Spedalske.

Vi ble vist til gjestehuset. Det var blitt kveld men jeg fikk se en liten film om Anandwan før middag og jeg fikk hilse på Tai, en fremdeles vakker og verdig dame. Vi gikk en liten runde på området og jeg fikk se en enorm dam som de hadde gravet ut for hånd, det var egen skole for blinde og for døve og døvstumme. Det var en fredelig atmosfære og fint plantet med trær.

I Anandwan har ingen egne kjøkken, det er felleskjøkken i hver community. Et community består av 90-100 mennesker. Abeidsoppgavene går på rundgang, hvem som lager mat og serverer.

Det er dekket på med de vanlige metalltellarknene da vi kommer. Servitørene vimser rundt med chutney, dal, ris, roti og diverse. Jeg fikk flaskevann, sikkert fordi jeg er utlending. Jeg har drukket drikkevann fra togstasjonene mange uker allerede, det har litt klorsmak men magen er ok den.

Vi tok tidlig kveld.

Frokost ble servert et annet sted, her var det de døves tur til å servere. Satya Paul ville ha varm melk og jeg ville ha te, og etter litt alternativt tegnspråk klarte vi å kommunisere.

Etter frokost skulle jeg få full tour på Anandwan.
En hyggelig lege viste oss rundt. På 1970 tallet forlot han en innbringende praksis og overtalte kona til å bli med til Anandwan. De tjener ikke så mye penger her, men de får dekket alle sine behov av landsbyen. I tillegg får de en månedlig lønn på max 500 rupees, omlag 70kr. Men det er så mye mer meningsfullt å jobbe her sier han, privat praksis dreier seg til syvende og sist alltid om penger.

I Anandwan, som i Rockgarden i Chandigarh, bruker de mye knuste fliser. På skolen for de blinde barna er det dekorert med knuste fliser halvannen meter opp på veggen. Barna føler seg hele tiden frem og disse flisene er lette å rengjøre regelmessig.
Sykehuset var også dekorert med disse flisene.

Alle pleierne på sykehuset var tidligere spedalske. Leprabasillen, som er årsak til spedalskhet, angriper nervesystemet slik at pasienten ikke kjenner om de har fått en skade eller et sår. Ingen har noensinne dødd av spedalskhet, de dør av betennelser etter sår, koldbrann og annet..
I motsettning til virus er basiller mulig å ta knekken på. Her på sykehuset har de tre ulike kurer dersom noen basiller skulle utvikle resistens.

Pasientene har mye sår og store sår. Tær og fingre er deformerte eller er amputerte. Noen amputerer hele lemmer, eller de har mistet følelsen slik at de ikke kan bruke dem. Et annet typisk problem er at de ikke klarer å lukke øynene, nervene i øyelokkene er ødelagt. Da blir det lett skade på netthinnen og blindhet. Jevnlig kommer legeteam og gjør øyeoperasjoner.

Heldigvis er det færre og færre pasienter som kommer inn, men man ser fremdeles noen komme inn med alvorlige skader. Denne sykdommen er veldig stigmatiserende og skambelagt. Til og med i bibelen er spedalske referert til som de laveste på rangstien. I Anandwan derimot blir de behandlet med respekt.

Det er ei lita jente her på ca 5 år, hun ble funnet etterlatt på togstasjonen. Hun er tilbakestående, blind og stum. De kaller henne Natt.

De aller fleste blir helbredet og rehabilitert, men det er en gruppe på et par hundre pasienter som er gamle og så alvorlig skadd at de blir tatt vare på i et slags gamlehjem. Disse er blant de første pasientene som kom inn. Så lenge Baba Amte levde kom han og hilste på disse hver morgen klokken 04.00. På hjemmet har de også en egen frisør, en riktig gladklipper.(bilde)

Det er mange med behov for litt ekstra hjelp her, så de har bygd husene slik at, to unge par eller familier bor sammen med ett gammelt par. Da skapes det en kunstig storfamilie og de kan alle lettere ta vare på hverandre. Mange har giftet seg med hverandre opp igjennom. Spedalske gifter seg med døvstumme osv. Disse parene har fått helt vanlige barn som vokser opp og blir en del av landsbyen.

Baba Amte.

Det er en tretimers tur til Anandwan som ligger like ved Warora by. Vi ble satt av i et veikryss og begynte å gå, Satya Paul fortalte historien om Baba Amte.

Baba Amte var en rikmannssønn, han gikk i fine dresser, kjørte rundt i sportsbil med tigerskinnssetetrekk og levde et sorgløst jet-set liv. ...til han reiste på togtur i Maharashtra. En ung kvinne og mannen hennes ble herstet med av engelske soldater. Han forsvarte kvinnen og soldatene skambanket ham. Han ble ille banket opp og ble kastet bevissløs av toget i Warora. To-tre dager etter var han kommet til bevissthet og giftet seg med Taj full av bandasjer etter brudd både her og der. (bilde: Satya Paul, meg og Awinash Sahte, plakat på veggen Baba Amte)

Det er kort vei til Sevagram og han ble kjent med Gandhi og veldig opptatt av hans lære.

En natt det øsregnet fant Baba Amte en bylt i vegkanten. Det var en spedalsk. Den spedalske lå der og hadde tydelig vondt. Baba Amte ble redd for å bli smittet og dro hjem til sin kone og han hadde store kvaler. Han tenkte, "der det er redsel, der finnes ikke Gud". Inni meg er redsel ... Han bestemte seg for å utfordre redselen sin og overtalte kona til å la ham ta den spedalske med hjem.

Han så gjorde og stelte for ham. Etterhvert tok han flere spedalske med hjem, naboene reagerte på smittefaren og han ble bedt om å flytte dem. Myndighetene gav han et stykke land ute i skogen. Anandwan betyr, lykkeskogen eller forest of joy.

Baba Amte gav opp arv og advokatpraksis og begynte å leve av og selge hva de kunne produsere i skogen. Den store jobben begynte, med å redde spedalse pasienter, rydde land og utvikle landsbyen.

På slutten av 1800 tallet klarte norske (bergenske) Hansen å identifisere Lepra basillen, men det fantes ingen kur. Spedalske var ingen interessant gruppe å forske på, ikke slik som hjerte og-karsyke, som virkelig er høystatus. Baba Amte ville har opplæring som lege for å hjelpe pasientene bedre. Han var oppgitt av at det var så lite interesse for disse pasientene, derfor injekterte han sykdommen på seg selv.

Da fikk sykdommen oppmerksomhet og det ble etterhvert laget en kur. Baba Amte er den første som har fått FN`s høyeste utmerkelse for leger uten å være utdannet lege.

Baba Amte var veldig opptatt av verdigheten til disse pasientene. Etter at de ble friske ble de trent opp til å gjøre ulige håndverk, selv om de mangler fingrer, tær, en arm eller føtter er det alltid en eller annen arbeidsoppgave man kan utføre.

Idag er Anandwan en landsby hvor det bor 3500 mennesker. Spedalskhet er nå kurerbart og færre og færre pasienter kommer inn. Andre pasientgrupper kommer inn nå, blinde, døve og døvstumme.

Ifjor døde Baba Amte, 88 år gammel, kona Sadhana Taj er 83 år og lever ennå. Eldstesønn Dr.Vikas er den nye lederen.

I Anandwan er de selvforsynt med alle de nødvendigen dagligvarene utenom salt og bensin. De følger læren til Gandhi om å produsere varene lokalt i landsbyen.

Vi gikk en lang gate til vi kom inn i senter av landsbyen.

Charcoal Chulha.

Vi skulle videre, men jeg hadde to ønsker til fra Sevagram. Det ene var å kjøpe meg nye chappals (sandaler), og det andre var å møte Sameer K, leder av Center for Science for Villagers, for å få vite hvordan charcoal chulhaen egentlig virker.

Jeg fikk meg nye chappaler med gummisåle og av kunstlær. En spesialitet de har her, veldig behagelig såle. Jeg etterlot de gamle sandalene i butikken, det var utrolig dumt mente Satya Paul. Dere vestlige er vant med bruk og kast, så dere kan vel ikke for det, mente han. Disse gamle chappalene kunne brukes rundt i Dehli osv.

I mellomtiden hadde damen stengt butikken, men vi fikk henne til å åpne igjen og jeg hentet de gamle chappalene. Jeg kan jo ikke ha på meg bruk og kast stempelet. Utslitte sandaler ser helt annerledes ut i India enn utslitte sandaler i Norge, det er virkelig ingenting igjen.
Så kjørte vi otto gjennom Sevagram, mens jeg tok opp spørsmålet om mangel av søppelbøtter og at indere bare slipper søppelet der de står uten å tenke på konsekvenser...de vasser i søppel og forurensing...

Vi kjørte til nabobyen Wardha og hjem til Sameer K. En høy, hyggelig mann og en flott schafer tar imot oss.
Jeg har fått med meg Satya Paul til å bli med å introdusere denne Charcoal Chulhaen i Kashmir. Chulha er en ovn til å lage mat på og charcoal betyr kull, man lager kull samtidig mens man kokkelerer.
Trær hogges i rekordfart i Kashmir, på begge sider av grensen, også på pakistansk okkupert side. Dette er en sterkt medvirkende årsak til at grunnvannet synker.

Min ide var å etterhvert introdusere chulhaen også på pakistansk side og la indere komme og lære dem opp. I tillegg til miljøgevinst og menneskelig gevinst, vil det også kunne virke som en brobygger og vi får en fredsgevinst. Satya Paul likte ideen.

Men for å introdusere noe må man selv vite hvordan det virker. Selv etter at Sameer forklarte er jeg litt usikker, må teste det ut. Vi har en chulha i Dehli nå, som vi planlegger å ta med til Kashmir. Vi tørker først matavfall, skrell og kvist og annet. Dette putter vi inn i den ytre ringen. Så tenner vi fyr. Poenget er å kontrollere lufttilføreselen slik at det brenner så sakte at det dannes kull. Etter en koke blir det ca en og en halv kilo kull. Dette kan familien selge videre og dermed få litt inntekt, i tillegg sparer man mange trær.

Sameer kunne begeistret fortelle at det skjer mye på energifronten i Tyskland og Sveriga, han hadde ikke hørt noe om Norge...? Han kunne også fortelle at CSV har begynt å samarbeide med Pakistan allerede, han har en sterk sympati med de fattige der.
Jeg takker for informasjon, og vi drar videre mot Anandwan.

Kvinnemøte.

Lørdagen arrangerte Serva Seva Sangh et kvinnemøte. Tema var, hva skal til for at kvinner skal engasjere seg mer i organisasjonsarbeidet. Damer, og noen menn, fra hele India kom, ca 15 stykker, mest sosialaktivister, men også en forfatter. Temaet var kjempeinteressant. Introduksjonsrunden gikk på å fortelle: hva har jeg gjort for å fremme likestilling, personlige utfordringer man har vært utsatt for. Dessverre snakket alle på hindi, (det var antagelig ingen fra de fire sørligeste statene, der snakker de ikke hindi) så jeg fikk ikke så mye ut av det. Det merkelige var at de få mennene som var der snakket dobbelt så lenge som kvinnene.....

I lunsjen snakket jeg med Shobha. Hun fortalte at hun hadde hatt en hard personlig kamp for å frigjøre seg. Hun spurte meg om jeg trodde hun var gift? Nå var det ingen ytre tegn på henne, som kunne fortelle at hun var gift. Ringer, smykker, merke mellom øynene eller det røde pulveret gifte kvinner har i midskillen i pannen. Hun har fremdeles kamper med mannen sin. Han liker blant annet ikke at hun har venner av motsatt kjønn.

Etter lunsj hadde vi en times lunsjlur, Shobha tok meg til gjestehuset. Og så skulle møtet fortsette, Shobha skulle oversette for meg.

Først var det diskusjon om det var behov for en egen kvinnekomite eller ikke. Forfatteren mente det ikke var nøvendig, hun mente også at kvinner ikke burde gå i bukser. Likestillingen burde ikke endre kvinners klær...? Det ble sagt at kvinner blir holdt tilbake, spesielt i muslimske miljøer og lave kaster. ..og vi må nå ut til alle, og jobbe hardt for det, og etterhvert blir det ikke lenger behov for egen kvinnekomite. Menns oppførsel forandres veldig sakte. Gandhis lære må ut... Det var vanskelig å følge når jeg fikk oversatt bare en og annen setning, i tillegg syntes jeg det var en hel del selvfølgeligheter.

Jeg fant det hele lite stimulerende og gikk til Serva Seva Sanghs hovedkvarter og fortsatte skrivingen der. For to år siden, da Satya Paul overtok som trustee brukte de kun gammeldagse skrivemaskiner. Nå har de fått inn både computer og fax. Men skrivemaskinene er fremdeles i bruk. Det er litt betegnenede for organisasjonen.
(bilde: Satya Pauls kontor)

Bursdagen min.

Midt på dagen 2 juli tok vi toget til Sevagram. Tidlig 3 juli var vi på stasjonen i Sevagram. Vi ble hentet og vi skulle være i Meenakhi`s hus. (se forrige tur innlegg 24.03.2009) I mars var det fullt hus, men nå var bare Seema og Dr.Sharma der. (bilde fra museumet)

Satya Paul gikk i møter i Serva Seva Sangh, han er leder for organisasjonen som tar vare på arven etter Gandhi. Ashram, museum, universiteter, jordbruksarealer og sykehus...og mer. Jeg ble med til Gandhi`s ashram for å ta noen bilder. (Forrige tur innlegg 16 og 17.03.2009)
Det slo meg at en så viktig person som Gandhi, hans museum og ashram, burde være fyrtårn i det indiske og internasjonale samfunn. Vise oss ikkevoldsveien og ny forskning og utvikling, med fokus på lokal fremgang og lokal produksjon. Museet ser ut som en levning fra syttitallet og ashramen er lite levende..litt stagnert.

Det var bursdagen min og lokalt hadde de faste. Faste betyr her at de ikke spiser proteiner. De bruker sagogryn og poteter, men jeg tror de hadde glemt seg litt, for vi fikk en blanding med peanøtter. Det var en rolig bursdag, lite feiring, men det var helt greitt, hadde masse skriving å gjøre og emailer å svare...jeg får lade opp et par år til førtiårsdagen:)

Avskjed.

Så var det avskjed med familien Kumawat. Vi så på bilder på fotoapparatet til batteriet tok slutt, og Koshilja ville gi meg en gave. En sommerkurta, en lang topp med splitt i sidene og korte armer. Suman ga et smykke som passet til. Dette ble høytidelig overrakt av Mohan`s far, og han la på 50 rupees, for det var tradisjon. Det kom ikke på tale at jeg skulle gi noe...jeg ble litt beklemt...disse folkene er fattige.

Vi kjørte mot Jaipur, det hadde regnet litt de siste dagene og det var et lysegrønt teppe på markene. Gjetere med store geiteflokker
beveget seg langsomt over slettene. Flokker med fugler fløy over markene.

Nærmere Jaipur ble vi stoppet av politiet. Vi hadde kjørt i 62 km/t i 60 sonen. Mohan klaget over at det ikke var skilt som fortalte at det var 60 km/t her. Han hadde ikke førerkort, men viste pressekortet istedet. Politiet vil ikke ha problemer med pressen sAvskjed.

Så var det avskjed med familien Kumawat. Vi så på bilder på fotoapparatet til batteriet tok slutt og Koshilja ville gi meg en gave. En sommerkurta, en lang topp med splitt i sidene og korte armer. Suman ga et smykke som passet til. Dette ble høytidelig overakt av Mohan`s far og han la på 50 rupees, for det var tradisjon. Det kom ikke på tale at jeg skulle gi noe...jeg ble litt beklemt...disse folkene er fattige.

Vi kjørte mot Jaipur, det hadde regnet litt de siste dagene og det var et lysegrønt teppe på markene. Gjeter med store geiteflokker
beveget seg langsomt over slettene. Flokker med fugler fløy over markene.

Nærmere Jaipur ble vi stoppet av politiet. Vi hadde kjørt i 62 km/t i 60 sonen. Mohan klaget over at det ikke var skilt som fortalte at det var 60 km/t her. Han hadde ikke førerkort, men viste pressekortet istedet. Politiet vil ikke ha problemer med pressen så de lovte å sette opp et skilt som viste fartsgrensen, og Mohan kom unna med en bot på 100 rupees.

Vi slappet av hele dagen hos onkel Onkar og om kvelden tok vi buss til Dehli.

Landsbyen.

Om kvelden ville Mohan vise meg landsbyen der han vokste opp. Den lå noen km videre ut på sletten. For seks år siden hadde familien bestemt seg for å flytte til stykket sitt med land. De var leie av å gå mange km hver dag.(Bilde: banyan tre)

Det var mørkt og seint på kvelden da vi kom dit. Mohan`s slektninger bodde der nå. Det var et stort murhus med en åpen plass foran, hvor en mann lå og sov. Vi gikk videre inn i landsbyen, Mohan, Koshilja, slektningen og meg. Det var en liten landsby,ca 500 mennesker bodde der.

Vi kom frem til neemtreet. Under store trær blir det støypt opp sitte eller liggeplasser, steder hvor det er fint å være når sommersola er på det verste. Dette neemtreet var et slikt sted. Mohan`s minner strømmet på..fra under neemtreet. Ved siden av var en brønn uten sikring. For ikke så lenge siden hadde en full mann falt nedi og druknet.

Noen tomme, spøkelsesaktige bygninger var der også. Mohan kunne fortelle at på 1980 tallet forsøkte onkel Onkar å starte skole her. De startet og skolen ble drevet i ca 6 måneder. Noen naboer reagerte og mente at det var forstyrrende med skole, og at skolen så nære reduserte verdien på boligene deres. Siden da har bygningene stått tomme.

På den tiden var det ikke vanlig å ha skole i landsbyene, nå har mange landsbyer skole. Men denne landsbyen har ikke, og landbyen er fremdeles delt i to grupper, de som var for og mot skolen.

Vi gikk videre og besøkte noen venner. Her hadde det akkurat vært bryllup.
Alle satt på stoler ute på plassen utenom bruden, hun satt på bakken fullstendig dekket av slør. Jeg hadde lyst til å se henne og hilse på henne. Da måtte vi gå inn. Hun gikk langt inn i rommet, snudde seg og tok forsiktig av sløret. Jeg spurte om hun var lykkelig? Hun sa ja. Det var kanskje et dumt spørsmål, men hva skal man spør om i en slik situasjon.

Tilbake ute på plassen var det full diskusjon om monsunen. De siste årene hadde de hatt en svak monsun og bøndene kunne bare ha en avling i året. Dette har gått hardt ut over økonomien til bøndene. I år er i tillegg monsunen en måned forsinket.

Denne familien hadde nettopp mistet en vannbøffel, bare kalven hadde overlevd fødselen. Det var et stort tap for familien. En vannbøffel er verdt ca 35000 rupees, 7000 kr. Siden de hadde det så stramt økonomisk, ville de neste dag gå for å jobbe for myndighetene. Alle i India har rett til 100 dagers arbeid, for å få betalt 100 rupees pr dag.

Vi returnerte til familens hjem...og det var natt.

Jeg fikk gleden av å våkne enda en morgen til lyden av kvitrende fugler og grønne papegøyer.

Fest på tempelet.

Det var en del trøtte tryner denne morgenen. Mohan hadde tatt seg helt ut.

For landsbyfolkene er det dette det handler om. De har det daglige strevet, og når de har samlet opp noen kroner, blåser de det hele på et kjempeparty. Mohan mener at de ikke vet annet, når de ikke kan lese og skrive, følger de tradisjonene og kommer på en måte ikke ut av denne sirkelen. De må lære å lese, skrive og få utdannelse for å få fremgang i landsbyene.

Festen var ennå ikke over. Idag skulle vi til tempelet for å spise, og ha skikkelig pooja for onkel Onkar, og feire bursdagen til barnebarnet til Onkar.

Alle damene gikk bakom huset og hadde bad. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha på klær som var nye for dem, bruke samme skjørtet to dager...det gikk ikke an. Så jeg måtte ta på meg en kjedelig bukse istedet.

Oppe ved tempelet var det full stemning. Damene vaar pyntet i glitrende, fargerike sarier og de hadde på seg sine fineste smykker. Alle Mohan`s søstre var der med menn og barn, tilsammen 39 barn. det var masse venner, mer familie og endel fra landsbyen.

Først måtte det pyntes til fest, ungene blåste ballonger og de ble hengt opp i lange rekker. Jeg var en attraksjon og måtte snakke med alle. Til og med de som ikke kunne engelsk. Da måtte jeg si "mira nam Anja he" og "ab ka nam kia he". Mitt navn er Anja og hva er ditt navn.

De ble tydelig sjarmert over forsøket mitt på å snakke hindi og vi prøvde mer kommunikasjon. Beundring av hverandres manga, Koshilja og Reenu hadde i samarbeid laget manga på meg og jeg fikk skrøyt overalt for den fine mangaen. "Not married", og spørsmål om hvorfor. Det er ganske sjokkerende for dem. I India mener mange, at kvinner må ha barn for å kunne være tilfreds og bli lykkelig i livet.

Ei jente på ni år snakket veldig godt engelsk. Hun fulgte med meg rundt og hjalp litt med oversettelse. Det digitale kameraet mitt var veldig populært. Jeg tok bilde, og rett etter kunne de se resultatet. Flere kom med barna sine eller de ville selv fotograferes. Det var kjekt å ha så mange villige modeller.

Så begynte bursdagspartyet. Barna fikk bursdagshatter og på et bord ble det satt ei kake. Kaken var pyntet med en merkelig plastblomst med lys. Alle sto omkring og sang bursdagssang. Det var dypt alvor for bursdagsbarnet, hun blåste lys og tok imot applaus og gaver meget konsentrert.

Etterpå bar det pooja, den lokale presten skulle lage en pooja inne i tempelet. Alle mennene gikk inn og noen få av damene..bakerst.

Presten ofret sukker og kokusnøtt, de satt fyr på det på et lite fat og chantet(sang), mens en etter en tok fatet i en stor sirkel og strøk røyken gjennom håret sitt. Det ble en mektig stemning i tempelet med chantingen når alle gjør dette i fullt alvor. Etterpå var det en slags spåing. Man får utdelt noen såkorn. Er det oddetall, vil det gå deg veldig bra neste år, beste tall er 7. Blir det partall vil det dukke opp problemer neste år.

Så var det tid for mat. Lange rader med tepper ble lagt ut og 60-70 mennesker kunne bli servert om gangen. Det var mange bordsetninger, totalt var det 3-400 mennesker ved tempelet. Maten var god.

Gaver skulle overrekkes, det er tradisjon at alle søstre skal få en ny sari og gaver ved en slik anledning. Så var festen over og folk begynte å gå hjem. Mohan`s familie skulle rydde, tror jeg, det er litt uklart, Mohan sovnet for et par timer inne i tempelet. Etter å ha forsøkt å overtale jentene i landsbyen til å utdanne seg og koble seg til internett, slik at vi kunne ha kontakt med hverandre, sovnet jeg på et teppe sammen med flere barn.

En unggutt fra landsbyen var besatt og skulle ha kontakt med meg. Han snakket engelsk slik Heide-Steen snakket russisk, og skvettet vann på meg for å få oppmerksomheten. Irriterende fyr, han roet seg da vi tok bilde av ham.

Det var blitt kveld, og alle var fornøyde og totalt utslitte. Damene samlet seg nok en gang, og sang om problemer og prøvelser, og bad om hjelp og styrke til å overvinne prøvelsene.

Fest

Klokken tre om natten ble jeg vekket av en av de gamle tantene. Jeg måtte komme og være med på festen.

Mange hadde sovnet, noen hadde gått hjem, men den harde kjernen holdt det gående. Menn, kvinner og barn var mikset nå. De sang rytmiske og visstnok spirituelle sanger. For meg minnet det mest om vill sigøynermusikk. Dansen var vill også. De gikk ut på dansegulvet, eller midt ut på teppene og danset fritt etter vill rytmer. Dette var helt annerledes enn den klassiske, indiske, gjennomkontrollerte dansen hvor de kan bare løfte en fot om gangen.

Jeg fikk beskjed om at det var helt nødvendig at jeg gikk ut på dansegulvet også. Først ville jeg observere litt, to jenter i 8-9 års alderen slo seg løs, makan til rytmesans. Jeg fikk litt prestasjonsangst og tenkte at jeg kanskje kunne prøve et av instrumentene istedet. To metallstenger med ringer på. Disse skulle klemmes sammen slik at vi fikk en ringelyd.

Instrumentet måtte vente, jeg ble dratt opp og rundt på dansegulvet. En veldig energisk dans, jeg kjente at jeg var stiv i hoftene. Flere damer kom opp og viste, de ga meg et oransje skjerf, for økt effekt, tror jeg, når jeg svingte raskere og raskere rundt. Det var noe tidløst, villt og primitivt over det hele..og jeg skjønte at det var helt nødvendig at jeg danset også, vise at jeg var en av dem.

Etterhvert begynte det å lysne i øst. I femtiden begynte de rolig å pakke sammen.

Mikrofonen var fremdeles koblet på, og 8-10 damer satt seg rundt og begynte å synge. Det traff meg rett i hjertet. De sang vers etter vers. Jeg fikk vite at sangene handlet om hverdagslivets harde realiteter og strev. Og så ber de Gud om at det skal gå bra imorgen også. Mohans mor har nettopp hatt en operasjon, det blir det også synget om, og de ber om at hun skal bli frisk igjen. Det er noe dypt rørende med denne ydmykheten og tilliten til Gud.

Vi legger oss til å sove til sola står opp. Noen rydder. Sengen min står ved siden av huset mot markene.
Jeg våknet av at en flokk med grønne papegøyer fløy gjennom tunet og landet i treet ved siden av senga mi. Det var litt som et eventyr, så mange fugler, akkurat i det sola står opp. Det var andre fugler der også, noen knallgule spurver, vanlige gråspurver, en grønn meisaktig fulg, diverse svarte og hvite...De for gjennom tunet for liksom å si at det er på tide å stå opp.

Forberedelser til fest.

Midt på dagen var det endelig frokost, eller brunsj. Suman hadde laget deilige chappati og grønnsaker, og vi fikk curd. Vi satt sammen og spiste.
Etter maten satt vi under neemtreet og jentene viste bilder fra Mohan`s bryllup. Han var staselig kledd. I kremgul dress med bredt rødt magebelte og hatt/turban med "stjert". Suman var kledd i en rød, glitrende sari og hadde flotte smykker. Begge hadde manga(henna) på hendene. I Rajastan er det tradisjon at også brudgommen har manga.

Men brudgommen så ikke glad ut. Det var en sint, ung mann, som giftet seg med ei jente han aldri hadde møtt før. Heldigvis har alt gått bra etter bryllupet, da han skjønte hvor flott jente han hadde giftet seg med.

Jentene jobbet hele tiden, hente ved, lage mat, feie over plassen, fore dyrene, ta oppvasken......

Traktoren kom tilbake, nå hadde den med seg telt, tepper og en del stoler som de hadde fått leidd av kongen. Mohan`s yngre onkel kom med en flokk med geiter. Det krydde av geiter på plassen. Da han gikk ble en av familiens to geiter med flokken i forvirringen. Det var sår breking fra den etterlatte geita. Fra utsiden var det svar, og straks etter sto ei hvit forvirret geit ved porten.

Mennene begynte å sette opp teltet, og gjestene begynte å komme. Først kom onkel Onkar med familie..noen av Mohan`s søstre med familie...og så flere og flere. Jeg hadde full jobb med å presentere meg selv og å prøve å huske navn.

Det utviklet seg til et riktig tysværparty. Damene satt på tepper utenfor huset i flotte, glitrende sarier og fulle av smykker, øredobber, neseringer, fotringer og ankelringer. De gamle damene hadde tunge, tykke ringer av sølv rundt anklene.

Damene var travelt opptatt med å sladre, betrakte hverandres gull og glitter, og å tegne på manga på hendene. De har kjøpt inn små tuber av henna og lager fine mønstre i mange forskjellige design. Inne i håndflaten, på innsiden av armen og på utsiden av håndflaten. Fingertuppene farger de helt røde. Også tærne og undersiden av føttene skal være røde, så noen damer lå med beina i været til tørk. Manga er en viktig del av festantrekket, det varer i to, tre uker før det ble vasket vekk.

Mennene ville også snakke med meg. De satt på plaststoler på plassen. Jeg havnet i dårlig selskap, to middelaldrende menn bydde meg på sigarett. Jeg sa jeg hadde sluttet for to år siden. De begynte å si..om jeg ikke turde. Indiske damer røyker ikke, de ville nok teste ei vestlig dame. Jeg tok sigaretten og røykte. Det svimlet i hode, og ga vond smak i munnen....heldigvis. Hva gjør man ikke for likestillingen. Mohan kom forundret bort, han sa at jeg ikke burde ta en sigarett til hvis jeg ville at damene skulle fortsette å snakke med meg...

Jeg hadde en skikkelig diskusjon med disse mennene. De mente at 18 år for jente, og 21 år for gutt var en fin alder å gifte seg. Da har de allerede produsert tre barn før de er 30. Jeg mente at det var da en merkelig logikk i disse befolkningseksplosjonstider. Etter knallhard diskusjon og litt kompromisser ble vi tilslutt enig om at 24 år for jente og 27 år for gutt var bedre. Da har jentene fått noe utdannelse og arbeidserfaring, og er mye bedre rustet til å klare seg dersom noe skulle skje med mannen, men hvorfor mannen alltid må være eldre er fortsatt en gåte for meg.

Det var satt opp noen store høyttalere, og utenfor porten sto et dieselaggregat som skulle drive anlegget og noen lyskastere. Det kom en brahmin og hadde pooja for onkel Onkar og kona, og vi gikk i en slags prosesjon for å hente vannet ifra Ganges som de hadde tatt med i en vannkanne.

Vi hadde et måltid mat, og mennene begynte å samle seg i teltet og de begynte å synge og spille på forskjellige instrumenter.
Jeg gikk ut på markene på do. Det var overskyet og teltet var som en øy av lys og musikk i mørket.

Senger var satt ut for som var unge, gamle eller rett og slett trøtte. Jeg var trøtt og full av inntrykk, skulle bare slappe av litt zzzzzz.

Familien Kumawat.

Det er nesten uvirkelig, jeg er hjemme hos Mohans familie, like utenfor jaipur. Det er ca en times kjøring fra Jaipur på motorvei, opp en stikkvei noen kilometer, forbi et tre med tusenvis av kvitrende fulgler i, forbi et tempel og et gammelt fort fra mogultiden..videre gjennom en landsby...og til sist 2,5 kilometer lenger ute på sletten, rett forbi et enormt banyan tre...

Der møter vi familien til Mohan. Mohans far og mor, Ladah. Mohans søster, Koshilja, hans meget blyge kone, Sumat og niesen hans Reenu. Mohans nevøer Bopo og, Rohut og Rahul på ca 10 år, er der også.

Det er allerede begynt å bli mørkt da vi kommer. Gården består av et lite tun, med rom for dyrene pluss et soverom på den ene siden. På den andre siden er et kjøkken og soverom/ oppholdsrom, forrom for dyrene og et halvtak. De har noen få dyr, to geiter, 4-5 vannbøfler, ei ku og en rampete kalv. De har også noen tynne, redde hunder.

Her lever de uten innlagt vann, toalett eller elektrisitet. De har faktisk nettopp fått telefonlinje.

De ønsket meg hjertelig velkommen, de holdt på med å lage middag på utendørskjøkkenet, som bare er en grue. De fyrer med tørr ved og kumøkk. Koshilja holdt på med å lage chapatti da vi kom. (bilde fv.Suman, Kohilja og Reenu)

Koshilja er ei nydelig jente på 18, hun er lærer ved den lokale skolen. Hun er den mest frampå av jentene. Sumat, Mohans kone, gjemmer seg bak et slør, hun er stille, for ifølge skikken skal hun ikke snakke når svigersene er der. Svigerdatter skal fullstendig underkaste seg.

Og vi har Reenu, hun er også veldig blyg og gjemmer seg i skyggen når hun ser meg. Hun er Mohans niese, bare 18 år, men allerede gift. Mannen jobber i Lucknow og hun er hos besteforeldrene. Hun bærer ikke slør når hun er hos sin egen familie.

Rohit og Rahul er veldig ivrige og skal lære meg hindi, eik, to, thin, tjar, batch..en, to, tre, fire og fem. Rohut er veldig flink i engelsk. De repeterer og ler storligen når de hører hvor store uttaleproblemer jeg har. Etterhvert begynner Mohans søster å snakke engelsk også, og jeg tror at Renu også forstår noen ord.

Et teppe blir lagt ut, jeg fikk beskjed om at jentene ville spise med meg. Noen ganger spiser de sammen med mennene, det var visst litt etter humøret. Det ble servert grønnsaker i to små skåler, i midten var en tallerken med kraftige chappati. Vi satt rundt fatet alle fire jentene. Vi tar en bit chappati og griper grønnsakene med, alle i samme fatet. Mohan og guttene sitter på et annet teppe.
Chappatien er laget på åpen flamme og smaker himmelsk.

Jentene tiner opp litt, og etter maten går vi en liten tur i mørket. Hele tiden lyner og tordner det, alle håper at det skal komme regn. Monsunen er allerede en måned forsinket.
De spør om Norge og utdannelse, og om jeg er gift. Når de hører at folk bor sammen og får barn før de gifter seg i vesten, holdt de på å le seg ihjel. Det var helt absurd, det kunne de ikke begripe. Familiene presser hardt på for å få barna gifte her. Når barna er 18-20 år begynner presset for fullt.

Rohit og Rahul kommer løpende i natten. De ville synge hindisanger og vise noen dansesteg.
Litt over klokken ti var det leggetid. Vanligvis er leggetid klokken åtte, da er det mørkt.

Tresenger, rammer med "madrass" av flettet tau ble tatt ut på plassen. Vi sov under åpen himmel. I tillegg har vi tepper og pute. Det var fremdeles behagelig varmt, men det ble kanskje litt kjøligere på morgenkvisten. Jeg fikk en hel seng for meg selv, mens Koshilja og Renu, og Rohit og Rahul måtte dele. Mohan og Sumat sov på taket.

Jeg var stuptrøtt, de andre lå og småpratet, en dro frem en mobiltelefon og spilte hindisanger....ZZZZZ

Klokka halv tre om natten begynte det å regne. Alle sto opp i en fart og vi fikk sengene under halvtak, det var et kjølig drag i lufta. Vi sovnet igjen.

Jaipur.

Jeg våknet opp på kjøkkenet. Folk kikket nysgjerrig på meg. Ei jente tildekket av slør ga meg et glass vann. Jeg fikk vasket og stelt meg, de hadde et fint hus, til og med WC, og deilig kjølig vann... Det var en fantastisk oppkvikkende opplevelse etter altfor varme bad i Dehli...og 6-7 svette timer på bussen kvelden før.
(bilde fv.Rohit, Mohan, hyperaktiv rampunge, 2 svigerinner paa gulvet, onkel Omkar, bursdagsbarnet og mor)

Onkel Onkar var en smilende, hyggelig mann, jeg skjønner at han er høyt respektert. Han ønsket meg veldig hjertelig velkommen. Kona var ei trivelig dame som foret meg på en slags alternativ chappatirett.

I huset bodde også parets to sønner, svigerdøtre og tre barnebarn. Ifølge tradisjonen skal svigerdøtrene hele tiden skjule ansiktet sitt for svigerfar, det skal vise respekt(?). De må også alltid sørge for å sitte lavere enn svigerfar og også svigermor. De satt på gulvet på kjøkkenet. Det er svigerdøtrene som gjør alt arbeidet i huset. Jeg fant det veldig ubehagelig at de skulle sitte på gulvet mens jeg satt opp i sengen eller sofaen.

Etter frokost skulle jeg besøke et prosjekt, Bal Rashmi Society(Barn/bal, lysstråle/rashmi), ledet av Alice Garg. Jeg ble hentet og kjørt til Alices hovedkvarter, der ble jeg ført inn på kontoret hennes.

På kontoret var ei mor med sin tenåringsdatter og Alice Garg. Alice Garg er ei veldig bestemt dame i 60 årene. Ei av disse damene man ikke tuller med. Alice snakket om hvor farlig det er for tiden, for unge jenter. At vold og voldtekt øker, og at vi helst må ha øyne i nakken.

Jeg hadde nettopp lest en flott artikkel av Shabnam, om hvordan redsel for vold og voldtekt fører til at kvinners frihet blir redusert. At kvinners bevegelsesradius blir mindre og mindre, og tilslutt er redusert til husets fire vegger. Derfor, mente jeg, at jenter må være modige og uredde. Det er vanskelig for menn å voldta noen som ikke er redd. Jenter må bli i stand til å forsvare seg. Personlig tror jeg at hvis jeg ikke blir redd, kan ingenting skade meg.

Alice var enig, barnebarnet hennes var begynt på karate, og selvtilliten hennes hadde øket betraktelig, fordi hun vet at hun kan forsvare seg.

Men Alice var spesielt bekymret for denne tenåringen, hun var så unnselig. Selv var hun ikke redd for noen ting. Hun hadde kjempet for kvinners rettigheter siden 70 tallet, og hun hadde vært i fengsel. Hun kunne også vise meg arr etter at hun var blitt banket opp av politiet.

Damen og jenta gikk, og jeg fikk deilig vegetabel briyani, og Alice fortalte mer om prosjektet sitt. Det ble startet i 1972, og hun er nå involvert i 360 landsbyer. Det hele begynte med arbeid for barn, spesielt jentebarn. Så begynte hun med arbeid for å hjelpe kvinner. Så begynte arbeid med mennesker fra lavere kaster og stammefolk. En annen viktig dimensjon er landsby og økovennlig utvikling. Disse programmene blir nå sammenvevd for å få best mulig resultat.

Bal Rashmi er blitt en slags bevegelse mot utnyttelse på grunnlag av kjønn, fattigdom, by-land forskjell, alder, sosial status, sosial urett, og rett og slett dumskap. De vil hjelpe frem fattige og forsømte barn, kvinner og ungjenter, slik at de kan kreve sin rett og ta del i sin part i fruktene av utviklingen.

I 40 år har Alice samlet skjell, det har etterhvert blitt så mange av dem at de laget et museum. I Jaipur, i staten Rajastan, hvor de ikke har sjølinje i det hele tatt, har de Indias nasjonale skjellmuseum, som er basert på Alices skjellsamling.
Alices datter tok meg med dit. Det var en utrolig flott samling, skjellene var hele og helt feilfrie. Og jeg lærte om hvor stor variasjon det er av skjell. Det australske horn kan blir over 10 meter langt!!.. Jeg lovet å sende noen, litt mindre, norske skjell.

Jeg ble levert tilbake til Kisan Marg hos onkel Onkar, mens hun skulle kjøre datteren på karatetrening.

Til Jaipur.

Vi skulle reise med buss.
Vi var heldige og fikk sitteplass fra start, og orkesterplass til dramaet rundt konduktøren på turen.

En ung mann påsto at konduktøren ga gamle billetter, og ikke skrev riktig sum på billettene for å ta pengene i egen lomme. Flere hengte seg på og det var full diskusjon. En forsvarte konduktøren hardnakket. Han var helt klart også en korrupt sjåfør mente Mohan, en som ville trenge den samme støtten en annen gang.

Temperaturen ble høy og det var fullt opprør i bussen. Konduktøren nektet å vise boken sin. En stund var jeg redd det ville bli basketak, det var mange frustrerte menn på bussen. De var på vei hjem for helgen. Heldigvis roet det seg ned. Konduktøren justerte en del tall i boken sin og bestemte seg for å vise den. Nå var tallene riktige, og den unge mannen som reagerte først, ble gjort til latter.

Det er ikke lett å komme korrupsjon til livs, men skal si at temaet engasjerer til debatt og til tider til basketak her i India. Det er lite som er så provoserende som korrupsjon.

Vi ankom Jaipur rett etter midnatt. Jaipur er kalt den rosa byen, etter alle de rosa murene, borgene og veggene. Vi tok otto til onkel Onkars hus. De hadde vært usikker på om standarden var høy nok for meg, og jeg fikk beste seng i kjøligste rom...på kjøkkenet. I stua lå onkel Onkar og barna på gulvet.

Litt om Mohan.

Neste dag skulle jeg til en annen del av Dehli, nær JNU, Nehru University. Vi kjørte forbi en stor park eller skog..et villniss. Jeg ble fortalt at jenter bør ikke gå inn der alene. I enden av skogen kom vi til en landsby, der hadde Mohan kontoret sitt. Han jobber for et slags NGO. (bilde, fv Mohan og fetter)

Mohan viste meg en dokumentar fra Kashmir, den var blitt laget etter jordskjelvene for der noen år siden. Dokumentaren handlet om frykten til barna, for vold og krigshandlinger, og hvor ille jordskjelvet hadde traumatisert dem i tillegg. Han filmer mennesker..barn på en flott, respektabel måte, man kan se at han er glad i mennesker. Han kommuniserer sterkt med og til hjertet.

Mohan kommer fra en liten landsby, 6 mil fra Jaipur i Rajastan. Rajastan er kjent for å holde på tradisjonene, og spesielt i fattige landsbyer, hvor folk ikke kan lese og skrive, er tradisjonene ledetråd for hvordan man skal leve livet.

Mohan fikk utdannelse takket være onkel Onkar. Onkar selv strevde veldig hardt for å få utdannelse. Hver dag gikk han 9 km hver vei til skolen, i tillegg måtte han jobbe. Om natten satt han under gatelyset,og leste og gjorde lekser.

Hos onkel Onkar bodde Mohan fra han var syv år, og han har nå god jounalistutdannelse. Mohan inviterte meg til å besøke familien hans, og landsbyen, slik at jeg kunne forstå hvordan livet egentlig er på landsbygda.

Rolige dager i Dehli.

Satya Paul reiste til Punjab og jeg ble igjen i Dehli sammen med Tarun, Satya Pauls barnebarn, og Ramesh, superhjemmehjelp og kokk, fra Nepal. Han bor i redskapsskjulet.

Det var deilig å slappe av noen dager. Jeg hadde mistet telefon og måtte ha en ny, og jeg måtte få tak i en skikkelig lap-top mekaniker. På nettcafeen hvor jeg var blitt stamkunde, hang en plakat. Vinod hjelper med alle problem med PC..ring..
Han kom med en gang. Prisen var 350 rupees pr besøk, ca 50 kr. Det var virkelig verdt det. Han fikk ordnet det slik at tastaturet virket igjen, etter han var gått oppdaget jeg at æ,ø og å, var borte. Om kvelden kom han og fiksed det også uten å be om mer betaling. Dehli`s lap-top mekanikere er kjempeflinke.

Tarun er borte hele dagen, han leser til eksamer for første året i medisistudiet. Det er veldig varmt i Dehli, om dagen er kaldtvannet så varmt at man nesten skoldes om man prøver å ta en dusj. Man er gjennomsvett før man får på klærne igjen.

Jeg bestemte meg for å møte Mohan Kumawat. Det var på tide å finne litt frem i Dehli på egenhånd. Mohan inviterte meg på kaffi på "Indian coffiehouse" på Connaugh Place. Connaugh Place er en stor "rundkjøring", med butikker, restaurante og kinoer. Det er et veldig kjent møtested i Dehli. Jeg fikk innhentet informasjon...og det skulle koste 60 rupees dit med otto. Jag har pleidd å observere Satya Paul, og har skjønt at å få en otto til anstendig pris, eller få dem til å bruke taksameteret, ikke er en enkel oppgave.

Jeg spurte noen sjåfører utenfor campusen. De ristet indignert på hodet og snudde seg vekk da jeg insisterte på 60 rupees. Jeg visste ikke i hvilken retning jeg skulle for jeg hadde bare adressen dit, men jeg var bestemt på å ikke bli lurt på pris. Jeg gikk opp på hovedveien, og der stoppet en sjåfør og han bare startet taksameteret, uten forhandlinger.

Fremme ved Connaugh Place var det en masse folk, det var parker der, det er et slags turist/forlystelsessted. Jeg møtte Mohan utenfor kinoen, og han tok meg med opp, mange etasjer i et hus, til vi satt på en slags takterrasse. Vi bestilte oss sterk kaffi og dosa..og masse vann..det var fremdeles varmt selv om sola var gått ned. Det var en flokk apekatter, som hang rundt på bygningen og i trekronen rett ved siden av oss. Vi måtte passe på maten, men vi fikk full underholdning.

Det var veldig hyggelig å møte Mohan igjen. Vi kjenner hverandre fra Litteraturfestivalen i Agra. Han er en journalist med spesiell lidenskap for gode dokumentarer. Vi har holdt kontakten, fordi jeg vil at han skal lage en dokumentar om "Urnene i Karachi".

I Pakistan er det ikke lett å være hindu, men alikevel er det et lite hindusamfunn i Karachi. Når hinduer dør, ønsker de å få asken sin drysset ut i Ganges. Den hellige elven Ganges vil føre dem rett til himmelen. Siden 1947 har grensen mellom Pakistan og India vært bortimot stengt, og det har lagret seg opp urner, 200 urner...som venter på en mulighet til å bli drysset ut i Ganges.

Indiske myndigheter krever garanti eller invitasjon for å gi visa. Men etter så lang tid har de fleste mistet kontakten med sine mer og mer fjerne slektninger i India. Satya Paul har nå gått inn i saken, og han har invitert og garantert for 200 pakistanere, slektninger av de døde, til å komme til India og oppfylle de dødes siste ønske.

Det kan bli en flott, brobyggende dokumentar, hvor vi følger disse menneskene på ferden. Dessverre går prosessen seint i Pakistan, bare 40 har levert inn passene sine, sikkerhetssituasjonen er vanskelig i Pakistan nå. Mohan har heller ikke fått finansiert dokumentaren ennå.

Jeg ville gjerne se noen av hans arbeid, neste dag skulle vi møtes på kontoret hans.

Chandigarh.

En gang på femtitallet var det utlyst en konkurranse, en byplanleggingskonkurranse. En franskmann vant, og Chandigarh ble bygd med utgangspunkt i hans tegninger.

Ideen hans var å ha ulike soner for ulike funksjoner. I utgangspunktet var det 24 soner(nå er det blitt 42). Hver sone skulle ha nærhet til skole, postkontor og nærbutikk for å unngå unødvendig transport.

Område 1 er for Punjab og Haryanas rådhus og storting. 2 og 3 er for ministeriene og høyesterett. 14 er for Punjab universitet. 15 er for frivillige organisasjoner, det er der lokalene til Servants of the people society er, og område 17 er et område kun for shopping. Butikker i første etasje og kontorer i de andre etasjene.

I Punjab er de litt overtroiske og tallet 13 er forbundet med ulykke, derfor ville de ikke ha sone 13. Men den franske arkitekten spilte dem et puss, han la områdene opp mot hverandre slik at plusset sammen blir alle 13. 1 mot 12, 2 mot 11 og 3 mot 10 osv. I neste rad blir det 12 mot 14, 11 mot 15, som blir 26, 26 delt på 2 er 13. Videre neste rad blir det 14 mot 25 og 15 mot 24, som blir 39, 39 delt på 3 er 13.

Det var breie gater, parker og trær langs veiene. Vi kom inn på Chandigarh busstasjon, den var stor og romslig, og det var reint og fint. Vi ble hentet av en bil fra Servants of the people, og vi ble kjørt til område 15. Der har de bla et flott, stort bibliotek med mer enn 80 000 bøker. Biblioteket ble flyttet fra Lahore i 1947 i forbindelse med delingen av Pakistan og India.

Etter en sunn og god lunsj, lånte vi bilen for å se nærmere på byen. De hadde et stort og moderne universitetsområde med flotte grøntanlegg rundt. Og der var et noe futuristisk bygg, bygget for Gandhiske studier. Byen virket på mange måter europeisk, trafikken var under kontroll, det var breie veier med flotte trær og ingen kuer å se. Under planleggingen av byen var det bestemt at kuer skulle holdes i utkanten av byen.

I Chandigarh er det en stor turistattraksjon, Rockgarden. Ned Chand er en fransk veiingeniør som begynte å samle inn søppel og avfall. Etterhvert begynte han å lage skulpturer av søppelet. Han brukte all slags materialer, fra brukte oljetønner, fine porselenskopper, knuste fliser, armringer og toalettskåler. Han har laget sin egen fantasiverden.

Vi ble møtt av en høy mur, på toppen vandrer fuglefigurer i stein og fliser. Det er mange vegger med lave dører å gå gjennom. En gang glemte jeg å bøye meg og fikk en skikkelig dunk i hodet. Det var vegger av stikkontakter og lavalignende steiner satt opp som skulpturer. Det var et fossefall og øverst i fossen sto Shiva med masse menn. Det gav en spesiell stemning med stein og vann. Det var masse ulike figurer med ulike utrykk, han må ha hatt det gøy da han laget dette...

I den nyeste delen hadde han fått hjelp og laget en stor åpen plass. En stor tribune i fliser og mønstre og en stor konstruksjon med buer hvor det var hengt opp føyser(husker, disser)i. På toppen av bygget var det hvite hestefigurer. Han hadde også laget en speilhall og utenfor var en pyntet levende kamel. Litt absurd, jeg likte det.

Det siste Satya Paul ville vise meg i Chandigarh, var en kunstig innsjø. Det kom avsig fra fjellene og myndighetene hadde bestemt seg for å lage en lang, kanskje flere kilometer lang voll, for å samle opp vannet. Nå er det blitt gjort og vollen er blitt et rekreasjonssted. Folk gikk rundt om og leide båter for å være på vannet, eller koste seg ved vannkanten.

Ifølge Satya Paul var det ikke fisk i vannet. Kanskje det kunne settes ut litt yngel og plantes ut litt vetivergrass til å flyte rundt? Indere har en stor jobb å gjøre når det gjelder å rense vann. Men heldigvis har de både Kaiser og vetivergrass.

Vi satte nesen mot Dehli.

Jawalmukti.

Tidsplanen var sprengt, men vi skulle likevel nå å se tempelet på Jawalmukti. Det er det eneste tempelet i verden, hvor det tilbes en flamme.

Etterpå skulle vi til Chandigarh, som er hovedstaden i Punjab og delvis for Haryana. Chandigarh ble designet på femtitallet av en franskmann. Og å kvelden måtte vi komme oss tilbake til Dehli.

Det var tidlig på morgenen, Sharma kom og fulgte med oss opp til tempelet.

Satya Paul`s familie har som tradisjon at håret etter barnets første hårklipp, skal ofres til flammen i tempelet. Dette må skje da barna et ett år, hvis ikke det passer, må de de vente til barnet er tre år. Dette har foreldrene hans gjort med ham, og han har gjort det med sine barn og barnebarn.
Håret er symbol for ære for et menneske, ved å ofre håret til flammen ber de om at barnet skal leve et ærerikt liv og kunne gå med hevet hodet.

Tempelet lå et stykke oppe i fjellsiden. På veien opp var det masse souvenirbutikker, vi kjøpte noen søtsaker å ofre. Det var tidlig om morgenen og ikke så mye folk. Jawalmukti er en liten landsby med ca 5000 innbyggere, men daglig kommer en stor strøm av pilgrimer og turister.

Vi gikk inn i tempelet bakveien. Det var totalt ni steder flammen kunne brenne. Alle brant ikke samtidig, men hovedflammen i midten slokket aldri. Det var en ca 30 cm høy flamme som kom rett ut av fjellet. De andre flammene sluktes og tentes av seg selv. Jeg fikk se tre andre flammer, de var på de rareste steder, i hjørnet på en vegg, helt nede ved gulvet og en midt i et hulrom midt på veggen. Fammene var 5-10 cm høye.

Forskere har lett etter kilden for flammen eller gass, men ikke funnet noe. Vi ble enige om at det må være en manifestasjon av et høyere vesen.

I tempelet er det også en annen raritet, det er en liten kulp hvor vannet koker, det bobler friskt. Hvis du legger ris oppi, er den kokt etter 15 minutter. Men det rare er at vannet er kaldt, også her har de ikke kunnet fange noen gasser.

Det er også en hall med masse figurer. I senter en stor figur, den symboliserer hovedflammen. På hver side av den er det fire figurer. Alle de ni flammene har fått egenskaper og personlighet.

Det finnes et eget kjøkken som lager mat, kun til flammen, og det er et flott rom med seng og staselige klær til flammen, hvis den trenger å slappe av litt.

Plassen mellom husene var av hvit marmor, og det var en nydelig utsikt over et grønt og friskt landskap.

Så bar det avsted med buss til Chandigarh.

Una i Himanchal Pradesh.

Una er en liten landsby med noen tusen innbyggere. En av tjenerne i "sevants of the people", en eldre mann, var i en rettsak og sønnen hans, Ajay, kom for å ta imot oss. Vi fikk freshe oss opp og fikk servert hvetegrøt til frokost.

Satya Paul gikk i retten, og jeg tenkte at nå må jeg få orden på lap-topen slik at jeg kan koble meg på internett med den. Noen dager tidligere hadde jeg investert i en stift som skulle koble den til mobilnettet. Dessverre var ikke stiften kompatibel med Linux og jeg måtte ha Windows operativsystem.

Ajay tok utfordringen, og vi begynte å vandre i Una`s gater. Først snakket vi med kommunens dataekspert(til høyre i bidet, Ajay ti venstre). En veldig hyggelig kar, han hadde vært i Afrika for å lære dem opp i data, bla Sør-Afrika. Vi fikk bekreftet problemet med lap-topen, men han kunne ikke hjelpe. Men Ajay visste råd, han hentet frem scooteren og vi kjørte til en dataskole i Una. Der fikk jeg hilse på sjefen og en av lærerne fikk utfordringen men lap-topen.

Det første han fant var masse bilder, og jeg fortalte om 17 mai og norsk sari, og tradisjoner med tog og trehus, om fjorder og ..midnattsol. Så var det bare å vente, læreren skulle innstallere WindowsXP i lap-topen.

Ajay fortalte om familien sin, han hadde kone og to barn, og jobbet med å selge forsikringer.

Lap-topen har ingen CD-rom og først måtte de overføre programmet til en stift, det tok nesten to timer. Jeg hadde bange anelser, men de sa det skulle bare ta en halvtime å få det innstallert. I mellomtiden ringte Satya Paul og sa at han var ferdig i retten og vi kunne møtes for lunsj.

Så begynte marerittet, etter lunsj var de fremdeles ikke ferdige og Satya Paul sendte Ajay for å hente lap-topen. Ajay ringte og sa at de trengte bare en liten halvtime til. Vi var på et fint hotell og Satya Paul la seg på en sofa for en liten lunsjlur. Etter en og en halv time ringte vi, og de sa at de bare trengte en halvtime til. Da fikk Satya paul nok, han sendte meg avgårde for å hente lap-topen slik at vi kunne komme oss videre til Jawallaji.

Jeg gikk nedover gata mot skolen, og plutselig kom en fyr hoppende ut fra en nettcafe. Det var læreren, de hadde hatt strømstans på skolen, og han hadde vært nødt til å begynne på nytt igjen. De hadde tatt med seg en CD-rom fra skolen og koblet og styrt på.
Så fikk jeg fikk beskjed om at de bare trengte en halvtime til. Slik lap-topen var nå var den helt ubrukelig..så jeg ringte og tryglet Satya Paul om en halvtime til. Senest ti på seks skulle jeg være oppe med hotellet... klokken seks var de ferdige, men bare halve tastaturet virket riktig. Jeg ringte Satya Paul igjen...nå var definitivt game over og jeg måtte komme med en gang. Han mente at disse mekanikerne hadde helt klart ikke greie på det de holdt på med. Det ville vært bedre å få en skikkelig mekaniker i Dehli.

Satya Paul var i dårlig humør. Så seint på dagen gikk bussene bare en gang i timen og vi måtte vente nesten en time. Bussen vi reiste med var overfylt og jeg måtte sitte på en koffert i midtgangen. Heldigvis var det en ung mann som reiste seg for Satya Paul. Bussen tok ikke to timer, men tre, med det resultat at vi ikke kunne besøke templet i Jawalji før neste dag..og planen til Satya Paul gikk i vasken.

Gang på gang måtte jeg forsvare den elendige vurderingen det var, å hyre en lap-top mekaniker på et så lite sted som Una. Jeg nektet å ta skylden alene. Han burde ha informert meg om planen, slik at jeg forsto alvoret, pluss at strømstans og ignorante mekanikere ikke gjorde saken bedre.
Vi hadde rett og slett en god gammeldags krangel.

I Jawalmukti ble vi tatt imot av Bijender Sharma, han er journalist og hjalp oss med mat og overnatting.

Mottakelse på den pakistanske ambassaden,

Satya Paul hadde arrangert mottakelse for alle konferansedeltakerne på den pakistanske ambassaden, vi var invitert til lunsj.(bilde f.v.pakistaner, kaisers venninne, Kaiser, Ambassadør Masood Riffat,Rana som var leder av den pakistanske delegasjonen, Kulsoom, meg og Noor, bak med skjegg, Wignes)

Tidligere om dagen kom en kjenning fra Mount Abu, Kaiser Irani. Hun ville snakke med Satya Paul om vetivergrass prosjektet sitt. Vetivergrass er en veldig nyttig plante på mange måter. Det er et gras som utvikler enorme røtter, de blir over tre meter dype. Disse røttene har den egenskapen at de renser opp jord og vann. Vetivergrass har blitt plantet og brukt mot avsig på søppelfyllinger med stor suksess. Og selv om røttene tar opp all denne giften, kan gresset brukes til husdyrfor. Giften blir lagret i en liten stengel i planten. Vetivergrass kan plantes på flåter og rense vann. Det er noe som trengs i nesten alle dammer i India. Gresset kan også brukes mot jorderosjon og har blitt brukt med stor suksess i bratte skråninger langs veier og langs elvebredder.

Satya Paul bestemte at Kaiser skulle ta med seg lap-topen sin til den pakistanske ambassade, for å se om det ble mulighet for en liten presentasjon.

Vi dro til hotellet for å hente delegasjonen fra Pakistan og Wignes. De kom ut og jeg satte meg inn i en bil...da fikk jeg beskjed om å flytte meg inn i jentebilen. Det viste seg at det var for voldsomt for de pakistanske mennene å ha meg så nære. Det var god plass i jentebilen, der satt jeg, Kaiser og venninnen hennes.

Vi gikk inn i ambassaden, jeg følte meg nesten hjemme der, det var mitt tredje besøk dit. Ambassadesekretæren var også en kjenning, han hjalp meg over grensen til fra Pakistan. Til og med ambassadøren, Masood Riffat kjente meg igjen. Det krydde med ambassaderåder og advokater.

Ambassadøren ønsket velkommen og fortalte at det hadde blitt en tradisjon å ha en mottakelse etter konferanser, og møter mellom Pakistan og India. Hun berømmet Satya Paul sin innsats i så måte.

Under lunsjen kom damene fra Pakistan, Noor, Kulsoom og datteren, de var i storslag og hadde vært på shopping i Dehli. Da de fleste var ferdige med å spise ba Satya Paul Kaiser om å starte lap-topen sin og fortelle om vetivergrassprosjektet. Og så hun gjorde, det var stor begeistring. Alle var interesserte og hun ble tatt inn for mer inngående samtaler med de mer aktuelle representantene på ambassaden, og hun ble invitert til Pakistan. Også Wignes fra Sri-Lanka ville har mer informasjon. Utrolig flott, håper at det blir mer ut av det.

Så var det ut i jentebilen igjen, denne gang med de pakistanske jentene, Kaiser og venninnen ble igjen på ambassaden. Vi var invitert til te på det internasjonale senteret i Dehli, invitert av Bar Supreme Court, som er ledet av M.Krishnamani.

På det internasjonale senteret ble vi tatt imot av mange indiske høyesterettsadvokater. Det var en veldig god stemning, det ble proklamert dikt på punjabi til begeistrede tilrop, og Kulsoom sang på punjabi. Punjab er delt mellom India og Pakistan og har sterk symbolverdi. Det er som om Punjab har en dyp lengsel etter å bli hel igjen.

Så fikk alle blomster og det ble tatt masse bilder.

På vei tilbake til hotellet var det feststemning i jentebilen. Etter harde forhandlinger og diskusjoner, hadde det blitt bestemt at delegasjonen skulle være litt lenger i Dehli. En av de mannlige delegatene hadde kommet til Noor og sagt; at hadde det vært sosialt akseptabelt ville han gitt henne en klem. Det var rushtid og trafikkork, men Kulsoom sang hele veien og flørtet med sjåføren, mens Noor klappet takten. Jeg nynnet med. Så var det å si farvel..

Samme kveld ruslet Satya Paul og jeg til togstasjonen. Vi skulle til Una i Himanchal Pradesh, Satya Paul skulle vitne i en rettsak. I toget ble vi plassert i hver vår kupe. I min kupe var det en familie som var overbegeistret over å ha en utlending der som de kunne snakke engelsk med.
Jeg var stuptrøtt....

Avreise Kanpur.

De fleste dro tidlig, Satya Paul og jeg ble kjørt til "Servant of the people", avd. Kanpur. Satya Paul hadde møte med alle ungdommene sine. De presenterte seg, de var alt fra sosialaktivister til matematikere, alle idealister på sitt felt. Praten gikk mest på hindi..så jeg ruslet..

Det satt to karer ved et bord, de var fra Balochistan. De oppdaterte meg på situasjonen i Pakistan. Balochistan dekker 48% av Pakistan, men har bare ti millioner av befolkningen, som er på totalt 280 millioner. Det er i dette fjellområdet taliban holder til, pashtun folkegruppen.
Balochistan har store olje, gass og mineralressurser. De har en stor gullåre. Gullet blir nå solgt til Kina for spottpris.

Det er millitæret som har makten i Pakistan. 80% av statsbudsjettet går til millitæret. Enda 16% av statsbudsjettet går indirekte til millitæret. Da er det igjen 4%, og når halvparten av dette forsvinner i korrupsjon er det ikke mye igjen. Folk er leie av å betale høye skatter. De får ingenting tilbake. Ikke helsetjenester, skole eller noen form for hjelp.

De demokratisk valgte politikerne er bare for utstilling. Det er millitæret som har den reelle makten i Pakistan. Og det er millitæret som selger ut landets gull og andre ressurser, slik at de selv og familiene deres skal kunne leve i sus og dus. Gullminen er beskyttet av millitæret og det er umulig for sivile å nærme seg området.

Amerikanerne kommuniserer med millitæret og gir dem direkte penger og millitært utstyr. Dette er med på å opprettholde millitærets posisjon. Det forsterker den vonde sirkelen. Balochistan vil ha selvstendighet, men det er ikke sannsynlig at det vil skje, de har alt for mye ressurser....

Vi hadde en siste middag før avreise, og jeg hadde en hyggelig prat med Shabnam. En sjelden gang møter man mennesker man er helt på bølgelengde med, og det gjorde jeg her. Jeg hadde akkurat fortalt om episoden om Naushad, at jeg måtte sitte sidelengs på motorsykkelen, og at det var det eneste anstendige. Shabnam støttet meg helt ut og sa at hun også nektet å sitte sidelengs, og at hun knapt hadde gjort noe anstendig hele sitt liv. Med andre ord..vi hadde helt klart mye til felles.

Hun er en riktig tomboy, ei jente som følger sine egne regler. Hun er utdannet sosiolog og har tatt studier innen fredsarbeid. Hun jobber aktivt for kvinnerettigheter og er en fredsaktivistt. I år fikk hun en nasjonal pris for å være Indias beste kvinnelige sosialaktivist, og premien var et stipend for å forske i 4 år i Singapore.

Shabnam kommer fra en konservativ, muslimsk familie, og har hatt en lang kamp for å frigjøre seg fra kvinneundertrykkende tradisjoner. I prosessen har hun også frigjort familien sin. Hun oppdaget at muslimer hadde ulike tradisjoner i ulike samfunn, hun var bla i Joguslavia. Det hun fant felles alle steder var kvinneundertrykkingen. Hun fant ut at for å løse problemet mellom kjønnene må begge kjønn involveres. Dialog, forståelse og tilgivelse er viktige stikkord.

Shabnam er veldig utdannet selv, men da jeg sa at jeg ville begynne på bachelor, mente hun at det var sløsing med tid...tre år. Jeg burde heller ta et ti ukers diploma kurs mente hun, hmm..får sjekke ut hva det kan være...

Vi kjørte gjennom Kanpur til togstasjonen. Kanpur er en by med omlag 5 millioner innbyggere. Tidligere var det en av Indias største industribyer. Dessverre hadde bedriftene kompromissløse fagforeninger som streiket i lange perioder for høyere lønn og andre goder. Det endte med at bedriftene flyttet til andre byer. Fagforeningene har svake kort her, for det er så mye ledig arbeidskraft.
Nå er det kun småbedrifter igjen i Kanpur.

Nå har jeg skjønt at konferanser er til for nettverksbygging. Jeg fikk ikke så mye faglig ut av dette, kanskje også pga språkproblemer, men jeg fikk flere nye kontakter.

På møter som dette, er det store utfordringer på det mennesklige plan. De må løses før vi kan få noe særlig fruktbart ut av møtet...det var indre konflikter i den pakistanske delegasjonen og sterk spenning mellom pakistanere og indere. Personlige ambisjoner og store egoer blant en del delegater var også ganske tydelig..

Og heldigvis... noen fantastiske, flotte, oppriktige mennesker, som er villige til å gå den ekstra mila gang på gang. De som aldri mister håpet, og av og til inspirere de de andre til å sette egoet til side, slik at virkelig kommunikasjon og fremgang kan skje.

SAF-konferanse.

Det var sikkert 300 folk i salen, og det var flott pyntet med blomster. Jeg fikk beskjed om å sette meg på første rad ved siden av ei 90 år gammel dame. 90 år er veldig gammelt i India og hun kunne knapt gå, men hun var klinkende klar i hodet. Hun var en frigjøringshelt fra 1947.

Panelet, de viktigste gjestene, ble ropt opp, og de fikk blomsterkranser og sløyfer. Jeg pustet lettet ut da jeg ikke ble ropt opp denne gang.
Så var det en nesten endeløs rekke av mennesker som skulle få utmerkelser . 200 mennesker fikk plakett og sjal for innsatsen på mange forskjellige områder, det var alt fra leger, frigjøringshelter, advokater og sosialaktivister. De gikk en og en opp på scenen, hvor de fikk blomsterkrans rundt halsen og det overgies en plakett og akkurat når den overgies og begge holder tak i den, taes et bilde. Dette var utrolig kjedelig og tok to og en halv time. Jeg ble ropt opp på scenen og fikk et sjal og en invitasjon til Orissa fra danserne derfra.

Så ble det overgikk en inngravert gratulasjonsplate...(det er helt sikkert et norsk navn på dette, men jeg klarer ikke å få det frem) fra de pakistanske advokatene til Kanpur advokatforenings 114 årsfeiring. Satya Paul orienterte om den nye sør asiatiske advokatforeningen "South Asia Bar Council", og det var applaus og god stemning.

Endelig skulle Wigneswaran holde foredrag om situasjonen på Sri-Lanka. Det var en veldig interessant tale, men folk var urolige. Etter to og en halv time var folk klar til å røre litt på seg. Og en annen ting med slike konferanser er språkproblemer. De fleste snakket hindi her og det gjorde at vi som ikke snakket hindi hadde vanskeligheter med å følge med. Og motsatt, når en person som Wigneswaran snakker om kompliserte problemstillinger på avansert engelsk, er det mange av de hinditalende som faller ut.

Wigneswaran kunne bla fortelle at det var tamiler på Sri-Lanka lenge før buddhismen og singaleserne. Dette har forskere vist gjennom utgravinger hvor de har funnet hinduistiske religiøse symboler fra meget gammel tid. Det var bare en liten gruppe tamiler som ble tatt med fra India som arbeidskraft av engelskmennene. Han hadde veldig mye interessant å fortelle, som kan utdype og nyansere forståelsen for situasjonen på Sri-Lanka. Jeg har bedt om en kopi av talen hans, den fortjener å ble oversatt i sin helhet.

Tide rant og jeg slapp å holde tale. Etterpå fikk jeg vite at Satya Paul hadde fortalt dem at jeg ikke var noen stor taler. Til sist var det et kulturelt program med Dr.Kajal`s dansegruppe. De viste mange tradisjonelle danser. Det helt siste innslaget var en vannvittig påfugldans gjort av danseren fra Orissa. Utrolig bra.

Vi dro med buss til servants of the people society, hvor middagserveringen var. Vi fikk buffet i en hage, som var flott pyntet med lys, og i enden var en liten scene. Etterhvert kom flere og proklamerte dikt, og den pakistanske sangerinnen, Kulsoom sang. Hun hadde en nydelig stemme og hun så endelig lykkelig ut når hun sang.

Formiddag 15 juni.

Tidlig neste morgen skulle vi alle sammen til Ganges for å være med på å rense elven. Jeg forsov meg og bussen dro avgårde rett foran nesen på meg.
Det var en litt rar konferanse, etter elvejobben hadde vi fri til klokken 5 om ettermiddagen.
(bilde, f.v.Azone fra Nagaland, Noor fra Baloshistan og tre fra Kanpur bar ass.)

En gruppe advokater fra India, Pakistan, Sri Lanka og over telefon Nepal, ville starte en sør asiatisk advokat forening, for å styrke menneskerettighetene og det juridiske systemet i regionen.

Jeg hadde mer besjedne, planer og ville kjøpe dorull og sjekke mailen min. Naushad fra Kanpurs avdeling av “Servants of the People”(de har 17 lokale avdelinger rundt om i nord-india)), skulle kjøre meg.
Jeg satte meg overskrevs på motorsykkelen og fikk sterke protester fra Naushad. Det var ikke sosialt akseptabelt at ei jente satt slik, jeg måtte sitte sidelengs. Han fortalte at dette kunne gå hardt ut over ryktet hans. Kan jo prøve å sitte sidelengs tenkte jeg, det var jo trist om gutten skulle bli mobbet.

Jeg satte meg sidelengs og vaglet, og prøvde å finne balansen. Det føltes veldig usikkert og jeg tok tak rundt livet hans. Da var det... nei, nei, nei igjen. Hva ville folk tro hvis jeg holdt rundt ham på den måten. Så, jeg måtte holde meg fast i sykkelen..og han måtte love å kjøre veldig forsiktig.

Han kjørte veldig forsiktig, får håpe at han ikke blir mobbet for kjerringkjøring nå..hehe. Vi kom til en veldig fancy internettklubb hvor man måtte være medlem. Jeg fikk låne hans ID, og koste meg en time med raskt nettverk og nye maskiner.
Da jeg skulle transporteres tilbake, kom han med en bil.

Jeg ble kjørt til lunsjhallen, der satt Satya Paul med alle døtrene sine. Dr.Kajal fra Bangladesh, en meget spesiell dame i førtiårene. I Bangladesh har hun vært filmstjerne, og hun er levende opptatt av dans. Nå underviser hun og danser selv også. Satya Paul hjelper henne med oppdrag, og de har blant annet vært i Pakistan... men det er en annen historie.

Vi har Azone fra Nagaland, Nagaland er en indisk stat rett ved grensen til Burma. Hun ser ut som en indianer. Azone har bodd hos Satya Paul i 4-5 år mens hun studerte til å bli advokat. Akiwi er også fra Nagaland. Vi har Tetra fra Kerala, hun er en klassisk danser. Og til slutt har vi Shabnam, hun er en sosial aktivist og har nettopp fått en nasjonal pris for sitt arbeid for kvinnerettigheter og fredsarbeid. Nå har hun fått et stipend til å ta doktorgrad og skal være i Singapore i 4 år.

Jeg anser meg mer som en venn av Satya Paul, enn datter, for jeg har allerede en flott pappe, men det passet seg liksom ikke helt å si...så jeg fikk plutselig masse søstre. Det var litt rart å se. Disse voksne damene ....alle ville være datter nummer en.

Jeg hadde ikke gjort ferdig talen til kvelden så jeg ville tilbake til hotellet. Men, så forsvant sjåføren, og Kanpurs Bar Assosiasjon`s gutteklubben grei kom, de ville holde meg med selskap. Dissse karene var litt overspent når det gjelder vestlige jenter, og de var skikkelig på flørteren. Etter veldig mye om og men fikk jeg overtalt dem til å kjøre meg til hotellet.
Endelig fikk jeg dusjet og kladdet sammen en liten tale før kveldens happening skulle begynne.

Avisene i Kanpur hadde gjort stort nummer av at nordmenn liker indisk mat og kultur, og bilde av meg hadde vært i alle avisene. Jeg var blitt kjendis, alle i Kanpur visste hvem jeg var, Ananya Askeland fra Norge. Antagelig halvt indisk. En mann ringte og ville møte meg, han var blitt sjarmert over dette.

SAF-konferanse i Kanpur.

Den 14 juni var det start på konferansen og vi skulle leie bil for å hente tidligere Chief Justice C.V.Wignesvaran på flyplassen i Lucknow, før vi kjørte videre mot Kanpur. En høy mann med briller og skjegg kom ut med en enorm koffert. Han fikk en varm velkomst, med blomsterkrans rundt halsen..og bilder som måtte tas..før vi fikk han med inn i bilen.

Wignes var en veldig hyggelig mann og vi fikk en innføring i situasjonen på Sri Lanka.
Øst på Sri Lanka har det funnet sted noe lignende en massakre. 20 000 mennesker er døde. Unge menn tas ut for å forhøres, men kommer ikke tilbake. Sannsynligvis blir de drept. Den singalesiske regjering og millitæret nekter internasjonal innblanding.
Forholdene i leirene er forferdelige, elendige sanitærforhold. Syke og skadde mennesker får ikke hjelp. De må stå i timevis for å få litt ris og vann.

Wignes er leder av gruppen som skal nominere og rekruttere høyesterettsdommere.
Men gruppen blir på mange måter sabotert av den singalesiske regjeringen. Det blir gitt ulike grunner til det. Den og den mangler troverdighet pga det og der..og det hele blir halt ut i tid.
Stemningen i regjeringer er, at nå har de vunnet krigen, hvorfor skal de gi noen rettigheter til tamilene nå?
Ifølge Wignes er det ikke et fungerende rettsvesen i Sri Lanka.

Vi ble innlosjert på hotell Vijay Villa og kjørt videre til lunsj på “Servants of the Peoples” hovedkvarter i Kanpur. Det krydde av folk og alle skulle hilse på. Nå presenterer jeg meg som en sosial aktivist, det kan bety så mangt. Folk lurte på om jeg var advokat. Jeg sliter litt med å definere meg selv. Satya Paul presenterer meg som en “follower of Krishnamurthi and a student of Gandhian institutions”. Kanskje jeg skal bruke den heller?

Konferansen skulle begynne klokken seks om kvelden og vi ble busset til et tredje sted. Lokalet var flott pyntet og litt over hundre mennesker var til stede.
Som alltid ved slike anledninger måtte hovedgjestene tenne ei oljelampe med veker i alle himmelretninger.

Og så begynte de å presentere panelet. Lederen av advokatforeningen Bar Supreme Court, Krisnamani, lederen av den pakistanske delegasjonen, Rana, tidligere sjefsjustice på Sri Lanka, Wignes, lederen fra Kanpur Bar forening og Noor fra Balushstan i Pakistan. Da Balushstan ble nevnt kom det kraftige protester fra Rana. Ifølge ham skulle ikke Balushstan nevnes. Balushstan vil skille seg fra Pakistan og det er et følsomt tema i den pakistanske delegasjonen. Satya Paul ble ropt opp.
Tilslutt ropte de opp meg, utsending fra Norge, og jeg fikk krans og sløyfe og måtte sitte oppe på podiet.

Det ble holdt en del taler, flest på hindi, og tilslutt var det et kulturelt program. Dr.Kajal med dansegruppa si, en klassisk sanger og dansere fra Orissa og Kerala.

Under det kulturelle programmet kom en fyr og sa at pressen ville snakke med meg. Jeg ble litt satt ut og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av dette.
På presserommet var det seks syv journalister med kamera og masse spørsmål. Først fortalte jeg at jeg ikke var advokat, men sosial aktivist slik at jeg slapp juridiske spørsmål. De lurte på hva jeg syntes om India, om hvordan forholdet mellom Norge og India kunne forbedres.
Jeg fortalte som sant er, at indisk mat, kultur og klær er veldig populært i Norge for tiden. For å forbedre forholdet mellom norge og India foreslo jeg mer handel og turisme. Vi har lenge hatt sterke handelsforhold til Kina, men nå er det på tide at India kommer sterkere inn i bilde mente jeg.

Så kom det noen juridiske spørsmål likevel og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest eneste bok om det juridiske systemet i India. Da slapp de meg, følte meg litt halvdum...men men.

Wignes hadde også blitt intervjuet og han lurte på hvilke spørsmål jeg hadde fått. Han var i en helt annen situasjon, han er en høyt profilert tamil fra Sri Lanka og ordene hans kan få politiske konsekvenser.

Jeg satt ved siden av Noor Jahan, fra Balochistan i Pakistan. Vi fikk beskjed om å forberede et “paper” til dagen etter. Jeg skjønte at vi skulle holde taler. Jeg var veldig bekymret over dette, mens Noor mente at det var jo derfor vi er her, for å uttrykke oss og få frem våre synspunkter. Personlig var jeg der helst for å lære.. mente jeg. Hun fortsatte med at jeg måtte fortelle om norges utviklede rettsystem, som er uten korrupsjon, og om kvinnerettighetene våre...hun hadde igrunnen rett, men jeg har sånn sceneskrekk.

Lucknow, hovedstaden i Uttar Pradesh.

Etter noen rolige dager i Dehli dro vi mot Kanpur for å delta på SAF-konferanse, (South Asian Fraternity), som skulle arrangeres av Kanpur bar assosiation. De hadde 114 års jubileum og er en advokat organisasjon med hele 13 000 medlemmer, 1000 er kvinner.
SAF, som mer eller mindre er Satya Paul..han er meget aktiv, hadde invitert tidligere Chief of Justice of Supremecourt fra Sri Lanka, Wignesvaran, og en stor delegasjon fra Pakistan. Dessverre var det bare 14 av pakistanerne som fikk visum og kunne komme. Det kom dansere fra Gujarat og Orissa, og advokater fra store deler av India.

Den 12 juni tok vi tog til Shahjahanpur hvor vi overnattet på et offentlig gjestehus. Neste morgen ble jeg sendt med tog til Lucknow, Satya Paul skulle delta i et møte.
På toget kom jeg i snakk med en hyggelig sikh. Han var fra Amritsar og var professor i computerscience. Det viste seg at han kjente Professor Chhina som hadde vist meg rundt i Amritsar da jeg var der i mars....verden blir mindre og mindre.

I Lucknow skulle jeg finne “Sarvoday Book Stall”, på spor 1, på togstasjonen. Etter ei lita stund kom en blid og sprudlende, middelaldrende mann og plukket meg opp, Ram Kishore. Vi kjørte til sentrum av Lucknow og gikk inn i en bygning og opp mange trapper. Tilslutt kom vi til kontoret til en kjent fysikkprofessor og sosialaktivist, Rajiv. Han var alle tiders og vi hadde en veldig fin prat.

Det var to andre karer der også.
Det viste seg at de var sosialister hele denne gjengen. Ikke i kommunistisk forstand, mer i sosialdemokratisk forstand. De var veldig interesserte i å vite hvordan det var i Norge. De mente at de skandinaviske landene var for sosialister som Jerusalem for de kristne.
Deres hovedanliggende var at ressursene må fordeles, de var ikke i utgangspunktet ute etter noen revolusjon.
Det var en fin dag med meningsfeller, og vi hadde en deilig lunsj med en kylling-briyani, som er en Lucknow spesialitet.

Utpå ettermiddagen var det kjølig nok til å våge seg utendørs, og jeg skulle få litt sightsing.

Lucknow ble grunnlagt på 1700 tallet av Muslimske småkonger. Småkongene hadde mange koner og flere hundre barn..!! De eldste og viktigste av etterkommerne ble konger og bygde seg slott. Vi besøkte det største mausoleet med moske og festlokale..Bara Imambara.(bilde, fra venstre:Sjåfør, Kishore, meg og ivrig sosialist/guide)

Bara Imambara var stort, veggene inne var lysegrønne og det var preget av manglende vedlikehold. I midten var et stort festlokale 18x35meter. Det var flere avlukker som viste faner og flagg. Et av avlukkene var det en kopi av Mekka(bilde). Den var laget for at også de fattigste muslimene kunne reise på pilgrimsferd. Det var store speil som reflekterte lys, inn og opp i lokalet.

På hver side av festsalen var det to store runde rom med lufting, og balkonger for de blyge kvinnene. Inne i veggene var det hemmelige ganger.

Så bar det videre til neste sted, jeg åpnet døre på bilen uten å se meg for, og så kom en otto og vrengte hele bildøra. Vi fikk klemt den igjen, men vi måtte holde på den slik at den ikke spratt opp igjen. Resten av sighsingen ble noe amputert.

Utpå kvelden ble jeg droppet hos Satya Pauls nevø og familie. Jeg ble skikkelig gjort stas på og flere slektninger hadde kommet for å hilse på utlendingen. Satya Paul kom utpå kvelden.

Haridwar.

Vi hadde en fin tur tilbake til Haridwar. Alle de hellige badene hadde kanskje hatt sin effekt for jeg kjente meg i toppform. Kjøringen til Sanjeev hadde jeg blitt vant til, og jeg klarte å holde meg våken hele turen.

Vi ankom Haridwar i to tiden og skulle ta et siste hellig bad før vi skulle reise med toget tilbake til Dehli. Det var mye folk der siden det var midt på dagen. Jeg dukket under og fløyt på ryggen med strømmen og veldig koste meg. Ble skikkelig kjølt ned.

For å skifte gikk jeg inn i dameavdelingen. Det var et stort hus, sikkert 20x20m. Fem meter gikk ut i Ganges slik at man kan gå ned i trappen og duppe deg i Ganges uten å gå ut derfra. Veggene på den delen som var uti Ganges var flettet slik at vann og lys kom inn. Plastposer og søppel lå i hullene.

Jeg forsøkte å skifte klær, men ei dame jagde meg lenger inn i lokalet. Ei anna dame insisterte på å gjøre puja og hun insisterte ennå mer på at hun skulle ha penger. Jeg fikk skiftet i en fart. I utgangen sto ei dame med en svaber, hun gav meg svaberen og sa at hun trengte penger........jeg småjogget derfra.

Om kvelden tok vi tog med air-condititon tilbake til Dehli. Vanligvis reiser vi aldri med air-condition, men Satya Paul ville vise meg de ulike klassene man kan reise på tog med i India. Nå var vi kommet til luksusversjonen av sittecupe.
Det var polstrede seter og man kunne regulere rygglenet. I den billigste varianten er det trebenker, og alltid så fullt at det ikke er sikkert at man får sitte i det hele tatt.

Turen til Dehli tok ca fire timer og vi hadde fire serveringer, inkludert en stor middag. Toalettene var rene og det var toalettpapir. Men.. man må kanskje ha vært i India en stund for å riktig sette pris på og vite hvor unikt det er...
Vi ankom Dehli seint om kvelden og jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet.

Deoprayag.

Steder der to elver møtes er et spesielt naturfenomen i India. Og dersom Ganges er involvert er det et hellig sted og man bør ha et hellig bad der. Her i Deoprayag starter endelig Ganges og det er et meget viktig og hellig sted.

Vi gikk ned mange trapper og over ei bro. På broa sto ei lita, brun ku og drøvtygde. De har skikkelig kule, små kyr her. De er ikke redd for noe og litt arrogante i blikket. Videre gikk vi forbi noen butikker og ned flere trapper. Der var det huler i fjellsiden hvor det satt prester og gjorde pujaer. Det var fullt av folk der nede.

Jeg gjorde meg klar i shorts og t-skjorte og skulle til lå gå uti. En veldig ung prest insisterte på å gjøre puja for meg. Han gav meg en orange blomst og helte vann over hendene mine mens han fikk meg til å gjenta mange ord. Tilsist kom han til hva jeg heter og familien min. Og for bare 100-200 rupees kunne jeg sikre fremtiden og velstand til familien min. Men...beklager folkens, jeg ville heller bade.

Det var veldig varmt i luften og jeg hadde kommet til første trappetrinnet da det kom masse protester om at dette var farlig, at det var sterk strøm i elven osv. De ville at jeg skulle sitte på trappen og helle vann over meg fra ei bøtte. Det ble masse diskusjon, jeg påsto at jeg var en ekte viking og var vant til kaldt vann og sterk strøm. De geleidet meg inn på tørr grunn.

Satya Paul bestemte seg for å vise meg hvordan det skulle gjøres. I flere dager hadde han forsøkt å lære meg “to assert my right”, å gjøre hva jeg vil.(uten at det går ut over andre naturligvis) Han er en mester i å få viljen sin gjennom, så jeg bestemte meg for å observere ham nøye.

Han gikk bestemt ned trappen og hadde jevnt tempo. Alt som ble sagt ingnorerte han. Og her kommer det lille trikset tror jeg...han løfter armen som for å skjerme seg mot argumentene og viftet rolig og nonchalant med håndleddet, slik man ville gjort etter irriterende fluer. Han gikk ned i vannet, to ekstra trapper og holdt seg i rekkverket og dukket under tre ganger.

Så var det min tur igjen. Nå var det bare å gå rett uti, ingen kunne stoppe meg siden de hadde latt Satya Paul bade. Jeg holdt meg i rekkverket og dukket under noen ganger. Vannet var friskt og kaldt. Folk smilte og syntes at det var tøft gjort. En hule var garderobe for kvinnene. Det var ca 1.70m i midten og ca 2x2 m gulvflate. Etter mye lirking og luring fikk jeg skiftet klær.

Kua sto fremdeles på brua da vi var på vei opp, vi kjøpte avis og noen skrelte agurker og reiste videre mot Haridwar.