15 mars 2009 – Agra.

Talen til Satya Paul fra dagen før var etterspurt, og jeg tilbød meg til å skrive den på lap-topen min og få printet den ut.

Jeg kom en time for seint, med sykkel-jigshaw, istedet for buss med aircondition. Det var deilig, stille uten motordur og jeg slapp unna aircondition.

Det er ganske fattig i Agra. Uttar Pradesh er en av de absolutt fattigste statene i India, og med høyest folketall, mange ganger har valget blitt avgjort her. Jeg ble syklet langs Taj veien, den leder mot Taj Mahal, men før jeg kom til Taj Mahal ble jeg droppet ved hotellet og konferansen.

Ajeet Caur holdt i mikrofonen da jeg kom inn i rommet. Hun snakket om et vakkert menneske, en stammeleder fra Bombay, Laxman Gaikwad. Han har skrevet mange bøker om stammefolk og nomader i India. Noen av disse bøkene er pensum på universitet nå. Så snakket hun om ei vakker dame som måtte gå å sette seg med den vakre mannen. De pekte på meg og litt småforlegen satte jeg meg ned ved den vakre mannen i hvit dress.

Satya Paul prøvde å overtale Shukoori til å ta opp saken med de sprengte kulturskattene, de store buddhaskulpturene i Afganistan. Shukoori mener at verden lot det skje, det kom ingen protest fra UNESCO eller USA. Han mener at en protest kunne ha stoppet taliban. USA lot Kabuls museum, som var verdens fjerde viktigste museum bli plyndret. Shukoori hadde masse å fortelle om dette, dessverre så ble han ikke sluppet til.

Engasjementet var stort denne siste dagen på konferansen. Igjen var det innlegg om terrorisme og forfatterens rolle. Professor Lal, Dr. Ram Dayal Rakesh fra Nepal og flere, nesten alle, ble avbrutt halvveis i avhandlingene sine. Det var veldig synd, for fremstilling ble litt hakkete og oppstykket, og det var veldig interessant å høre om situasjonen i de ulike landene. Ei dame, Simran, fortalte om LTT, tamiltigrene på Sri Lanka, om deres i utgangspunktet rettferdige sak, som har endt opp i komprimissløhet og terrorisme.

Etter lunsj ble det lest noveller. En Pondicherryforfatter leste en novelle om en bestefar som er journalist, og som skriver om Bombay 26/11. Barnebarnet hans gir han nye perspektiver, hun likte ikke å se disse blodige bildene. Og han filosoferte over hvordan hans egne avisartikler er illustert. Kvinne voldtatt av tre menn, det ble selvsagt illustrert med en halvavkledt kvinne. Sensasjonslyst og ønske om avissalg overgår anstendighet og respekt for offeret. Barnebarnet visste forskjellen.

Parveen Atif fra Pakistan leste en dyster novelle, "End of Time". Den beskrev en verden etter tredje verdenskrig. Alt var ødelagt og i oppløsning, råttnende. Novellen var en dialog mellom Basilla og Bakterius.

Et ungt, nygift par elsket da bomben smalt, refleksjonen av dem viste på veggen foran Bakterius og basilla. Historien endte med at de encellede organismene, Basilla og Bakterius, begynner å elske hverandre. Kjærligheten overvinner alt.

Den siste dagen er Fakhar Zaman æresgjest, han er Pakistans kulturminister.

Det ble skrevet og opplest en erklæring, at alle forfatterene og journalistene skulle vise mot og ikke la terrorister skremme og trakassere dem. Og at de skulle støtte hverandre. Det var for at ingen skulle forsvinne i stillhet. For hvis terroristene vet at det blir skrevet om og rettet fokus mot, blir det ikke så lett å kvitte seg med brysomme journalister og forfattere.

Litteraturfestivalen avsluttet med musikk. En klassisk sanger fra Pakistan skulle synge for oss. Det var nydelig, jeg liker indisk, klassisk musikk, med tabla, sitar og harmonium. Det var veldig likt indisk. En hyggelig dame oversatte teksten for meg.

Han synger til kråka: "når jeg dør, ta gjerne kroppen min, men la øynene mine bli igjen, for jeg venter å se min elskede igjen.."

Dette gjentas og gjentas i ulike toner og intensitet. Det er litt som en renselse.

En fin avsluttning på festivalen.

14 mars 2009, Agra.

Nå hadde jeg fått system på meg selv, det var deilig å være litt effektiv. Når de leste engelsk følger jeg med, når de leser hvilket som helst annet språk, skriver jeg. Satya Paul fikk meg til å være mer freidig, og å gå frem å ta bilde av talerne. Han syntes at det var tullete å ikke ta bilder når jeg hadde kamera, eller å ta bilde av en masse rygger bare for å unngå å gå frem. De andre har ingen problemer med å gå frem og stille seg foran andre..lenge også, så nå gjør jeg det også.

(bilde: til høyre, Abdi Subedi, Nepal, i midten Muhammad Samad, Bangladesh, til venstre konferansier Moni)

Først ut var Gregory Berglund fra USA eller opprinnelig fra Sverige. Han jobbet tidligere i det amerikanske millitæret, var velfungerende og stolt av å være amerikansk. Da han jobbet i atomvåpenprogrammet oppdaget han galskapen i det. At menneskene holder på og har muligheten til å totalt utslette hverandre. Gregory sa sin mening, at dette var galskap og millitæret fikk han innlagt på psykriatisk sykehus med diagnose scihzofreni. Han har riktig opplevd maktens beehandling av dissidenter.
I India har han utgitt fire bøker, blant annet, Schizo Tango:Disarming Madness, som handler om fra atombombe til åndelig opplevelse. The third bomb er den siste boken han har utgitt.

Jawaharlal Handoo, professor i folklore, hadde et provoserende innlegg om de gamle heltene fra Ghita, (Hindubibelen). Disse gamle historiene glorofiserer vold og kvinners offer og lidelse. Han mente at India skulle slutte å snakke om terrrorisme som rammer dem. Han mente at det var ingen skille mellom vold og terrorisme. Inderne var veldig voldelige i seg selv, pga disse mytene.
Hans løsning var å ikke la barn høre om vold og lære vold, hvis de ikke vet hva vold er, kan de ikke være voldelige. Noe naivt, kanskje?, men det ble debatt.

I tepausen fikk dokumentargjengen hektet meg, de stilte masse kulturspørsmål jeg ikke kunne svare på Det endte med at jeg leste opp diktet mitt til dem, "Dear jew, dear desperado", de likte det. Etterpå hadde vi en veldig koselig prat om kulturforskjeller...utenfor kamera, det er mye mer avslappende uten det enøyde monsteret.

Himanshu Joshi, er en av Indias mest anerkjente poeter. Han fortalte at han hadde vært i Bergen blant annet, og skrevet en liten bok om Norge, den skal jeg se om jeg finner på biblioteket. Han har to sønner som bor i Norge.
Satya Paul holdt et innlegg om å bygge broer og bryte murer. Det var spesielt situasjonen i Pakistan han tenkte på. Han skrev også om de to slags fortattere, de som skriver om hendelser i ettertid og de som varsler folk og viser folk vei.

Amit Dahiyabadshah, leste to dikt. Han er profesjonell poet, og lever av å også inspirere og lære andre til å skrive dikt. Han har startet bevegelsen, Dehlipoetree. I løpet av tre år har han oppdaget 576 poeter og utgitt dikt fra over 100 poeter. Power of poetry for social change er slagordet hans.
Han var kjempegod til å proklamere, først et dikt til ære for tigeren, som han frykter at er på vei til å bli utryddet.
For å kunne leve av diktning burde noen av diktene kunne synges, mente han. Da når diktet også frem til flere mennesker. Han sang et dikt på hindi, selv om jeg ikke forsto ordene synes jeg det var veldig fint.

I tepausen smilte Amit til meg, og jeg psyket meg opp og viste ham diktet mitt, "you are a poet" sa han, og vi ble enige om å snakkes mer siden. Det gjorde godt for selvtilliten. Oppmuntret av Amit viste jeg diktet mitt til professor Lal fra Haryana. Han mente at diktet var bra, og at jeg absolutt hadde talent, men presentasjonen var elendig. Diktet var en litt rotete avskrift på papir med kulepenn. Professor Lal skulle redde meg og veilede meg, jeg fikk ikke lov til å fortsette å være ingenting.....men jeg er da noe..?..selv om jeg ikke har noen spesielle papirer å vise til..?

Jeg fant Satya Paul og vi gikk for å se filmen om Bhagat Singh. Filmen var så fersk at de ennå ikke hadde fått tekstet den på engelsk. Satya Paul oversatte for meg.
Bhagat Singh er en frihetskjemper som slåss mot engelskmennene. Han døde for saken, en martyrdød, da han var 23 år. Han var en samlende og karismatisk leder, og det er en del skrifter igjen etter ham. Bhagat Singh skrev om untouchability, om communalisme, om redelighet.... Hvordan kan vi klage på engelskmennene når vi gjør det samme selv?

Han levde samtidig med Gandhi, Gandhi var helt mot vold. Masser med mennesker gikk med ham i demonstrasjonstog, hånd i hånd omkranset de og beskyttet Gandhi.

Lala Lajpat Rai var også en stor frihetskjemper, som Bhagat Singh avviste han ikke vold som virkemiddel. I 1928 ble Lala Lajpat Rai skutt og drept. Bhagat Singh skjøyt og drepte ham som drepte Lala Lajpat Rai. Dette skytedramaet skjedde i kvartalet i Dehli, der campusen til "Sevants of the People society" ligger idag. Jeg kjente igjen gatene fra kartet, de hadde funnet de døde på samme strekning som jeg gikk til internettcafeen.

Bhagat Singh ble fanget av engelskmennene og fenglset i Lahore. Bhagat Singh var ingen religiøs mann, selv om han var Sikh, han leste Marx, Locke og var svært fasinert av Lenin. Hans siste ønske var å få lese fra Lenin sine skrifter. 3 mars 1931 ble han hengt i Lahore.

For et par år siden hadde de en undersøkelse blant ungdom i India, 90 000 ungdommer ble spurt om hvem som er forbildet deres. Bhagat Singh og Mahatma Gandhi utklasset alle de andre.
Men aller størst var Bhagat Singh.

Festivalstart.

Det yret med folk rundt om hotellet, alle skulle registrer seg og få navnelapp. Program hadde de selvsagt ikke klart, det har de aldri på noen konferanser i India. Vil du virkelig ha program, må du henge som en hauk over dem og være klar i rette øyeblikk. De har aldri nok heller. Jeg får derfor aldri program.(bilde, fremme fra høyre. Khaleda Froagh, Afganistan, Nayyara Rahman,Pakistan og Tsjering Dorji, Bhutan)

Tshering Dorji er fra Bhutan og en gjenganger her på festivalen. Han har vært med i ni år, hvert år prøver han å snike seg unna men Ajeet Caur får alltid tak i ham slik at han må bidra. Han skriver dikt og noveller. Han er herlig uhøytidlig og har glimt i øyet. Navnet Tshering betyr langt liv. Da han ble født, sjekket astrologen horoskopet hans og fant antydning til at han ikke kom til å leve så lenge. For å bøte på dette og forlenge livet hans, gjorde de noen ritualer og ga han dette navnet, som skulle gi ham et langt liv.

Han introduserte meg til en som skriver teaterstykker og har samarbeidet nært med en norsk teatergruppe. De har reist rundt, spilt et av hans stykker og et Ibsen stykke. Hans navn er Professor Abhi Subedi og han kommer fra Nepal.

Jeg hilser på mange, arrangementet foregår i en foredragssal, med sofaer og stoler med hvitt trekk, det henger tråder med hvite og orange blomster langs veggen på scenen.
Ajeet Caur starter med litt sladder mens vi venter på æresgjestene. De er selvsagt for seine, SAARC tid er indisk tid...

Hovedgjestene kommer, internasjonalt kjente forfattere fra alle SAARC landene.
Fra Sri Lanka kom sekretæren for kulturdepartementet, Samarasinghe. Han har skrevet mer enn 40 bøker, store bøker. Moni, konferansieren, mente at bøkene veide mer enn mannen selv.
Kona hans ville at jeg skulle ta bilde av ham med det nye digitale koameraet hennes som hun ikke visste opp-ned på.

Først skulle det leses dikt fra alle ni landene. Nayyara skulle representere Pakistan og den lille jenta proklamerte flott og med klar stemme diktet på engelsk...heldigvis.
Det ble litt språkkomlikasjoner. De fleste forstår hindi, urdu eller punjabi. De fra sør, Sri Lanka, Maldivene og de sørlige statene i India (og meg) kan ikke. Det ble derfor bestemt at det skulle foregå på engelsk. Det var bare noen ytterst få som ikke kunne engelsk. Men punjabi og hindielskende er litt som språkfanatikere her hjemme og insisterte på å bruke sitt eget språk.
Når de leste dikt på hindi kommenterte publikum, med anerkjennende utrop hvis de likte diktet. Diktet fikk sin egen kraft egen rytme og jeg forsto at det var fine ord som ble sagt.

I lengden er det veldig søvndyssende å høre på når man ikke forstår og aner når de er ferdig, jeg så at andre hadde problemer også. For å holde meg våken skrev jeg, det virket veldig fint. Jeg lyttet til alt som ble sagt på engelsk, med en gang de gikk over til et annet språk begynt jeg å skrive.

En anerkjent afgansk poet skulle proklamere, Khaleda Froagh. Hun leste på persisk og Shukoori skulle prøve å oversette, men det ble litt for vanskelig å ta på sparken. Ei jente fra Sikkim, øst i india, proklamerte et dikt om en kvinne som ble gravid etter voldtekt, barnet vokste i magen og ..., hun hadde en harmdirrenede stemme og det var veldig sterkt,

Så var det som alltid på konferanser som dette, utdeling av sjal til viktige gjester fulgt av et rituale med tenning av lys. En skål med olje og åtte veker.
Alle skulle tenne disse vekene og enda flere skulle ta bilde. Satya Paul insisterte på at jeg skulle ta bilder så jeg hang etter øyebryna for å komme i posisjon.

Etterpå ble det holdt noen innlegg, en doktor, innledet konferansen og snakket om terror. Shukoori leste et oversatt stykke om situasjonen i Afganistan, før og etter Taliban.

Så kom en journalist og fortalte om situasjonen mellom Pakistan og India. Om mediasituasjonen. At det er ingen plattform, mediasted hvor fanatikerere med både muslimsk og hinduistisk bakgrunn kan møte kraftfull kritikk på likt grunnlag. Han var stolt over at både indere og pakistanere lurte på hvilken nasjon han kom fra, jeg vet fremdeles ikke om han er indisk eller pakistansk.

Jeg fikk ufortjent mye oppmerksomhet, av deltakere på konferansen og til og med media. Et filmselskap hadde fått i oppdrag å lage en dokumentar om SAARC festivalen og de ville intervjue meg. Også noen aviser ville ha noen ord og bilder.

Igjen oppdaget jeg at Norge har et godt rykte internasjonalt. Vi er kjent som en fredsnasjon. En reporter fra Democratic voice of Burma, Soe Minn, kom og hilste på meg. Han var stasjonert i Dehli, men hovedkontoret deres var i Oslo, støttet av den norske stat.
Han kunne fortelle at under syklonen og flommen i Burma i mai 2008, var deres journalister de eneste som klarte å rapportere fra Burma. De har mange modige journalister som arbeider "under cover" og som risikerer livet for å fortelle om situasjonen der.

Jeg spurte ham om hva som egentlig skjedde, plutselig var Burma ute av mediabildet?
Han fortalte, at den burmesiske militærjuntaen fikk til slutt nødproviant og varer fra land som Kina, India og Thailand. Befolkningen i Burma tror derfor at det er militærjuntaen som reddet dem. Soe Minn mente at disse landene sviktet burma. UN og vesten var på riktig kurs her(for en gangs skyld).

Ajeet Caur var venn med den nye statsministeren i Bangladesh, Sheikh Hasina. Sheikh Hasina var invitert til festivalen og var æresgjest, men kunne dessverre ikke komme. Hun sendte to stedfortredere. De hadde til og med legeattest som bevis for gyldig fravær for statsministeren.

Første dag på konferansen var tett av inntrykk. Jeg kom også på at jeg har skrevet noe som kunne defineres som et dikt, og jeg hadde også oversatt det til engelsk. I emailen min fant jeg stykket og skrev det av på et stykke papir for å kanskje vise det til noen av poetene neste dag.

Vi fikk servert deilig middag før vi ble kjørt tilbake til hotellet.

På vei til Agra.

Vi dro fra Dehli i to busser. Det var en masse originale mennesker ombord og jeg så frem til interessante samtaler. Ombord i bussen var kunstnere og journalister fra 9 land, India, Pakistan, Afganistan, Sri Lanka, Nepal, Bhutan, Bangladesh, Maldivene og Burma, som er nesten SAARC land. SAARC betyr South Asian Association for Regional Cooperation.

I Agra ble vi satt av på to hoteller, det var ikke plass til alle på hovedhotellet. Alle fra Pakistan, Shukoori fra Afganistan, Satya Paul og meg, skulle dit.

Den første jeg møtte var Nayyara Rahman, hun er 24 år, fra Pakistan. Hun er forfatter og allerede som 19 åring fikk hun første gang publisert en bok. Hun har vært i vesten i seks år og snakker flytende engelsk. Hun var godt oppdatert på kulturlivet i Europa og mente at Berlin og Tyskland var spesielt interessant for tiden. Hun spurte meg om kulturlivet i Norge, jeg måtte innrømme at jeg ikke var så oppdatert. Hun var tynn, blek, litt fjern og med briller og sjal, en riktig kunstner.

Jeg ble litt bedre kjent med Shukoori(bilde), han er tidligere sjefsredaktør i Kabul Times Daily. Han sluttet da Taliban kom til makten, og begynte å jobbe for Røde Kors, der var han i syv år. Nå jobber han for myndighetene i Kabul, samtidig som han har begynt å samle inn materiale til sin kommende bok om taliban, terrorisme, sett i det geopolitiske lys. Dette kan bli veldig interessant. Han vil påvise amerikanernes egentlige interesser i området.
Han sier at Saudi-Arabia er USAś lydige hund. USA gir millioner til Pakistan for støtte mot terrorisme, mens pengene går direkte til terroristene.

Han er en hyggelig mann, familiemann, far til seks barn. Han er preget at det harde livet i Afganistan og er litt nervøs. Det var godt å se hvordan han slappet av mer og mer etter som dagene gikk.
I vår skal det være valg i Afganistan. Barach Obama har gitt løfter om at Afganistan skal tas på alvor. De er optimistiske i Afganistan nå, de legger seg litt i Obamaś armer, vel vitende om at det ikke har noe å si hvem som vinner valget, hvis ikke USA tar grep og stopper Pakistanns støtte til Taliban.

Det var ganske seint da vi kom frem til hotellet, Shukoori, Awais, Satya Paul og meg delte middag. Jeg må innrømme at jeg var litt irritert for endelig hadde jeg en sjanse til å bestille meg kinamat og så insisterte Satya Paul på at vi skulle dele. At jeg bestiller saus og han ris. De andre ville også dele så jeg måtte gi meg.
Det ble til slutt et herremåltid og en vanvittig mix av ulike matretter, trøtte og mette gikk vi hver til vårt.

Den Pakistanske Ambassade.

Kvelden før var Awais introdusert til Høykommisæren for Pakistan i India, Riffat Masood. Hun feiret ikke holi, og vi ble invitert på besøk til den Pakistanske Ambassade, klokka 2.30 pm.

Vi dresset oss opp, Awais, Satya Paul, Awais' venn som var sjåfør for oss og meg. Ambassaden lå i et meget pent strøk. Det var brei vei, park på begge sider av veien med blomster og det var mange ambassader i området. Den kongelige Norske Ambassade var like i nærheten.

Vi var ventet og vaktene slapp oss inn. Det var et flott, hvitt hus i to etasjer, med en velfrisert hage rundt.
Vi ble ledet inn i et stort rom med sofagruppe i den ene enden, og kontorpult og vinduer i andre enden. En tv stod på en nyhetskanal og det var kunst på veggene, vi satt oss ned i sofaen.

Høykommisæren kom bort og presenterte seg som Riffat Masood, hun var en vennlig dame i femtiårene. Vi presenterte oss. Awais hadde skrevet en bok om en fredsreise i India, om fredsarbeid mellom India og Pakistan, Samjhota Express. Det er den første boka som beskriver en fredsreise mellom landene, den lufter også ideen om konspirasjon fra engelsk side ved delingen av India-Pakistan i 1947. Høykommisæren var veldig begeistret for boken og var glad for å møte forfatteren.

Vi snakket om hvor spent situasjonen mellom Pakistan og India var blitt etter Bombay 26/11. Høykommisæren var skuffet over hvordan media hadde taklet 26/11 på begge sider av grensen. Hun var litt resignert, for hun mente at media gjenspeiler folkets mening på begge sider. Hvis befolkningen ser det slik som media beskriver det..er det ikke håp om fred med det første.

Satya Paul mente at media hadde sin egen agenda og ikke gjenspeiler folkets mening og følelser. Media tenker bare på penger og vil selge nyhetene sine, sjokk/hat nyheter selger mer enn nøkterne, balanserte nyheter. Politikere ser seg tjent med å tegne fiendebilder og fanatismen øker.
Fra min vinkel så kan det se ut som at media iallefall tildels gjenspeiler folkemeningen, men først har den laget den. Spørsmålet er hva som kom først folkemeningen eller nyheten?

Vi var alle enige om at "people to people contact" var veldig viktig, selv om det nesten er helt stopp i å utstede visa mellom de to landene nå. Det er stor terrorfrykt. Vi må jobbe for å få åpnet grensene slik at flest mulig mennesker får anledning til å reise over grensen og bli kjent med sine naboer.

Awais overrakte boken og vi takket for oss.

Denne dagen var fullmåne, Satya Paul og Antis bryllupsdag nr 51 og ...HOLI, så derfor måtte det feires.

Til frokost spiste vi en søt pudding. Etter frokost gikk vi ut på plenen og samlet sammen en del folk. Det var laget til to fat med fargepulver. Et med rødt/grønt og et med gul/grønt.
Den "siviliserte" måten å gjøre dette på er å ta pulver på fingrene og farge et sted i ansiktet på den neste mens man ønsker han happy holi.

Dette utarter naturligvis, etter hvert gnis farge over hele ansiktet og kommer på klær og sko og til og med inn i kameraet mitt. Nå har jeg grønn blitz i kameraet. Satya Paul var i skikkelig fridagsmodus og begynte å lese Sardar vitser. Feks, alle barna satt og skrev stil om hockey kampen utenom Sardar, han skrev. kampen er avlyst pga regn. Det er masse Sardar vitser.

Awais Sheikh ville oppleve holi litt mer på kroppen og jeg ble med ham for å ta en tur ut i gatene. Utenfor campusen var det en guttegjeng, 6-7 stykker. De var helt sølv og lillafarget fra topp til tå. Vi listet oss forbi da de skulle ta bilde.

Gatene var folketomme, alle butikkene var stengt. Plutselig kom det kondomer fyllt med vann ned på oss, vi var levende blinker for ungene som satt gjemt bak potteplanter på balkongene og på tak. Et sted klarte jeg akkurat å unngå å bli truffet av en hel bøtte vann.
En bil rundet hjørnet og jeg blir beskutt av ungdommer med vannmaskingevær. Awais slipper hele tiden unna.

I en park var en en ungdomsgjeng, de trommer og danser. De har to store trommer og er dekket av farge, lilla, tukis og sølv. 9-10 ungdommer danset til rytmene. Awais ville være med også. Det viste seg at han er en habil danser, han riktig briljerte. Men for at han skulle kunne danse måtte jeg også, jeg er ikke fullt så habil, litt stiv i kne og hofter og ...neida, det var gøy.

På vei tilbake til campusen kom det noen ungdommer på motorsykkel, de helte lilla vann over meg da de passerte. Kondomer klasket i bakken og jeg ble faktisk trufffet av et egg i skulderen. Egg er "ureglementert" fikk jeg beskjed om senere.

Uansett, så fikk vi en full holi opplevelse. I kveldingen normaliserte byen seg, og noen butikker åpnet. Så var det hjem å vaske kropp og klær.

Innom Dehli igjen

Neste morgen var jeg syk, diare. I to dager ble jeg helt satt ut av spill. 9 mars reurnerte vi til Dehli. Vi tok buss til Moga, Satya Paul hadde et møte å gå i, mens jeg som ennå ikke var helt i form, fikk låne et soverom hos en doktorvenn av ham.

I Moga var det noen okser som lå oppe på veiskillet eller midtrabatten. De hadde krøllet seg sammen og hadde store hengeører, de så ut som kjempestore cocer spanieler der de lå.
Om kvelden tok vi toget til Dehli.
Midt om natten hørte vi noe rabalder og krangling, og massevis av folk kom strømmende inn i vognen.

En mann satte seg på sengekanten min, og etterhvert lå han og sov i sengeenden. Gulvet var fullt av bagasje og sovende, hengende folk. Det var ikke mulig å komme ut til toalettet på den ene siden av vogna, det var helt barrikadert av folk og ting.
Jeg fikk vite at det var blitt solgt for for mange billetter til "general class" og så hadde de tvunget seg inn i en høyere klasse.

Vel tilbake i Dehli var det godt å få gjort litt skriving og vasking av klær og sånn. Om kvelden ble vi invitert til en venninne av Satya Paul, en danserinne. Hun hadde invitert venner og kjente til middag og danseoppvisning. Hun er 65 år, og underviser og danser fremdeles klassisk indisk dans.

På gjestehuset på campusen var det kommet to som skulle være med oss til Agra på litteraturfestival, Awais Sheikh fra Pakistan og Ghafoor Shukoori fra Afganistan, de ble med oss også. Det er Holi i India, fargefestivalen.

Denne damen har masse venner, mennesker med makt og penger. "Alle" viktige kulturpersonligheter var tilstede. En de kalte Babiji(å sette ji bak navnet betyr respekt) som hadde ledet en kunstner organisasjon i Dehli hadde nå fått seg ny jobb som indisk ambassadør i Nepal. Mange internasjonalt kjente kunstnere var der. Mest dansere, endel gamle divaer og en veldig kjent maler. Det troppet også opp en tidligere indisk minister og en filmstjerne kom direkte fra Hyderabad, han synger og danser i Bollywoodfilmer. Det var også en muslims sanger som lager dikt om Krishna, det er litt spesielt for Krishna er en hindugud. Dehlis kanskje rikeste mann sang noen klassiske sanger, det var hobbien hans.

Det er ganske tydelig å se hvordan makten er konsentrert i det indiske samfunnet, jeg har en liten mistanke om at det ikke er så veldig ulikt i det norske samfunnet. På steder som dette gjelder det å være frempå og bli introdusert for flest mulig "viktige" personer. Etterpå må man følge opp kontakten. Satya Paul er en kunstner på dette området. Awais Sheikh ble introdusert for den pakistanske høykommisæren og ble invitert til ambassaden dagen etter.

Vi var godt over hundre mennesker der, det var strødd orange blomster overalt, de kastet blomster over oss da vi kom, gulvet var dekket med blomster, ungene hadde "blomster krig" og alle syntes at det var stor stas.
Ut over kvelden spilte de nydelig musikk og det var fremdeles blomster i lufta da vi gikk derfra.

DhudiKe rundt.

Vi ankom Dehli den 4 mars og satte kursen for Punjab og Dhudike dagen etter.
Det var en veldig interessant dag. Vi ankom Dhudike tidlig om morgenen, da solen sto opp i horisonten over dugglagte hvetemarker, mens vi var på vei inn mot landsbyen.

(Bilde til venstre: sekretæren pa NW institute og Lachpreet)
(Bilde til høyre: Rektor og lærer ved ungdomsskolen)

Vi ble tatt imot av en staselig gammel sikh, med turban, langt hvitt skjegg, hvite klær og med den lille vinklede kniven hengende ved siden. Satya Paul har kontor og leilighet ved monumentet til Lala Lajpat Rai, der satte vi bagasjen. Etter å ha spist frokost hos sikhen og kona, skulle Satya Paul videre til to andre landsbyer, mens jeg ble plukket opp av borgermesteren eller panyaiat lederen i landsbyen.

Borgermesteren var en velstående mann, han hadde et stort, flott hus og det var like reint som et hvilket som helst hus i Norge. Det er helt andre regler for hygiene i India enn i Norge. Hygiene er ikke særlig prioritert her.
I bakgården hadde de to hunder, St.bernharder til min store overraskelse, i denne varmen. Bak garasjen hadde de ei ku og 9-10 vannbøfler, noen kalver og en trekkokse. Ordføreren levde av å selge jordbruksprodukter, 2,5% av salget gikk til ham.

Hele familien var gjestfrie og hyggelige, men vi hadde litt språkproblemer. Niesen til ordføreren, Lachpreet, kunne snakke bra engelsk, så det ble bestemt at hun skulle vise meg rundt.

Første stopp var North West Institute of Engineering Technology. Skolen var som en fargeklatt som dukket opp midt i hveteåkeren. Jeg fikk møte rektor, eller manager, som han kalte seg. Han hadde studert i England og faren hans eide instituttet. Han spurte hva jeg synes om india og skoler. (Dette var før jeg skjønte at slike svar i omvisningssituasjoner alltid må være positive og diplomatiske) Jeg svarte at jeg syntes at konkurranseforholdene er knallharde og ikke sunne i lengden for elevene. Først fikk jeg en lang forklaring om hvordan samfunnet i India er og at de ikke har noe sikkerhetsnett i samfunnet slik som vi har. At det er en investering for fremtiden foreldrene gjør og at det nødvendigvis blir forventningspress på barna. Lachpreet kunne bekrefte de høye foventningene. Det ble litt diskusjon.

Hele Dhudike er veldig stolt over denne siste skolen de har fått. Den ble startet for åtte måneder siden og har 157 elever. Sekretæren viste meg rundt, det var flott og nytt overalt. Kjemilab, rom med dreiebenker, snekkerrom, elektronikk, til og med et rom for støyping og smie. Vanlige klasserom, datarom mm.
De har separate pauserom for jenter og gutter. Lachpreet kunne bekrefte at det var helt vanlig på skoler i India.

Etterpå hadde vi en lyntur innom kunstcollege, det ble åpnet på 70 tallet og så var vi innom high-school, ungdomsskolen. Her ble vi møtt av rektor og en lærer. Det er på denne skolens område "Mela" blir holdt. "Mela" er en årlig sportskonkurranse som blir arrangert for å feire bursdagen til frigjøringshelten, Lala Lajpat Rai. Det er turnering i hockey, okseløp og mye mer. Hockey er Indias nasjonalidrett og jeg spurte om jenter også spiller hockey. Det gjorde de ikke, hvis jenter spiller noe, er det en litt avansert form for tikken. Det var litt morsomt å se disse gubbene med turban demonstrere leken.

Rektor ropte bort noen fnisende jenter og ville lokke dem til å snakke engelsk. De forsto alt jeg sa så jeg, men de svarte bare i enstavelsesord. Alle lærerene stilte seg på linje og skulle hilse på meg, en av dem snakket veldig godt engelsk, hun hadde vært i Europa også. Det ble litt stivt formelt men de var veldig hyggelige.

Rektor hadde mer han hadde lyst til å vise. Over veien fra skolen var krematoriet. Det var en fin, stilren bygning med to ovner inni. De forklarte at liket blir lagt på et lag av ved, så blir skuffen lukket og det blir antent ved hjelp av gass. Liket brennes i 4-5 timer. Neste dag blir ovnen åpnet og beinrestene tatt ut.
Denne måten å gjøre det på er meget miljøvnnlig, tidligere (og fremdeles i andre landsbyer) har de et bål på en åpen plass hvor de brenner likene. Da gikk det med mye mer ved og det ble mye luftforurensing av det også.

Lachpreet ville vise meg et sikhtempel også. Vi kjørte forbi geiteflokker og flere hveteåkre som var omkranset av krokete trær.
Det var en vakker Gurdewara. Litt disneyaktig med tårn, speiler og spreke farger. Vi måtte dekke til håret da vi gikk inn. I midten var det et glassmonter med figurer av den tiende guru, og noen flere figurer. Det var store malerier på veggene rundt for å vise alle to guruene og historien til sikhene. Over inngangsdøra var et bilde av en kuflokk som gikk ned i elva som svarte og som ble hvite da de kom opp på den andre siden.

Ved siden av templet var et basseng, slik som hinduene har i sine templer også. I tillegg hadde de en oransje flaggstang som markerte at dette var et sikh tempel. Ganske nært inntil tempelet sto en palme. Rundt stammen var det knyttet masse babyrangler, leker og dusker. Lachpreet kunne fortelle at det er stor feiring når det blir født et guttebarn og det markerer de med å knytte leker rundt palmen.
For noen år siden ble de født 7 jentebarn mot 10 gutter. Jentene blir fjernet som foster.
Lachpreet er ei tøff jente, jeg fikk henne til å love at hvis hun noengang får et jentebarn, må hun knytte en stor knute rundt palmen og feire høyt og lenge.

Det var lagt ut frø til fuglene og en stor flokk grønne papegøyer fløy rundt. Det hele var litt eventyraktig.

Det var et museum tilknyttet Gurdewaraen. Lachpreet skjønte at jeg hadde en alvorlig mangel på kunnskap om sikhisme og hun tok på seg oppgaven å opplyse meg.

Før vi nådde trappen til museet ble vi stoppet av presten. Vi måtte få blessing.. Assistenten gikk og hentet en veldig søt, gul kake til oss og hver vår skål med te. Presten la seg på ei seng i skyggen av ei palme, fleipet med Lachpreet og så kjempesnill ut.

Vi gikk inn i museet. Igjen var det masse malerier av disse ti guruene.
Lachpreet fortalte... sikhisme skilte seg fra hinduismen i 1699. Det var da de muslimske mogulene angrep og tok India.
Det er historien om guru nr en, som selv ofret livet i kamp mot muslimene sammen med to av sønnene sine. Hans to yngre sønner nektet også å gi opp religionen sin og det var et rørende bilde hvor vi ser hvordan to guttebarn, de var 7 og 9 år, blir muret inne av mogulene. De døde innestengt av mangel på vann og mat.

I løpet av hele 1700 tallet levde de ti forskjellige guruene som kjempet mot de muslimske mogulene. Det var blodige bilder, av tortur og drap. Alle guruene døde en martyrdød. Sikhene er kjent for sitt mot og de er stolte over dette.

En annen raritet er turbanene. Mennene skal la håret og skjegget gro. Håret deles i to, en flette foran og en bak og turban oppå. Dette gjør de fordi en guru sa så, jeg fikk ingen annen forklaring.
Det ser ganske staselig ut, kanllturkis turban, hvitt langt skjegg og kniv hengende ved siden.

Presten ville at jeg skulle huske besøket og ga meg et sjal og et smykke. Det var en helt annen vennlighet her, enn det som jeg har møtt i noen av de andre templene.

Tilbake til familiens hus, nå var barna kommet hjem, jente på elleve og gutt på 9 år.
Lachpreet hadde gitt dem et spill i gave, Monoply. Det var en skikkelig piratversjon av monopol. De forsto ikke hvordan spillet virket, så jeg skulle vise dem.
Vi spilte og koste oss, jeg lærte dem hvordan kapitalisme virker. At jo flere hus du har, dess mer må andre betale når de kommer der. Og vi blir aldeles ikke mer gjestfrie selv om det er flere hus på tomten.

DhudiKe

Denne landsbyen har Satya Paul fulgt siden februar 1962, da var han 27 år. Han var allerede da medlem i "Servants of the People society" og denne landsbyen er grunnleggeren Lala Lajpat Raiś fødested. Det ble bestemt at de skulle lage et monument over ham her. Satya Paul ble spurt om å være med på jobben.

Da han kom hit oppdaget han hvilke elendige forhold det er i landsbyen, han synes at det var mer viktig å endre på det enn å lage et dødt monument.
Mennene drakk mye, de laget vin hjemme og møttes hver kveld for å drikke og herje. I følge Satya Paul hadde de konkurranse om å spille den mest vulgære musikken.

Beskrivelsen minner egentlig om en hvilken som helst småby i Norge fredag og lørdags kveld, men med en populasjon på bare 5000 mennesker, hadde de 100 mord i året, og noe måtte gjøres.

Staten Punjab hadde lovet midler til helsesenter dersom innbyggerne bidro med en femtedel. Satya Paul begynte å ha møter, først på tomannshånd med mennene, så i større grupper og til sist arrangerte han et almannamøte. Tenk hvor mye enklere det vil være å ha en lege i landsbyen enn å måtte kjøre milevis når noen er syke. På under fjorten dager fikk ha samlet inn tilstrekkelig med penger og det ble bygget helsesenter.

Neste utfordring var utdanning. Denne gang snakket han med barna, som igjen begynte å mase på foreldrene sine.... og de fikk samlet inn penger til en barneskole. Foreldrene kunne betale en dags lønn, eller en andel av avlingen sin. De som hadde mest, måtte bidra mest.

Fremdeles drakk mennene tett, men Satya Paul visste råd, en trestegs plan(inspirert av Gandhi). Steg en var å ikke gi dem mat dersom de er fulle, hjelper ikke det, så slutt å snakke med dem. Drikker de fremdeles så slutt å dele seng med dem, det virker garantert.

For å hjelpe kvinnene til å bli mer selvstendige, oppmuntret ham dem til å kjøpe ei ku. Satya Paul snakket med banken og banken ga kvinnene gunstige lån. Tidligere måtte landsbyen importere melk, mens nå eksporterer de melk for 15000 rupees i måneden. (Ca 2000 kr)
Han ba kvinnene overtale mennene til å dyrke grønnsaker og mat til kua, mot at hun kommer med mat til ham hver dag.... og slik ble kvinnene økonomisk selvstendige i Dhudike.

Satya Paul skrev små teaterstykker som ble spilt en gang i måneden. Ved inngangen til lokalet sto det folk med pinner til å jage alle som var fulle. Gradvis, drakk folk mindre og mindre.
Nå skjer det ingen mord lenger selv om befolkingen er oppe i 15000. De har samlet inn penger til en ungdomsskole, videregående og for 8 måneder siden åpnet et topp moderne institutt for IT, elektronikk og teknologi. De har også samlet inn penger til flere vanntanker for landsbyen og monumentet til Lala Lajpat Rai står nå ferdig.

Årlig har de en stor "Mela", de konkurrerer bla i hockey, og de har en slags brytekonkurranse som en gjeng fra Norge(!) vant i år, oksekjerreløp, hundeløp, talentkonkurranse og mye mer. De har også hatt konkurranse om hvem som hadde renest hus, dyrket best grønnsaker og hadde best ernært barn, sunnest barnaa.

Dette var for å motivere fattige og lavkaste folk til å forbedre sin egen siturasjon.
Landsbyen har fått mange utmerkelser for sin vellykkede utvikling.
Satya Paul er fremdeles "gudfaren" for Dhudike.

3 mars 2009

Etter gårsdagens hardkjør, insisterte jeg på litt ro til å skrive. Jeg hadde en rolig, fantastisk formiddag i fred og fordragelighet.

Satya Paul inviterte meg med på lunsj og jeg var klar klokka ett. Vi skulle til hans venner fra Genova sa han. Sammen med ham i ottoen satt ei dame som het Vibha.

Vi kom til et hus, gikk inn i stuen, videre inn på kjøkkenet hvor det satt 8-9 mennesker til bords. De presenterte seg og jeg skjønte at de kom fra Italia og Genova i Sveits.

Vi satt oss til bords og indiske jenter serverte oss en enkel lunsj. De snakket om organisk jordbruk og inviterte Satya Paul til italia.

Jeg var kjempefrustrert og sa til Satya Paul at jeg ikke ante hvem disse menneskene er, og hvor jeg i det hele tatt befinner meg!!!

Da fikk jeg full omvisning i huset. Det var som et stort privathus med mange soverom.

Det var ei jente som het Menacchi som hadde fått dette huset bygget. Hun var ei veldig spesiell jent som døde for et par år siden, da hun var i slutten av trettiåra. Hun hadde vært venn med Satya Paul og han hadde oppmuntret henne til å reise ut i verden, Europa og USA. Hun hadde mange som fulgte henne, hun var deres guru, kanskje 1200 mennesker. Hun mente at hun var Krishnas brud. Det ble bygget et tempel og dette huset.

Det bor ti jenter med polio som får støtte og opplæring her. På mange måter driver de selv stedet. Vennene fra Genova er Menacchis Europeiske venner, de er den "harde kjernen" som hjelper med å finansiere stedet nå.. Det er vel en ti-tolv personer som opprettholder minnet om Menacchi. På flere av rommene var det alter med bilde av Menaccchi og det var pyntet med blomster.

Det var litt i meste laget for meg.

Etter lunsj skulle jeg være med Vibha og se Gandhis håndverksmuseum. Vi var litt småtrøtte etter lunsjen og Vibha tilbød meg en seng hjemme hos seg og vi sov, våknet opp i fire tiden. Toget videre til Dehli gikk klokka syv så det begynte å bli litt smått med tid.

Vibha er datteren til grunnleggeren av CSV, hun bodde i et vakkert jordhus I tilknyttning til museet.. Jeg fikk en lyntur gjennom museet. Jeg husker dessverre ikke så mye, skulle gjerne vært der en gang til. De viste blant annet ulike teknikker brukt for å lage stråmatter og bruk av ulike strå. Bomullsveving og leirkrukker. I et monter hang Gandhis utslitte "doti"

Utenfor museumet ventet en gutt som skulle gi meg en lyntur gjennom bomullsfabrikken.(bilde) Han viste meg allslags typer maskineri. Til å fjerne frøet i bomullsdotten, rense, karde og en til å lage grove bomullsramser. I neste rom var mange kvinner som håndspant tråd. Jeg fikk prøve, man ruller på en veiv og minst ti spoler med tråd blir laget samtidig. Det må være ganske tungt i lengden.

I neste rom var det veving av stoffer, farging og laging av mønster. De brukte naturlige farger. Mellom to krakker var det spent ca fem meter stoff. En gutt gikk med bred pensel og malte striper på stoffet.

Tilsist fikk jeg se butikken hvor de ferdige produktene er. Jeg kjøpte meg en skjorte til minne om Sevagram.

200 mennesker blir sysselsatt her.

Tiden var helt løpt fra meg og gutten skullle kjøre meg tilbake til instituttet. Jeg ba ham om å stoppe for å kjøpe dorull, toilet paper. Han stoppet utenfor en bokbutikk og jeg måtte forklarte at det ikke var skrivepapir jeg trengte. Vi fant en annen butikk og jeg fikk dopapir. Gutten misforsto også hvor jeg skulle og vi kjørte langt avgårde feil vei.

I siste øyeblikk kom jeg til instituttet og fikk pakket og dro avgårde til toget.

Togbillettkomplikasjoner.

Til lunsjtid var jeg tilbake på rommet.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å reise med tog for å besøke en journalist i Bhutan. Pga tidspress bestemte jeg meg for å endre togbilletten.
De har et utmerket togsystem i india, over internett kan du gjøre alt og jeg hadde opprettet meg selv som bruker. Problemet var bare å finne en internettcafe. Jeg ville endre billetten slik at jeg kunne reise tilbake til Dehli sammen med Satya Paul dagen etter.

Istedet for lunsj, tok jeg landeveien fatt. Det var veldig varmt i Sevagram, svetten rant. Etter en stund stoppet jeg en otto og ba ham kjøre meg til Wardha. Wardha er en fin liten by, på markedene hadde de begynt å selge fargepulver til Holi, fargefestivalen.

Jeg fant en nettcafe og slettet billettene mine, da jeg skulle kjøpe billett til Satya Paul sitt tog oppdaget jeg at det var venteliste...lang venteliste..jeg var nr.54.
Jeg ble rådet til å kjøpe billett på togstasjonen, og det burde være den samme togstasjonen jeg skulle reise fra.

Ny otto, og full fart til Sevagram togstasjon. Der holdt de på med asfaltarbeid. Det er kanskje litt sært, men jeg sniffet inn den gode asfaltlukten mens jeg forsøkte å unngå å få asfalt klistret fast i sandalene mine. På togstasjonen fikk jeg beskjed om at de bare kunne selge billetter til tog som gikk samme dag.
Satya Paul ringte, jeg måtte tilbake til instituttet og levere kopi av passet. Det er noe de krever på alle overnattingsplasser(og internettkafeer) i India.

På togstasjonen passerte jeg en gammel dame som lå og sløvet og halvhjertet solgte appelsiner, ved siden av henne lå en svart hund med bare to poter. En framfot og enn bakfot var kuttet av, den så velfødd og fornøyd ut.

Jeg hadde store problemer med å bli forstått av sjåførene. Etter noen telefoner, så forsto den ene sjåføren, det var lokale folk, men de kunne bare hindi navnet på instituttet, Gandi Vichard.. Sjåføren ville ha 60 rupee for turen og ba om enda mer da vi var fremme. Jeg brånektet, han flirte og kjørte avgårde. Jeg følte meg bra robbet for det var bare en 20 rupees stykke vei.

Tilbake på instituttet møtte jeg en hyggelig rektor. Han tok kopi av passet mitt og hjalp meg med å fylle ut et skjema og ringte noen kontakter i Indian Railways og jeg var på vei igjen i otto til Wardha togstasjon denne gang.
Endelig fikk jeg billett, den feiret jeg med en forsinket lunsj, to samosaer og en kopp te.

Nå visste jeg prisene på otto turene så jeg kjørte noen knallharde forhandlinger før jeg fikk anstendig pris. Det er knallhardt, de burde hatt taksameter på disse kjøretøyene.
Jeg returnerte så til instituttet, rundt middagstider kom en liten, gammel dame, hun snakket masse og så gikk hun. Etter en stund kom en student og inviterte meg til å spise middag med dem.

Nede i kantina satt ni studenter på gulvet og spiste med bare hendene. De hadde laget til med et lite bord, en stol og tallerken med skje til meg. Jeg ville vise at jeg var som dem og satte meg ned på gulvet. Det så ut som de satt pris på det. De kom fra mange stater i India og var nesten ferdig med et åtte måneders kurs på instituttet.

De var veldig nysgjerring på hvem jeg var, og om Norge og hvordan det er der. Damen som snakket masse til meg tidligere, fortsatte med å snakke og endelig fikk jeg litt oversetting. Hun lurte på hva jeg synes om maten...for spicy.. ..osv.
Ifølge studente var hun ustoppelig, og hun heftet seg ikke ved at hun ikke blir forstått.
Det var en hyggelig middag og jeg tok en tidlig kveld den kvelden.

Centre of Science for Villages

Neste dag ble jeg hentet av lederen for, Centre of Science for Villages, Sameer Kurvey.

Som vanlig, visste jeg svært lite på forhånd om hvem jeg skulle møte og hvor jeg skulle, dette var en veldig positiv overraskelse.

I tretti år har de jobbet med landsby teknologi, man kan kanskje kalle det mellomstegsteknologi også. Å bruke ny kunnskap til å lage enkle løsninger lokalt. Fokuset er på menneskenes grunnleggende behov, hus, mat og klær. Det fokuseres på lokalt tilgjengelige råmaterialer og bruk av lokal arbeidskraft.

De forsker, driver opplæring og kjører demonstrasjons-prosjekter for å vise de nye optimaliserte løsningene.

Jeg håper at dere er tålmodige med meg for jeg ønsker å gå litt i detalj her. For tenk, dersom disse løsningene blir implementert i stor skala...det vil bety en enorm forbedring av levekår for millioner av mennesker og det vil bli en stor miljgevinst, trær vil bli spart og grunnvannet kan bli værende eller til og med komme tilbake steder hvor trær får stå i fred.

Centeret fremmer bygging av økologiske hus. Veggene er laget av jord, veggene erroderer ikke. Det høres kanskje primitivt ut med jordvegger, men jeg så flere hus bygget med moderne design, bare fantasien setter grenser. Husene er kostnadseffektive og raske å bygge.

Taket er isolert uten bruk av tre og stål. De bruker leirkoner som de setter i hverandre, (se bilde), selv om de ikke har noen støtte under kan taket alikevel bære en vekt på opptil ett tonn pr kvadratmeter. Prisen er 300 rupee pr kvadratmeter, ca ca 44 kr.

Det er svært viktig å unngå bruk av tre i husbygging pga. avskoging.

Sanitetsanlegg og søppelhåndtering er et stort problem siden landbyboerene ikke selv prioriterer dette. I tillegg har de problemer med vannmangel.

CSV har tatt dette på alvor. De har fokusert på lavt vannforbruk, mest mulig hygiene, bruke avføring som gjødsel og at det hele skal kunne fungere helhetlig.

De laget en doskål som er mer bratt og uten vannlås, da trenges bare en liter vann til å skylle ned, mot minst syv liter i vanlige vannklosetter. Nederst er en luke i rustfritt stål.

Alt renner ned i en tank, væsken siger ned i jorden mens avføringen blir liggende ignen og omdannes til kompost.

En annen ting de har fokusert på er toalettforhold for skolebarn, daglig dør 1000 barn i India av diare. De har laget toalett for små mennesker slik at det er vanskelig for voksne å bruke det.

Det er selvfølgelig viktig at det blir skikkelig rengjort.

For å unngå å forurense har de laget vannrenseanlegg for avløpsvann. De har konstruert en tank med sandfilter som kan ta imot 200-300 liter vann hver dag. Området rundt vil være tørt og rent.

ved brønnene og pumpene er det masse spillvann. Damene som henter vann fyller bøttene helt opp og heller ut en liter fra hver bøtte (?)

De har laget en oppsamling av dette vannet, og gjennom flere sluser ledes det inn i et stort kar. Vannet kan ikke drikkes, men det kan brukes til husdyr og vanning og grovvask.

Lavkostnads vannfilter har de også utviklet. Filteret er laget av ris-skall aske og kan bli produsert lokalt i landsbyene. Filteret er veldig hygienisk og drelper 98% av bakteriene i vannet. Landsbykvinner har allerede begynt å produsere dette.

De har også utviklet en kompostbinge laget av murstein, inni er den delt i fire deler. Skilleveggene er ikke tette, slik at makken kan migrere når matene er ferdig i en luke.

Agro waste chulka er en liten matkoker. Det er et alvorlig problem med avskoging i India. Svært mye ved blir hugget til brensel. Det er derfor viktig å finne alternative energikilder. På landsbygda er det i hovedsak koking, varming av vann og lys som er energibehovene.

CSV har utviklet en matkoker som er meget energieffektiv, den er 40-50% mer effektiv enn vanlige ovner. Den kan redusere bruk av ved, sparer mer enn 300 kilo ved i året og tar bort innendørs luftforurensing, Den fyres på boavfall. Avfallet omdannes til kull.

Denne ovnen skulle bli tilgjengelig for alle landsbyboere. Den kunne bidratt til at masse skog kunne blitt reddet. Hvis skogen kommer tilbake, kommer grunnvannet tilbake også.

De har også laget en ny og forbedret biogass teknologi. Tradisjonelle biogass teknologi er vanligvis gjødseldrevet, denne nye kan drives på all slags bioavfall. Den blir i utgangspunkter satt igang med kumøkk, da kommer det gass i 5-6 måneder.

Man kan produsere elektrisitet ut fra gassen ved hjelp av en generator. Denne teknologien kan få forsynt hele landsbyer med strøm.

Plast bør brukes minst mulig og de har mange eksempler hvor papp, papir eller leire kan være en erstatter.

Sheetal Pot er en fattigmanns kjøleskap. Det er en leirkrukke med lokk, den er hul, slik at den kan fylles med vann. Når vannet fordamper, suger det varmen ut av krukken.

Jeg ble vist rundt på området, det var laget modeller av doløsninger, culka og gasplant.

De kjørte i gang generatoren og en hel vegg med lyspærer lyste opp.

Jeg takket for informasjon og omvisning, og ganske oppløftet og lett til sinns dro jeg videre til neste avdeling av CSV.

Der fikk jeg se papirproduksjon. de lager papirmasse oppi et stort kar. Det går ann å lage papir av alt mulig så lenge det er cellulose i det. Tøybiter er ypperlige til fint papir. Bananstammer inneholder bare litt cellulose og duger best til isolasjonsmateriale.

To personer legger et strekket tøystykke ned i pappmassen. De finfordeler massen oppå tøystykket og tar det opp og legger det på et bord, slik forstetter de til de har en høy stabel. Papires presses av sin egen vekt og tørkes.

Av dette papiret laget de mye rart, poser, alt mulig innen kontorutstyr, foldere og rammer..

Videre ble jeg geleidet inn på et kontor. Der satt en meget hyggelig Dr.Pandry. Egentlig skulle han vise meg hvordan de gjorde med bieproduksjon, men i stedet ble vi sittende å snakke om "Serva Seva Sang" og hvilke muligheter denne organisajonen har til å endre samfunnet til fordel for den fattige inder og utvikling av landsbyer.

Han mente at Gandhi var et navn som må nyttes

bedre. Det holder ikke å bare konservere det gamle, vi må skape det nye selv. Gandhi selv var aldri dogmatisk og søkte hele tiden ny kunnskap...ny problemer..nye løsninger..

Mahatma Ghandi

Ei dame med glimt i øyet satt på terrassen utenfor Gandhis hus, hun satt der på en stråmatte og hadde et lavt bord foran seg.
Hun fortalte om rutinene på ashramen. Det var opp grytidlig om morgenen, halv fem, da var det morgenmeditasjon, mat ..arbeid og etter lunsj måtte alle spinne garn en halvtime..mer arbeid og meditasjon klokken seks om kvelden, mat og tidlig til sengs. De hadde ingen fridager.

Huset til Gandhi var meget enkelt, det var ca 4x8 meter i gulvflate. Veggene var laget av kumøkk og leire, "skjelettet" var av bambus. Taket er laget med en spesiell teknikk av leire for å holde varmen ute. Hele huset kostet hundre rupees å lage. Gandhi bodde veldig enkelt og foruten monsuntiden sov han alltid utendørs på en stråmatte.

Hytten hans var kjølig og behagelig. Selv nå etter mer enn 80 år står huset fremdeles fint uten at det har slått noen sprekker slik det hele tiden skjer med betong og sementhus i India. Kumøkk og leire passer bedre med klimaet som har ekstrem varme om sommeren.

Etterhvert ble huset for lite, minst ti venner av Gandhi bodde der også. Det var en som sympatiserte med Gandhis kone, Kanoba, og det ble bygget et lit hus til henne ved siden av.
En europeisk dame, Mira, var en sterk støtte for Gandhi, hun hadde bygd et hus på den andre siden av Gandhis hus og han overtok etterhvert dette huset da hans eget ble for tett befolket.

Dette huset er også meget enkelt, men det er delt opp i rom. Gandhi pleide å sitte på en stråmatte og lese, han hadde bøkene til alle de store verdensreligionene.
Han hadde også et slags eksperimentelt toalett, en slags variant av vannklosett som var nytt på den tiden. Ved siden av toalettet hadde han et vindu slik at han kunne snakke med folk mens han satt på toalettet. Han hadde rikelig med lesestoff på toalettet sitt.

Gandhi hadde også en legebenk for behandling av pasienter. Den engelske guvernøren ga Gandi en telefon. Den var bare enveis, slik at Gandhi kunne nåes, men ikke ringe ut. De engelske styresmaktene visste hele tiden hva Gandhi hadde fore. Hans telefonnummer er fremdeles 11.

Etter omvisningen leder sjåføren meg videre til museumet. Hele Gandis liv var vist i bilder, figurer og tekst.
Det begynner med rikmannssønnen som utdanner seg til advokat. Han reiser til sør- Afrika, der får han ikke lov til å reise sammen med hvite mennesker pga aparteid. Dette er illustrert med en stor modell hvor Gandhi står utenfor toget med bagasjen sin.

Da bestemte han seg for å starte å kjempe mot rasisme og urettferdighet. Vi er også mennesker sa han. Han krevde lik lønn for likt arbeid og at folk med like kvalifikasjoner skal bli likt behandlet.

I 1914 kom han tilbake til India. Gandhi ble rådet til å bruke et år til å reise rundt i hele India og observere og tenke. Ikke snakke om urettferdighet før et år var gått. Han ble også rådet til å vise med handlig og snakke mindre. Og å vise sin integritet ved selv å leve enkelt.

Han så ekstrem fattigdom i Bihar. Damene hadde bare en sari (det sies at de skal ha en sari til hver dag i en måned, 30 sarier) . Etter at de vasket sarien sin satt de ved elvebredden til den tørket. Noen hadde bare et eller et halvt måltid mat til dagen. I Bihar bestemte Gandhi seg for å bære kun "doti" for å identifisere seg med fatttige folk.

Gradvis, når folk observerte Gandhis handlinger og hørte på hans små leksjoner begynte folk å støtte ham. Etter hvert begynte større menneskemasser å støtte ham, i 1917-18 begynte politiske ledere å støtte ham. Han gav råd til politikere. For eksempel: Hvordan kan dere bruke dyre importerte ting. Dere må kjøpe lokalt, da gir dere lokale arbeidere arbeid og velstand. Dette appellerte også til de øvre klasser i samfunnet.

I 1920 hadde Gandhi en appell om å boikotte utenlandske varer. Alle skulle selv spinne tråd, veve og lage klær. Folk må kjøpe lokalt produserte varer. En spesiell dag i 1920 ba han folk ta ut alt utenlandsproduserte varer og ødelegge det....folk gjorde det.
Britiske myndiheter begynte å arrestere folk.

Han oppmuntret kvinner til å blokkere spritsjapper. Menn drikker opp pengene og slår, ikke la de få lov. Hindre de ved å slutte å snakke med dem, ikke gi dem mat, ikkd slipp de inn og ikke del seng med dem.
Da mennene kom til spritsjappa ba kvinnene dem om å snu. Hvis de fremdeles ville ha sprit måtte de gå over liggende kvinner.

Gandhi oppmuntret til å boikotte britiske skoler og åpnet nasjonale colleger som var mye mer praktisk rettet enn de britiske skolene som bare vektla boklig lærdom. Han oppmuntret til organisk jordbruk, og å ta vare på jorden ved riktig gjødsling. Han var også opptatt av dyrehelse, slik at dyrene fikk det de trengte og kunne gi mer melk. Han startet naturapati, natural living.

I 1931 bestemte britiske myndigheter seg for å legge en ekstra skatt på salt. Gandhi spurte: Hvordan kan de kreve skatt fra oss på noe som er lokalt produsert av oss?
Han startet, "Dandimarsj for salt satya gre". Det betyr noe som- en marsj på stier mot skatt på salt. Det var en hard kjernr på ca 20 mennesker som fulgte ham hele veien, men overalt de gikk kom landsbyboerer og fulgte med dem et stykke på veien. Marsjen gikk fra Ahmedabad i Gujarat til kysten. Gandhi lovde at han ikke skuller returnere til sin ashram før India er fri.

Etter hvert grunnla han Sevagram. I 1942 prøvde Britene å få India med i andre verdenskrig. Det skjedde på en veldig udemokratisk måte. Gandhi laget slagordet "Quit India", reis tilbake til England, vi vil styre oss selv.
Det ble nye arrestasjoner. Gandhi ble satt i fengsel og det førte til masse reaksjoner. Nye organisasjoner begynte å jobbe mot de Britiske myndighetene.

I 1945-46 gikk britiske myndighetere med på i prinsippet å trekke seg ut av India
Forhandlingene startet.
I 1937 hadde de for første gang valg i India. Lokal valg ble holdt. Britiske myndiheter hadde interesse av at landet var splittet og derfor startet de allerede her å "skremme" muslimene med hvor forferdelig det vil være å bli dominert av hinduene som er i flertall.

Gandhi måtte motvillig gå med på at India ble delt og Pakistan ble grunnlagt.

30 januar 1948 ble Gandhi skutt og drept av en hindu fanatiker.

Ankomst Sevagram.

Fra Chennai til Sevagram skulle jeg reise med GT-Express, andre klasse AC aircondition.
Det var rene luksusen...bare to senger i høyden, vi fikk utlevert to sett rene laken, pute og teppe. Toalettene var rene og det var både såpe og toalettpapir der.
Det var fiffen og forretningsfolk som reiste denne klassen.

Midt på dagen første mars ankom jeg Sevagram frisk og uthvilt. To gutter sto på utsiden med Anja skilt. Etter litt om og men ble jeg kjørt i en otto til Gandhigram Institutt in Ghandian studies eller på hindi Vidchar Parishard.

Jeg ble vist til rom nr.11, og ei dame ledet meg inn til et annet rom hvor lunsjen var servert, hun snakket bare hindi. Det var dekket på for to. Hun gikk og det ble helt stille.
Jeg satte meg ned og ventet, trodde kanskje at Satya Paul ville dukke. Ti minutt, et kvarter og ingen kom. Det var helt stille.

Jeg var sulten så jeg begynte å spise. Det var servert rå tomater, agurker og en rødlilla type gulrot som de dyrker her. Det var ris, dal, kokte grønnsaker og chappathi.

Etter lunsj gikk jeg og utforsket området. Det var fremdeles helt stille og ingen mennesker var å se. Sola skinte og gresset var helt uttørret.
Jeg gikk bak et kontorbygg, der lå haugevis med tørre bogenvilla blomster, rosa, orange og hvite. De knitret som om de var laget av silkepapir.

Plutselig hoppet det ei dame frem, hun virket irritert og veivet voldsomt med armene at jeg skulle komme med en gang.

Midt ute på den uttørrede plenen sto Satya Paul, han så ut som et stort spørsmåltegn.

Jeg gav ham en god klem og forklaring og vi gikk for at han skulle spise sin halvdel av maten.

Satya Paul er "managing trustee" i "Serva Seva Sang". Det tok lang tid før jeg forsto hva det innebar. "Serva Seva Sang" er en paraplyorganisajon som eier alle Gandhi institusjonene i India, og det er ikke få. Universiteter, sykehus, forskningsinstitutter, ashramer og museer. Satya Paul er lederen i styregruppen som består av syv medlemmer.

Nå var de inne i fem dager med diskusjoner om budsjett og hva de skulle gjøre med de ulike institusjonene, hvordan de skulle generere intekter osv.
med andre ord så så jeg ikke så mye til ham da jeg var i Sevagram. Istedet ordnet han ulike folk til å guide meg.

Etter lunsj ble jeg kjørt avgårde med en taxisjåfør.

Første stopp var Vinoba Bhaves ashram. Det er en ashram for bare kvinner. Vinoba var Gandhis første disippel og han som videreførte arven hans etter Gandhi ble drept. Vinoba vandret rundt i India fra nord til sør og øst til vest. Overalt hvor han var ba han om å få overskuddsland til å gi til de fattige. I løpet av årene gav han 4 millioner acre(samme som mål) til fattige. På ashramen snakket jeg med ei dame som fulgte med ham og gikk med ham i 13 år. Hun noterte ned det sa, og nå er det laget en biografi om ham. (Bilde)

Vinoba var også svært opptatt av kvinnekamp. Han mente at kvinner har mer envne til å elske og å "ernære" sine omgivelser enn menn, derfor må kvinner inn i ledelsen. Derfor opprettet han en ashram bare for kvinner.

Han var også svært opptatt av filosofi og religion, han mente at alle religionene hadde en forbindelse med hverandre. Det var en indianisert Jesusfigur i tre på i ashramen hvor Jesus spiller fløyte. Det var en fin figur, kjekt å se Jesus slik og ikke hengende blødende på et kors.

Vinoba døde i 1982 og idag bor det 25 kvinner i ashramen.

Etterpå bar det videre til Mahatma Gandhis ashram...

Innom Aurovillle.

Vel fremme i Auroville traff jeg endelig Leif. Han hadde til slutt fått fornyet visumet sitt og var tilbake fra Sri Lanka.

I 2006 var jeg involvert i et bambusprosjekt i Auroville. Nå hadde Velu, som er ansvarlig for prosjektet bestemt seg for å gi opp prosjektet og gi tilbake den fire mål store tomten til Auroville.

Leif inviterte på svensk filmkveld, vi skulle se "Mamma Mia" , et par fra Belgia kom og det var deilig å høre ABBA og se noe fritt, vilt og vestlig igjen.

Senere på kvelden hadde Velu og jeg en fin "snakk ut om alt" øl, og vi var begge enige om å legge bambusprosjektet på hylla. Vi har begge lært masse og mistet masse i prosessen.
Det var fint å sette en endelig strek for det.

Den 28 februar er Aurovilles bursdag, i år er Auroville 41 år.
Denne morgenen hadde et spesielt værfenomen. Morgentåka var så tykk at det regnet fra trærne..

Klokka syv var det en "fredsmeditasjon" ved Unity-paviljongen.

En amerikansk kunstner har bestemt seg for å lage et fredsbord til alle verdenddeler. I Asia er det plassert i Auroville og i dag var det satt ut på plassen. Mengder med løse blomster, kronblad i alle farger markerte stien opp og området rundt.

Flere hundre mennesker kom, vi satt oss ned og etter en liten introduksjon av Unitypaviljong representant Vijaya hadde vi en halvtimes meditasjon til klokkeklang.

Etterpå ble det servert te og helse-muffin og så måtte jeg avgårde for å nå toget til Sevagram.
Det var ett nydelig syn da sola kom gjennom tåka, gjennom de dryppende trærne....og jeg for gjennom skogen på scooter.

Jeg tok taxi med Mani fra Mother Taxi. Han var 29 år og ufrivillig ugift.
Moren var gammel, faren drakk opp alle pengene og han hadde to eldre søstre som skulle giftes bort og han var den eneste som tjente penger i familien. Et bryllup koster ca 100 000 rupees!! Det er mye penger i india.

Han droppet meg ved togstasjonen i Chennai.

Siste formiddag i Dindigul

Politiet ringte og spurte om Fader Thomas kunne ta imot en foreldreløs, tolv år gammel, gutt. Fader thomas lar aldri en anledning til å gjøre en god gjerning gå fra seg, så han ba de komme med gutten.

Når han er ute å kjører bil er han på konstant utkikk etter mennesker som trenger hjelp, ved busskur og i grøftekanter.

Denne gutten hadde blitt forlatt av både sin far og sin mor. Begge hadde startet nye familier og han var veldig bitter. I to år hadde han levd på gaten.

Det var en blyg liten gutt som kom. Han vågde ikke å se noen inn i øynene. Fader Thomas ba jentene ta vare på ham og inkludere ham i "familien".

Jeg og prof.Narayanasami skulle ta toget sammen til Villupparam, et togstopp ca en times kjøring fra Pondicherry, og han hadde ordnet billetter.

Professor Narayanasami er veldig opptatt av å lage nettverk. Og han er også veldig opptatt av tenketank ideen og ønsker å gjøre noe lignende i lokale landsbyer. Han ser for seg at landsbyboerne setter seg sammen og drøfter ulike problemerstillinger, først og fremst lokale problemsstillinger. Dette vil styrke lokaldemokratiet. Vi ble enige om å holde kontakten.

Det var trist å forlate en ny venn og dette stedet hvor det skjer så mye.
Men jeg har invitert Fader Thomas til Norge til høsten og håper at at noen kan hjelpe med å finne muligheter for ham til å presentere prosjektet sitt.

Engelsk time med jentene.

Hver kveld, mellom ni og ti, pleier Jeff å ha engelsktime for jentene. Men siden han var satt litt ut av spill etter fallet, mente Fader Thomas at jeg skulle ha time med dem i stedet.

Det var fullt oppmøte, alle ti kom. På veggen i oppholdsrommet hang ei lita tavle og jenten satte stolene disiplinert på to rekker mot tavla.
Det ble i overkant klasseromaktig for meg, så jeg ba dem sette stolene i en stor ring rundt sofabordet heller.

Jeg fortalte om hvor i verden Norge er... og hvor sosialt forskjellig Norge er fra India. At i Norge må vi finne ektemake selv og at foreldrene ikke er med å bestemmer hvem man kan gifte seg med. Og etter at vi er gift bor paret ikke sammen med foreldrene.
Ei av jentene lurte på om foreldrene fikk være med på bryllupsfesten eller om de er helt lukket ute?

I Norge kan man gifte seg om igjen dersom man blir skilt, og det er ikke uvanlig at de har barn på hver side før de kommer sammen og får et eget barn.

De så alvorlig sjokkert ut.
Det verste som kan skje indiske kvinner er at de blir forlatt av mennene sine, det har skjedd for to av jentene her. Inntektskilden og beskyttelsen forsvinner og det er stor fare for fattigdom og seksuell trakassering.

Jeff er en spesielt dårlig person synes de. Han er skilt to ganger og i tillegg bodde han sammen med ei dame i fem år uten å gifte seg med henne en gang.

Jeg prøvde å forklare at i Norge og vesten er kvinnene økonomisk sikret og skilsmisse er ikke det samme som nød og elendighet. Jeg føler at jeg ikke fikk forklart dette helt skikkelig.
Hadde lyst til å fortelle om friheten til vestens kvinner og gi dem litt inspirasjon til å frigjøre seg, men det kunne se ut som om de ble mer skremte over situasjonen i vesten.

Jeg forklart om vinter og snø og kulde. De spurte hvordan barna kunne leke når det var så kaldt. Så begynte jeg en inngående forklaring på hvordan lage en snømann.
At vi først lager en snøball og så ruller den i snøen til den blir stor..og så setter tre oppå hverandre. Så setter vi på øyne, gulrot til nese og skjerf.

Stakkars barn sa de, kom til oss med barna om vinteren så kan de leke hos oss.

Begrepet snø var et helt nytt begrep for dem og de hadde ikke en gang sett det på bilde.
Fader Thomas grep inn og forklarte om vann som blir is og snøkrystaller, for å illustrere snøfall hentet han et glass med corn flakes, tok en neve og kastet corn flakes opp i luften.
Corn flakes falt tungt til gulvet som veldig regntung sludd.

Folk i skandinavia er blonde og har blå øyne fortalte jeg videre.
Etter å ha forklart hvilken farge blond er kom tre jenter for å sjekke håret mitt. De fant ingen blonde hår og lurte på hvorfor jeg ikke var blond?

Det siste som måtte belyses var midnattsolen. Jeg fortalte om lyse kvelder og at helt i nord- Norge var det som 24 timer om sommeren.
De satt med store øyne, dette hadde de lyst til å oppleve.

Så var timen over....

Rundt omkring, en begravelse og litt knall og fall.

Våknet opp i overraskende fin form, spiste nudler med grønnsaker til frokost og ble med på en runde rundt på området.

En av pasientene her er høyt utdannet, han har hovedfag i informatikk fra universitetet. Fader Thomas fant ham for to måneder siden, utsultet og med er sår på foten som fremdeles ikke vil gro.
Han eide et selskap sammen men en venn. Vennen lurte ham og skrviset ham ut av selskapet. Kona forlot ham og familien snudde ryggen til ham.

Man kan falle langt og tungt i India.

Nå er han veldig ivrig og vil hjelpe Fader Thomas med å lage informasjonsmatriell. Han er veldig nervøs, han vil vise at han kan.....har håp om en framtid... samtidig som angsten for å mislykkes igjen ligger å lurer.

Men først må såret i foten gro.

Jeff fikk et spesialoppdrag, han skulle kjøre inn til Dindigul sykehus og hente to pasienter. Fader Thomas hadde vært der kvelden før, men kunne ikke få pasientene ut pga noen formaliteter.
Sykehuset lar bare disse pasientene ligge i et skur uten mat og stell, så Fader Thomas var bekymret.

Det var veldig varmt. Jeff kom tilbake helt utslitt og en av pasientene døde i bilen.

Gjennomsnittlig holder de 2-3 begravelser i uka. Den døde blir lagt i et hviitt laken og blir litt pyntet med blomster og kjørt i en tralle til graven.

Det er laget et spesielt og effektivt system på dette. I løpet av et år blir det minst 150 lik og de må fjernes effektivt og hygienisk.

Likene blir puttet inn i skuffer, det er tre i høyden og femten i bredden. Konstruksjonen er laget av sement og er tett, og luken støypes igjen når liket er på plass. Sola varmer sementen og varmen hjelper mikroorganismene til å gjøre jobben sin. Når de har gjort jobben sin skal skjelettet skli ned i en stor kontainer under og luka er klar for et nytt lik, det tar ca to måneder.

Etter lunsj dro vi til Gandhigram Rural University. Der møtte vi en strålende opplagt professor Palanith. Han er professor i development organisasjon og opptatt av lokaldemokrati og utvikling på landsbygda. Vi var helt enig i at markedsøkonomien ikke virket.
Det var veldig kjekt å snakke med en professor som jeg deler syn med.

I Dehli hadde han kommunisert med en norsk kvinnelig minister, han husket ikke navnet hennes, men hadde blitt veldig imponert. Både Professor Narayanasami og Palanitharai er intersessert i Norge og hvordan velstandssamfunnet vårt er blitt utviklet.

En av studentene hans hadde vært i Oslo i to måneder og jeg fikk hilse på henne.

Jeg fikk utlevert brosjyre om hvilke studier de tilbyr. De har et fem års program!!! for Master i development organisasjon, men det blir nok litt lenge for meg å være i Tamil Nadu.
Det var mulig å ta et kurs et semester også, så det får vi komme tilbake til.

Etter møtet med Prof. Palanitharai skulle vi hjem til Prof. Narayanasami for en kopp te og hilse på konen hans som jeg møtte i Bangalore.

Vi hadde akkurat satt oss i sofaen da telefonen ringte og vi fikk besked om at Jeff hadde falt og var bevisstløs.
Teen ble brått avlyst og vi kjørte det bilen kunne tåle tilbake til hospicet.

Der satt Jeff nede i oppholdsrommet med bandasje rundt hodet, store smerter i skulderen og heldigvis forholdsvis bevisst.
Han hadde sklidd i dusjen og slått hodet i vasken. Vasken hadde ikke vært skikkelig festet og hadde falt løs og blitt knust.

Legen konstaterte at ingenting var brukket og med litt TLC(tender love and care) skulle han være i orden igjen iløpet av noen dager.
Han skremte oss litt der ja.

Tur til Madhurai

Nede på hospicet hadde det vært litt drama.

Ti menn hadde kommet for å hente en psykisk syk kvinne. Begrunnelsene deres hadde spriket veldig. En påsto at hun var søsteren hans, den neste at hun hadde stjålet 500 rupees fra ham, en annen trengte henne til å passe geitene sine...

Kvinnen kom inn for noen dager siden. Hun er fysisk frisk og ca 40-50 år gammel og snakker bare hindi. Antakelig er hun dumpet av familien og blitt utnyttet som gratis arbeidskraft av disse mennene.

De skulle komme tilbake neste dag da Fader Thomas var til stede.

På formiddagen neste dag kom 15 menn fra landsbyen. Temperaturen steg veldig, for de hadde oppfattet at de kunne hente den psykisk forvirrede damen. Politiet ble tilkalt og tre politibetjenter kom. Det hele foregikk på tamil... men jeg skjønte at det var stor "eksplosjonsfare". Tilslutt var det politikvinnen som satte dem på plass og de ruslet slukøret avgårde uten kvinnen.

Jeg var snottete og groggy, men Fader Thomas og Jeff hadde på planen å vise meg sør-Indias største hindutempel i Madhurai. Samtidig kunne de hente flere pasienter til hospicet.

Det var en times kjøring til Madhurai på fine veier. Tempelet var kolossalt stort, det var bygget til ære for gudinnen Menacchi. Hun er gudinne for rikdom og da skal hun vel som hør og bør ha et imponerende tempel.

Dessverre så var tempelet under oppussing, det var stillaser overalt så vi fikk ikke et riktig inntrykk av de fire store tårnene. I midten av tempelet var det en stor dam. En brahmin(prest) gjorde pudja for for de døde slektningene til de som kom. Det var et eget rom for å gi mat til fattige.

Fader Thomas sine pasienter kommer ikke dit, de helt fortapte menneskene er i bakgater hvor de roter i søpla og i nærheten av buss-stopp.

De var et veldig vakkert rom i tempelet, "de tusen søylers hall". Det var sikkert 1000 søyler, (Jeff skulle telle men jeg tror ikke han ble ferdig så vi får tro at navnet er sant) og en åping opp mot en scene, der var en tildekket statue. Gulvet var i svart marmor.

Dette rommet fungerte som museum. Det var fullt av figurer i glassmontrer.

Etter tempelbesøket skulle vi møte Julie. Hun er ei tamildame som går gjennom gatene i Madhurai og plukker opp pasienter for Fader Thomas. Hun er noen og førti, godt utdannet og har bestemt seg for å hjelpe disse forlatte menneskene. Hun bor sammen med foreldrene sine. Daglig tråler hun gatene.

Hun hadde to pasienter i en otto, ei kvinne med fremskreden kreft. I høyre øye var det en stor svulst og det var en svulst på venstre kinn. Pannen hennes så ut som om huden hadde vært skrelt av en gang og nå grodd til.

Den andre pasienten var en gammel, syltynn mann. Han så helt utsultet ut.

Vi kjørte et stykke til, der var det en tilbakestående som ventet. Han var i trettiåra svært forvirret, men han kom med oss.

Det var tid for lunsj. Vi etter lot pasientene i bilen og åpnet vinduene på vidt gap. Det gav meg litt assosiasjoner til tiden da jeg hadde hunder og ikke kunne ta dem med inn på steder.

Vi kjøpte med mat til dem.

Damen måtte tisse og krøp ut av bilen. Jeg begynte å se meg om etter et sted hun kunne gå. Det trengt jeg ikke bry meg med for hun sto og tisset rett utenfor bilen. Så var det inn i bilen igjen og de spiste ivrig maten.

Vi droppet Julie og jeg sloknet i bilen. Jeg våknet ikke før vi var fremme ved hospicet. Jentene var klare til å ta imot pasientene for hårklipp og vask, og pasientene var spente på hva som ventet dem nå.

Ut på kvelden var vi invitert i middag til et sted de kaller "Dobbel dutch". Et Hollands par bor i villmarka ved foten av Kodaikanalfjellene og rett utenfor huset har de en liten innsjø med rent vann!!!

De har bygget et gjestehus for ti mennesker. Bygningene er i naturstein og det er aldeles nydelig der. Som et lite Holland i India. Det var invitert mange mennesker, nesten alle var opprinnelig europeiske. England, Skottland, Holland, Belgia og Norge var representert pluss India og Sri Lanka. Her er det fint å være hvis man vil ha det som hjemme mens man er i India.

Gemma som var damen i huset drev med flere sosiale prosjekter, blant annet "cows for kids". Mødre får rentefritt lån til å kjøpe ei ku, for å få lånet må de forplikte seg til å sende barna sine på skole.

Vi spiste middag på taket av hovedbygningen, det var fin temperatur og stjerneklart. Vi fikk servert en skikkelig gourmet middag. Ovnsbakt kylling og noen fantastiske frityrstekte poteter. Hjemmelaget druevin ble servert.

Det var deilig med litt luksus.