den skulle starte klokken 11.

Det var en organisasjon, som kalte seg Himalaya Seva Sangh, som arrangerte denne nasjonale konferansen om vannsituasjonen i Himalaya. Det ble arrangert i Dehli og det var i overkant av hundre mennesker til stede.
Den første jeg møtte var Menacchi fra Water portal. Jeg kjente henne fra før, hadde møtt henne på campusen, det var kjekt å se kjente. De har en internasjonal nettside om vann og hvordan, på alle mulige måter og teknikker bidra til rent vann til alle, www.waterportal.com.

Situasjonen i Himalaya er meget alvorlig.
Tidligere var det 162 vannkilder, nå er det bare 52 igjen. Av disse er 38 privatisert, eid av hoteller, mineralvannprodusenter eller det blir laget dammer for el.produksjon.
Det er kun 14 vannkilder igjen til landsbyboerne som bor der. 110 vannkilder er forsvunnet fordi trær blir kuttet og grunnvannet forsvinner. 32 dammer er konstruert med store naturødeleggelser etter inngripen.
Disse tallene kommer fra den indiske staten Himachal Pradesh, men forholdene er represetative for hele Himalaya.

Himalaya seva Sangh har startet flere tiltak for å forsøke å hjelpe landsbyboerne.
De har startet med å teste vannet for å se om det er drikkbart. 80% av sykdommene kommer fra forurenset vann, fra klesvask og oppvask.
De har utviklet et meget enkelt og effektivt vannfilter, "slow sand filter"
De lærer folk om forurensingsfaren.
De lager små dammer og demninger for å hindre erosjon og for å ha tilgjengelig vann. De planter bl.a vetivergrass og trær i skråningene for å stoppe erosjonen. Terrassevis i fjellsidene lages det små vannhull for å hjelpe til med å heve grunnvannet.. I sanden planter de planter til å rense sanden, vetivergrass.

Men det er en stor jobb som gjenstår, landsbyboerne må ha noe å leve av og de må ha brensel til å lage mat..
Det som også er nødvendig...er politisk vilje til å kontrollere vannindustrien og respektere menneskers rett til liv og vann.

I kaffepausen pratet jeg med noen eldre karer. Jeg beklaget at jeg bare kunne være med en dag på konferansen for jeg skulle til Pakistan dage etter.
De advarte meg og mente at det var livsfarlig...i Pakistan var det bare terrorister. Jeg burde reise til Bhutan og Nepal i stedet.

Neida...denne jenta skal til Pakistan.

16 mars 2009

Det var dagen for farvel og tilbaketur til Dehli. Vi stuet oss inn i to busser, og på veien skulle vi besøke Taj Mahal. Jeg ble sittende ved siden av en veldig pratsom folklorist, Jawarharlal Handoo, og ble underholdt nesten hele turen.

Han fortalte at han elsket norsk natur, spesielt vestlandsfjordene. Ved flere anledninger hadde han jobbet på universitetet i Bergen (mest for å se de vakre fjordene)
Jawarharlal er inder og fortvilt over sine landsmenn. Det var som han tok på seg alle problemene i India i seg selv, han hadde løsningene på problemene, men ingen ville høre på ham. Jeg fikk lyst til å trøste denne jamrende folkloristen for noen ganger virker utfordringene uoverkommelige.

Det var mye han var fortvilt over, blant annet menneskefiendtlig arkitektur. Han kunne fortelle at hele New York var en feilkonstruksjon. Hvert 3-4 år, når de skulle gjøre reint kloakk og luftekanaler, døde det alltid noen, minst 3-4 mennesker. Denne menneskefiendtlige arkitekturen var over hele verden nå, også India, sterile glassvegger og høyhus som fjerner menneskene fra naturen og hverandre. Vi kjørte forbi gamle, tradisjonelle hus med utskjæringer og små terrasser.

Vi stoppet på en stor parkeringsplass og ble videre stuet inn i små el.busser som kjørte oss helt frem til Taj Mahal. Det krydde med souvenirselgere, de hadde til og med visittkort og forsøkte å innprente navnene sine, «Im Babu, remember me, i have the shop to the right, promiss to come after»
Vi måtte betale for å se et av verdens syv underverker, det kostet 10 rupees for indere og alle fra SAARC landene. Alle andre måtte betale 750!!! rupees. For 750 rupees fikk jeg i tillegg en flaske vann og et trekk til å ha over skoene.

Jeg trengte noen minutter til å komme over prisforskjellsjokket. Satya Paul kunne fortelle at tidligere måtte alle utlendinger betale 750, men takket være SAARC og south asian fraternaty, fikk alle nå fra Indias nærmeste naboland også komme inn for 10 rupees. Etter å ha gått gjennom sikkerhetskontrollen, pustet dypt tre ganger, telt til ti og drukket litt av det inkluderte vannet, var jeg over sjokket og kunne se inn på det enorme området.

Det var noen store brune Taj Mahal lignende bygninger man måtte gå gjennom før man kunne se Taj Mahal. Det var litt med ærefrykt jeg så den hvite marmorbygningen gjennom den store porten. Taj Mahal speilet seg i det store bassenget foran seg, og så helt uanfektet ut over alle menneskene som yret omkring.

Taj Mahal er egentlig et gravmonument, mausoleum over Shah Jahans yndlingskone, Mumtaz-i-Mahal (Palassets pryd). Hun døde bare 39 år gammel i 1631, i forbindelse med at hun fødte en datter, hennes fjortende barn med Shah Jahan. Taj Mahal ble bygget fra 1632 og sto ferdig i 1653.
Han ble fra seg av sorg da hun døde og alt han tenkte på var byggingen av dette monumentet. Etter hvert kuppet sønnen hans makten. Shahjahan ble stengt inne i et rom, hvorfra han kunne se Taj Mahal.

Satya Paul viste meg benken hvor alle de «formelle» Taj Mahal bildene ble tatt. Det var trangt om plassen, men Satya Paul, Parveen Atif (Pakistansk forfatter) og meg fikk et bilde fra hedersplassen.

Taj Mahal er laget av hvit marmor, det er utskjæringer og innhogget mønster i farge, blomster, veldig vakkert.
I midten av bygningen er det et stort rom. I midten av rommet er det en grav, Mumtaz-i-Mahals grav. Ved siden av er Shah Jahans grav, den er litt høyere for å vise statusen hans. De egentlige gravene er i et identisk rom under. Det er et buet tak innvendig som gir en helt spesiell akkustikk. Rundt dette innerste indre er det en ytre gang. På baksiden av Taj Mahal renner elven Jamuna. Taj Mahal ligger på en høyde og det er nydelig utsikt utover elven.

Vel tilbake i bussen hadde Jawarhal mer å fortelle.. Om Holi...hvorfor feirer de Holi i India? Han gikk litt i dybden på dette, han var riktig pedagogisk og analyserte i vei... Det indiske samfunnet er klassedelt, religiøst og på mange mange andre måter fragmentert og full av motsetninger. Men egentlig så ønsker inderne enhet og harmoni. Denne ene dagen i året blir alle malt i like farger, rik som fattig, uansett kaste blir man like. Jawarhal mente at Holi var et uttrykk for ønske om enhet og harmoni.
Han hadde mye interessant å fortelle, han analyserte den indiske kulturen og etterlyste selvgransking og ærlighet. Det kunne ført til selvinnsikt og ting kunne blitt endret. Jeg skulle gjerne snakket mye mer med ham.

På ettermiddagen kom vi frem til Dehli. Plutselig ropte Satya Paul om å stoppe bussen, vi gikk av bussen midt oppå en bro og fikk ropt "hadet" til alle sammen før vi løp ut. Vi var like i nærheten av campusen og sparte sikkert en time i reising ved å hoppe av her.
Det var godt å være "hjemme" igjen.