Vi kjørte avgårde, det var fine veier og mindre trafikk enn på indiasiden. Enten var det fine biler eller esel/hestetransport. Og de hadde noen fantastisk flotte, dekorerte lastebiler. Dekorasjonen må koste dem mye ekstra i drivstoff, for dekoren var ikke akkurat aerodynamisk. De hadde bygget en slags skyggelue eller vindfanger over styrehuset. Lastebilene var som bevegelige kunstverk.
Først skulle vi he en noe sein lunsj. Vi dro til et hotell/kjøpesenter/restaurant i luksusklassen. Jeg har ikke sett maken siden jeg var i Dubai. Liksom i Dubai er det stor forskjell på fattig og rik. Her er det to tydelig adskilte klasser, ca 15% tilhører overklassen, og så er det et stort fall ned til de resterende fattige 85%. I Pakistan har de fremdeles et føydalsystem. Noen få eier enorme områder med land og de fattige har ingen alternativer og blir satt til å jobbe for luselønn. De fattige har ingen rettigheter, hverken til skole eller helsevesen. Absolutt ingen rettigheter, ikke til mat og vann en gang.
Dette var skremmende. I India har de iallefall noen rettigheter. Selv om landet er korrupt og de fattige ikke vet rettighetene sine og derfor ikke får nyte godt av dem, så HAR de iallefall rettigheter. India som nasjon anerkjenner disse menneskene og har gjennom lovverket gitt de rettigheter..og det er iallefall en god start
Maten på restauranten var overdådig og kjempegod, spesielt dessertene var fantastiske. (Jeg prøvde å ikke tenke på de 85% som ikke kan drømme om å komme inn her.) Så reiste vi til Sunnys søster. Han hadde flere søstre og ei hadde nettopp kommet fra Norge. Det var veldig hyggelig å få snakke norsk igjen.
Datteren hennes hadde vært den første med ikke vestlig bakgrunn på stortinget. Bare 26 år gammel hadde Afshan Rafiq vært inne for Høyre i perioden 2001-2005.
Etter middag ble jeg kjørt til hotellet, eller leiligheten. Det var som en leilighet med roomservice. Det var kjempeflott, stooort bad, internett og myk seng. Jeg hadde levd veldig enkelt i India, så det var deilig med litt luksus. Jeg fikk vite at det var sjefssekretæren for Kashmir, Khalid Sultan, som hadde ordnet det for meg.
For riktig å være effektive og utnytte tiden, skulle Sunny vise meg kontoret sitt i Lahore og vise meg litt rundt i gamlebyen i Lahore samme kveld. Vi cruiset rundt i byn og han viste meg viktige bygninger som høyesterettsbygninger og universiteter. Sammenlignet med India er gatene ryddige og det er svært sjelden å observere ei ku.
På kontoret hans fikk jeg lese gjennom en rapport han hadde fått laget om vann og trehogst situasjonen i Kashmir på Pakistans side. Det var blitt spurt 900 mennesker fra mange landsbyer om situasjonen. Resultatet var nedslående. Landsbyboerne var ikke bevisst sammenhengen mellom trehogst og at grunnvannet synker. De var klare på at de trengte å overleve, de trengte ved til matlaging, de prioriterer(selvfølgelig) mat og liv i dag fremfor trær imorgen.
Konklusjonen var at landsbyboerne må ha noe å leve av og gis en grunn til å bruke energi til å beskytte plantene til de slår røtter. Beskytte dem mot blant annet husdyr. De må også opplæring slik at de forstår sammenhengen mellom hogst og vann. Situasjonen er igrunnen ganske lik på begge sider av grensen.
Sunny er veldig bekymret over vannsituasjonen i fremtiden, for elvene som renner gjennom Pakistansk Kashmir kommer fra Indias Kashmir og der bygger de demninger, og leder vannet nye veier.
Sunny viste meg også fotografier av Bondevik, Inge Lønning, Sunnys niese, tidligere Pakistans President Muhammed Rafiq Tarer og til og med ett av kong Harald. Sunny er i ferd med å starte en Pakistansk avdeling av Bondeviks, Oslo fredssenter og har nær kontakt med Norge og norske politikere.
Siden jeg ville se det vanlige livet i Lahore, ville Sunny vise meg gamle Lahore by night.
Til forskjell fra India, som ikke har noe natteliv, er det full rulle her. Til og med grønnsakshandlerene satt og solgte appelsiner og frukt i bodene sine til langt over midnatt. De fantastisk dekorerte lastebilene kom inn i byen, og det var laste og losse sjau.. Tålmodige små esler sto og ventet med kjerrene sine. Det ble servert mat og folk spiste og koste seg. Folk..det vil si..bare menn..
I gamle Lahore, innenfor de gamle bymurene ,i trange smug kunne vi finne noen kvinner. De var prostituerte. Det er selvsagt helt ulovlig, men det drives overraskende åpenlyst alikevel Vi kjørte inn, halliker vinket diskre, tok hånden opp til nesen.. Hvis vi sakket farten kom de bort.. Noen steder kunne vi få et glimt av damene... ei var oppkledt i finklær og "viste" seg frem. En annen satt tungt på en benk og stirret tomt ut i luften.
Jeg var tilbake i leiligheten ca halv to om natten. Det var rart å tenke på at for bare 20 timer siden våknet jeg i Dehli.
