tirsdag 24. mars 2009

Togbillettkomplikasjoner.


Til lunsjtid var jeg tilbake på rommet.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å reise med tog for å besøke en journalist i Bhutan. Pga tidspress bestemte jeg meg for å endre togbilletten.
De har et utmerket togsystem i india, over internett kan du gjøre alt og jeg hadde opprettet meg selv som bruker. Problemet var bare å finne en internettcafe. Jeg ville endre billetten slik at jeg kunne reise tilbake til Dehli sammen med Satya Paul dagen etter.

Istedet for lunsj, tok jeg landeveien fatt. Det var veldig varmt i Sevagram, svetten rant. Etter en stund stoppet jeg en otto og ba ham kjøre meg til Wardha. Wardha er en fin liten by, på markedene hadde de begynt å selge fargepulver til Holi, fargefestivalen.

Jeg fant en nettcafe og slettet billettene mine, da jeg skulle kjøpe billett til Satya Paul sitt tog oppdaget jeg at det var venteliste...lang venteliste..jeg var nr.54.
Jeg ble rådet til å kjøpe billett på togstasjonen, og det burde være den samme togstasjonen jeg skulle reise fra.

Ny otto, og full fart til Sevagram togstasjon. Der holdt de på med asfaltarbeid. Det er kanskje litt sært, men jeg sniffet inn den gode asfaltlukten mens jeg forsøkte å unngå å få asfalt klistret fast i sandalene mine. På togstasjonen fikk jeg beskjed om at de bare kunne selge billetter til tog som gikk samme dag.
Satya Paul ringte, jeg måtte tilbake til instituttet og levere kopi av passet. Det er noe de krever på alle overnattingsplasser(og internettkafeer) i India.

På togstasjonen passerte jeg en gammel dame som lå og sløvet og halvhjertet solgte appelsiner, ved siden av henne lå en svart hund med bare to poter. En framfot og enn bakfot var kuttet av, den så velfødd og fornøyd ut.

Jeg hadde store problemer med å bli forstått av sjåførene. Etter noen telefoner, så forsto den ene sjåføren, det var lokale folk, men de kunne bare hindi navnet på instituttet, Gandi Vichard.. Sjåføren ville ha 60 rupee for turen og ba om enda mer da vi var fremme. Jeg brånektet, han flirte og kjørte avgårde. Jeg følte meg bra robbet for det var bare en 20 rupees stykke vei.

Tilbake på instituttet møtte jeg en hyggelig rektor. Han tok kopi av passet mitt og hjalp meg med å fylle ut et skjema og ringte noen kontakter i Indian Railways og jeg var på vei igjen i otto til Wardha togstasjon denne gang.
Endelig fikk jeg billett, den feiret jeg med en forsinket lunsj, to samosaer og en kopp te.

Nå visste jeg prisene på otto turene så jeg kjørte noen knallharde forhandlinger før jeg fikk anstendig pris. Det er knallhardt, de burde hatt taksameter på disse kjøretøyene.
Jeg returnerte så til instituttet, rundt middagstider kom en liten, gammel dame, hun snakket masse og så gikk hun. Etter en stund kom en student og inviterte meg til å spise middag med dem.

Nede i kantina satt ni studenter på gulvet og spiste med bare hendene. De hadde laget til med et lite bord, en stol og tallerken med skje til meg. Jeg ville vise at jeg var som dem og satte meg ned på gulvet. Det så ut som de satt pris på det. De kom fra mange stater i India og var nesten ferdig med et åtte måneders kurs på instituttet.

De var veldig nysgjerring på hvem jeg var, og om Norge og hvordan det er der. Damen som snakket masse til meg tidligere, fortsatte med å snakke og endelig fikk jeg litt oversetting. Hun lurte på hva jeg synes om maten...for spicy.. ..osv.
Ifølge studente var hun ustoppelig, og hun heftet seg ikke ved at hun ikke blir forstått.
Det var en hyggelig middag og jeg tok en tidlig kveld den kvelden.