tirsdag 26. mai 2009

Amritsar.



Det var siste dag i Pakistan. Etter brunsj på en finere restaurant, kjørte Sunny meg til grensen. Jeg ble droppet ved Wagha border rett før stengetid, klokken tre, 22 mars. Nøyaktig en uke senere skjedde et terrorangrep mot en politiskole like ved.

I full fart kom det en ung mann med 6-7 bærere og masse varer. Det var sekretæren ved den Pakistanske ambassaden i Dehli. Han kjente meg igjen etter besøket der og hjalp meg gjennom grensen i joggetempo. Han skulle nå et tog.
Jeg derimot hadde veldig god tid, dr Chhina skulle hente meg og vise meg litt rundt i Amritsar før toget gikk til Dehli.

På indisk side av grensen kom det strømmende på med folk. Det var helg og helligdag, derfor var det ekstra mange mennesker som kom for å se på stengningen av grensen. Dr. Chhina var fanget i trafikken og var forsinket. Jeg satt meg ned på en restaurant og det kom noen veldig hyggelige menn for å prate med meg. Senere fikk jeg vite at de var fra etteretningen. De hadde lagt merke til at kom med ambassadesekretæren, men de fant nok fort ut at jeg var ufarlig. Jeg la ut om fred mellom broderfolk, at det er hyggelige folk på begge sider og at de har felles historie osv..

Ganske plutselig sto en høy, tynn sikh ved siden av meg. Det var dr.Chhina. Bilen hans var parkert ca 30 min gange derfra.
Det som skjer slike dager, når omtrent 15 000 mennesker kommer til grensen, kjørende med diverse kjøretøy...og det ikke er parkering til mer enn 20 biler, er at folkene kjører så lang de kommer. De kjører absolutt så langt frem de kan komme og parkerer bilen midt i veien. På begge sider av veien, og veien blir helt blokkert.

Etter en stund fant vi bilen og sjåføren. Å snu bilen og å komme ut av korken tok utrolige 40 minutt. Sjåføren måtte bruke alt av kreativitet han hadde, han fløytet nesten sammenhengende og ved hjelp av grøftene fikk ham til slutt ut bilen.

Amritsar er kjent for sikhenes store helligdom, the Golden temple. Men akkurat denne dagen var det et arrangement der og nesten umulig å komme frem.
Istedetfor ville dr.Chhina vise meg Pingalwara. Pingalwara er en institusjon som tar vare på ca 1300 hjemløse, barn, gamle og handikappede. Det er det eneste stedet i hele India som lager gratis proteser til fattige.

I 1934, utenfor sikh tempelet i Lahore fant Bhagat Puran Singh, et forlatt spastisk barn. I 14 år bar han barnet med seg overalt han gikk. Ved delingen av Pakistan og India i 1947 flyktet de til indiasiden. Det havnet de i en flyktningeleir sammen med mange syke og døende mennesker. Da begynte han å ta seg av de som var helt hjelpeløse. Etterhvert ble innsatsen hans lagt merke til og han fikk tildelt et stykke land..., og det utviklet seg til den store institusjonen det er i dag.

Jeg ble møtt av dr.Inderjit Kaur. Hun var en vennlig, litt reservert dame i gul sari og med en meget utadvendt japansk spisshund.
Det første hun ville vise meg var det flunk nye og moderne sanserommet, for de aller mest utviklingshemmede barna.

Etterpå fikk jeg møte barna. Det var som en fest!! Aldri har jeg følt meg så velkommen noe sted. Det var en sprudlende jente på ca 15 som skulle klemme og vise at hun kunne danse. En liten gutt med beinskjørhet syklet nysgjerrif rundt og i ei seng lå verdens skjønneste jente. Hun var helt bevegelseshemmet, men hadde et aldeles strålende smil. I rommet var det ti senger og det var malt eventyrfigurer på veggene.

Dessverre hadde jeg ikke så mye tid før dr.Chhina måtte droppe meg på toget.
Togturen til Dehli gikk smertefritt.

Jeg var sliten etter alle opplevelsene i Pakistan og hadde noen veldig rolige dager i Dehli før jeg reiste med fly hjem til Norge. Jeg tok det så rolig og sov så mye at Satya Paul mente at jeg måtte ha en naturopatikur, et glass agurkjuice annenhver time. 26 mars landet jeg i Bergen.

Det har vært litt av en tur, og det vil nok ta litt tid før jeg får tatt inn over meg alle de nye erfaringene og opplevelsene. Men en ting er sikkert, å reise på denne måten gir helt nye perspektiver på eksistensen. Jeg er en helt annen person nå enn da jeg reiste.

fredag 15. mai 2009

Islamabad


Tidlig om morgenen dro vi av sted, Sunny, Eliha og meg. Det var en fire timers kjøretur fra Lahore til Islamabad. Veien var kjempefin, bompengefinansiert og drevet og laget fra Singapore, mener jeg å huske. Den startet i Lahore og for hver km hadde den et skilt med antall km kjørt, på annenhver side av kjøreretning. Dersom noe skjer, kan man bare ringe vei-politiet og si mellom hvilke skilter man befinner seg. Vei-politiet er aldri langt unna og de hjelper med alt mulig gratis, kun for evt bildeler må man betale.

For å kunne holde farten oppe, er veien gjerdet inne. Ingen dyr kommer inn i veibanen og de har en fartsgrense på 120km/t. Skiltet med 130 viste var telefonnummer til vei-politiet.

Vi så lite mennesker og landsbyer, de er blitt fjernet eller får ikke være synlig langs hovedveien. De fattige reiser lite, Pakistan har ikke noe utbygd tog-nett slik som de har i India. Dersom de fattige reiser, reiser de med buss.

Vi suste avgårde, det var fine, grønne åkre og vi passerte noen elver med lite vann. Etterhvert endret landskapet seg og vi kom opp i fjellet. Det var saltfjell, noen av verdens rikeste, rene saltårer finner vi her. Vi kjører over verdens eneste bro som har fundament av salt.

I Islamabad har Satya Paul har en malervenn som heter Ghulam Rasul. Vi skulle spise lunsj hos ham .
Vi ble møtt av en mild, vennlig eldre mann. Det var en deilig lunsj.

På veggen hang det et stort, gult maleri, kornåker med lange, smale trær.
Ghulam Rasul er en internasjonal kjent maler og han har eksperimentert med mange stiler. Nå jobber han med natur og årstider. Gule åkre eller høstløv i alle slags farger som flyr i vinden.
Jeg kjente igjen stilen hans fra et maleri på rommet «mitt» hos Satya Paul. Det var en gul åker og en trestamme og man kan se undersiden av trekronen.

Ghulam Rasul sa han var veldig glad for å møte en norsk, han har stor respekt for nordmenn. Hans favorittmaler er Edward Munch. Man kan tydelig se inspirasjonen fra Munch i bildene hans. Han hadde en liten utstilling i huset og jeg gikk rundt og så. Foruten løv og åkrer, var det templer og lokale hus. Jeg ble fortalt at det var strenge regler for å male kvinner. Det kan ikke males noe som kan tolkes som bryster eller kvinnelige former. De fleste portrettene hadde han malt i utlendighet og det var i vanlig stil, men det var noen bilder malt i Pakistan av kvinner også. De var rare, litt tegneserie-aktige og lite levende.

Ghulam sa at han satte pris på at jeg ville komme og besøke Pakistan i denne vanskelige tiden. Nesten alle jeg har møtt har gitt utrykk for det. At jeg trosser risken og kommer likevel.

Etter lunsjmøtet med Ghulam reiste vi videre, jeg skulle ha et møte med Sjefssekretæren for Kashmir Pakistansk side. Etter litt leting fant vi frem og vi ble tatt imot hjemme hos Khaled Sultan. Josef, en av hans nære kolleger var også tilstede.
De satt og så på TV-overføringen av stengningen av Wagha-border, India-Pakistan grensen.

Hver dag kommer det masse folk på begge sider av grensen for å bivåne stengningen av grensen. Denne dagen var det en spesiell feiring og det hele ble sendt på tv. Det er som en forestilling, et rituale hvor grensevaktene marsjerer og gjør ulike ansiktsutrykk og fakter mot hverandre. Tilslutt lårer de flaggene helt synkronisert og grensen blir stengt til neste dag. Folk på pakistansiden roper Pakistan og på Indiasiden roper de Hindustan, og vifter med sin nasjons flagg. Det er en slags konkurranse om å ha flest folk og størst jubel.

Jeg hadde forberedt noen spørsmål til Khaled Sultan.
Sunny hadde fortalt meg om at det blir bygget opp mot 60 dammer i Kashmir på indisk side og jeg lurte på hva de gjorde for å sikre innbyggerne vann i fremtiden?
Sultan sa at han ikke kjente til situasjonen i detalj, og ikke at situasjonen var så ille. Jeg ble litt usikker og skjønte at det er ulike versjoner om vannsituasjonen ulike steder.

Han ville vite hvem jeg var og hva vi kunne hjelpe hverandre med? Jeg kunne ikke si noe konkret for jeg har ingen institusjon i ryggen. På egent initiativ og av egen interesse reiser jeg rundt, er vel egentlig bare en blogger. På det tidspunktet gikk luften litt ut av meg og jeg følte meg dum...og så gikk det så fint hos den 9 presidenten. Jeg har mye å lære.....

Vi snakket om problemene med trehogst og at grunnvannet forsvinner, og han var åpen for gode prosjekter rundt treplanting.

Sultan virket veldig jordnær og realistisk, han mente at Pakistan må få orden på seg selv fra innsiden og slutte å skylde på all slags utenforstående. Det kan være folk og organisasjoner med ufin agenda fra utsiden, men Pakistan må selv få en sterk konstitusjon slik at disse mister innflytelsen. Men han så ikke særlig optimistisk på fremtiden.

Vi fortalte at vi hadde tenkt oss til Kashmir. Sultan sa at vi trengte eget visa hvis vi skulle dit. Men med tanke på sikkerheten, var nok kashmir den tryggeste plassen i hele Pakistan, mente han.
Sunny så veldig bekymret ut, det var han som hadde garantert at sikkerheten i Pakistan var god nok til at jeg kunne komme til Pakistan. Satya Paul hadde stolt på Sunny`s vurdering og jeg hadde stolt på Satya Paul.
Men uansett visste jeg hele tiden at ting kan skje...

Etter litt om og men, og en veldig realistisk vurdering av tiden jeg hadde igjen i Pakistan, ble vi enige om ikke å reise til Kashmir.
Etter møtet fikk jeg vite at Sultan ikke hadde likt måten jeg stilte spørsmål på, jeg hadde vært altfor kritisk og direkte. Jeg må vist lære litt diplomati også. Dette var vanskelig.

I stedet reiste vi til Murree som er en hillstasjon et par timers kjøring fra Islamabad. Det ligger i ca 2000 m høyde og er omgitt av nesten norsk natur. En slags kulerund furu dominerte naturen og skråningene.
Vi overnattet på et fantastisk hotell, med helikopterlandingsplass, amfi og svømmebasseng. Til og med golfbane hadde de i skråningen. Det var kjempestore, myke senger, masse restauranter og flott kunst på bord og vegger....en opplevelse i seg selv...(bilde, utsikt fra hotellet, med amfi og helikopterlandingsplass nede i skråningen)

Treårs dødsmarkering.

Om kvelden, den 19 mars, var vi invitert til dødsmarkering. Dette er en tradisjon i Pakistan(i India også noen steder). Familie og venner møtes på dagen personen døde for å be, synge og minnes den døde. Vi var invitert til Muhammad Ali`s tre års dødsmarkering. Han og kona Zeba har vært Pakistans store filmstjerner. Fra 1962 til 1989 var Zeba med i 89 filmer, hun var kjent for sin skjønnhet, hun er fremdeles en flott dame, en skikkelig diva. Muhammad har spilt i hele 277 filmer, som både skurk og helt, fra 1962 til 1995.

Vi kom litt seint, de var allerede begynt. Uten blygsel gikk vi inn hovedinngangen og gjennom rommet hvor mennene satt. De fleste kvinnene var så blyge at de gikk inn bakveien. Selve markeringen foregikk i mennenes rom, det var en mann med mikrofon og høyttaler som sang og messet. Det satt menn i stoler og sofaer som var langs veggene i rommet. Jeg fikk vite at det var en litt utradisjonell dødsminnedag. Vanligvis satt de i sirkel og ba sammen.

Rommene var teppekledde og det var dyre, fine puter og tunge fløyelsgardiner. Jeg og Eliha gikk gjennom en åpen dobbeltdør, vi var de eneste uten tildekket hode. Det satt kvinner på stoler og benker rundt hele rommet, kanskje tretti kvinner og noen av oss måtte sitte på puter på gulvet. En grønn-hvit søtsak med svak mintsmak ble sendt rundt i rommet. På veggen hang et stort bilde av Muhammad i sine velmaktsdager, en flott mann og et nydelig bilde av paret sammen.

Musikken strømmet fra mannerommet, det minnet meg litt om klassisk, indisk musikk, men det var mer sakralt. Dette var sufimusikk, som er åndelig eller spirituell muslimsk musikk. Jeg synes musikken var oppløftende, men Eliha og en annen ung jente holdt på å dø av kjedsomhet og de lurte seg ut bakdøren.

Svigersønnen kom til meg etter en stund og lurte på om jeg kjedet meg. Han sa at innen 45 minutters skulle de være ferdig og vi skulle spise sammen. Etter to timer ble de ferdige, enda et fellestrekk med India, de kjører indisk tidsregning i Pakistan også. For meg som var innstilt på 45 minutter ble de resterende 1.15 time vanskelig. De andre damene begynte å gå ut og inn fra bakdøren og noen gikk hjem.

Jeg strevde med å holde meg våken, øyelokkene ble blytunge. Jeg øvde meg på å sette sjal på hodet og lurte på om det egentlig gjorde noe om jeg sovnet litt. Det kremhvite, myke teppet lokket og det var deilige puter rundt på gulvet. Strømmen gikk og det ble mørkt og varmt i rommet, det ble tent stearinlys og messingen ble lavere og fjernere og natten senket seg over meg.

Endelig ble de ferdige, jeg satt fremdeles så jeg kan ikke ha sovnet. Vi gikk ut på plassen, der ble det servert all slags deilig mat og det var bare å forsyne seg. Jeg spiste en fantastisk kylling briyani.

Jeg fikk hilse på Zeba, hun var veldig vennlig og hyggelig, hun satt veldig pris på at jeg kom til Pakistan i disse vanskelige tidene. Svigersønnen var veldig hyggelig og jeg fikk møte barnebarnet hennes. Han var nyutdannet advokat, og de snakket om advokatenes viktige oppgave i fremtiden ved å bidra til at det blir lov og orden i Pakistan.

Mett av Briyani og inntrykk gikk jeg til sengs. Neste dag skulle vi til Islamabad.

Muhammad Rafiq Tarar


Klokken presis halv fem hadde jeg fått innvilget et møte med den 9 presidenten i Pakistan.
På forhand hadde presidenten fått vite litt om meg og han hadde sagt at han var villig til å svare på alle mine spørsmål.

Første januar 1998 ble Muhammad Rafiq Tarar tatt i ed som president. Ingen president før ham hadde hatt så stor støtte i befolkningen og blant de folkevalgte. Han fikk støtte blant både muslimer og ikke muslimer, og fra alle kanter av landet.

Han har alltid vært opptatt av de svake i samfunnet. Helt siden studentdagene sine, da han var frivillig i flyktningeleirene etter den blodige delingen av India.
Han er utdannet advokat, i 1966 ble han dommer. Og i 1991 ble han høyesterettsdommer. Han har hatt utallige verv og er viden kjent for sin integritet.

Presidenten er glad i poesi og filosofi og lever et stille liv som muslim. I Koranen er det nedskrevet grunnleggende rettigheter for kvinner og menn. Han tror bestemt på menneskelig verdighet basert på disse rettighetene. Hans ønske for Pakistan er at landet utvikler seg til å bli en stolt, fremgangsrik, islamsk velferdsstat.

I oktober 1999 kuppet Pervez Musharraf Pakistan. Musharraf lot Muhammad Rafiq Tarar fortsette som President til 2001, da tok han over selv....

Det er viktig å komme tidsnok, det vil si fem minutter før, når det gjelder slike møter. Trafikken var tett, og vi var der to minutt på halv, Eliha hjalp meg å rette på sjalet og jeg ble invitert inn.

Presidenten var en vennlig eldre mann som ba meg sette meg ned i sofaen. Dette var mitt aller første besøk hvor jeg skulle være hovedgjesten, og jeg ble litt satt ut av all serveringen. Vann, te, en brødskive, en liten vårrull og kake. Jeg ville konsentrere meg om samtalen og ikke maten, men jeg ville ikke fornærme presidenten med ikke å spise, derfor bestemte jeg meg for å ta en av hver og spise langsomt. Da ble jeg bare tilbudt annenhver matbit.

Første spørsmålet mitt gikk på at sannheten på innsiden av Pakistan er ulik fra på utsiden, hvordan skal vi finne ut hvordan tingene egentlig er?
Presidenten fortalte at det var mange som hadde motiver og interesser av å manipulere med sannheten både på innsiden og utsiden av Pakistan. Han var helt enig i at for å få noen fremgang i landet må man finne frem til sannheten og juridisk bestemme hva som er rett og galt.

Jeg spurte om han trodde Pakistan vil bli sekulært noen gang?
Han ble litt småirritert og sa at Pakistan var i praksis mer sekulært enn for eksempel India, som offisielt er et sekulært land men som i praksis er hinduistisk.

Han svarte villig og utdypende på mange spørsmål...

Tilslutt spurte jeg om hvordan han ser for seg Pakistans fremtid? Da smilte han og sa han var optimistisk. Dette var 19 mars 2009 og høyesterettsadvokaten var akkurat gjeninnsatt. Han var veldig glad for dette og håpte og trodde at lov og orden ville komme til Pakistan.

Vi ble tatt bilde av og han overrakte en gave til meg. Jeg ble litt flau og beklaget at jeg ikke hadde noe til ham. Han bare lo.
Møtet hadde vart i en time, det var lenge, vanligvis varer slike møter bare en halvtime.
Det hadde vært et hyggelig møte.
Jeg forstår at Presidenten er en elsket og høyt respektert mann.

Etter møtet fikk jeg vite at vi hadde hatt et offisielt møte, bilde ble tatt og vi kom i avisen.

mandag 11. mai 2009

Lahore fort.



Neste morgen kom Sunny og eldste datteren, Eliha som er 14 år for å hente meg.
Vi skulle til Lahore fort.

Da vi skulle parkere ved fortet, kom vi midt inn i en demonstrasjon. De gikk med røde flagg og ropte i roperter.
Det var en muslimsk bondeorganisasjon, oversatt ble navnet støv eller askebevegelsen. De ropte ut at Allah var med dem og jeg regner med at de hadde noen krav eller ønsker..?
Jeg ble informert om at dette var en halvdum bevegelse. Lederen for bevegelsen hadde en gang fått 400 menn til å bevæpne seg med spader for å angripe India, de hadde blitt stoppet av myndighetene før de nådde grensen. (bilde)

Eliha forsto ikke hvorfor de gadd å demonstrere... de ble bare drept alikevel..eller iallefall vil de få problemer.

Dette var iallefall helt klart fattige mennesker som forsøkte å vise at de eksisterer.

Vi gikk inn i fortet, det første vi så var et skilt som fortalte at frontfasaden av Lahore fort er pusset opp av midler fra UNESCO og norske myndigheter, ikke verst. Til og med her hadde Norge vært med og bidratt litt... (Det spørs om det ikke er andre ting som burde vært prioritert).

Innenfor murene kom det en fyr som var ivrig etter å være vår guide. Vi fikk full omvisning. Om mogulene som kom fra Tyrkia og som kom med islam, de overtok hele nord-India. Det ble ganske fort klart for meg at Pakistans og Indias historie er den samme.

I 1947 skiller Pakistan og India lag, og det på grunnlag av mistillit slik jeg har forstått det. Muslimene som var i flertall i Pakistan området, ville ikke la seg styre av et stor-India hvor flertallet var hinduer.

Dette er den offisielle historien, men man kan undre seg...samme året ble staten Israel opprettet.. midt i et helt muslimsk område. Opprettelsen av Pakistan har bidratt til å gjøre hele denne regionen ustabil og har svekket India. USA ønsket på den tiden å holde russerene, kommunistene i sjakk da de invaderte Afganistan.
I tillegg er det er mange geopolitiske interesser ute og går...

Gandhi var dypt bedrøvet over opprettelsen av Pakistan, han ønsket at alle skulle leve sammen, uavhengig av religion, kultur, språk mm..

Lahore fort, Red fort i Dehli og Red fort i Agra er alle bygd av mogulene. Punjabi snakkes på begge sider av grensen.
Delingen av India og Pakistan er også delingen av Punjab.

Den eldste delen av fortet er flere tusen år gammel og knyttet til gammel hindimytologi om Rama og Sita. Det vi kan se nå av det opprinnelige bygget er en kremeringsplass.

Vi gikk inn i fortet, der var en stor plass hvor borgerene kunne komme for å snakke med Shah Jahan, han hadde "åpent" ukentlig og alle kunne komme med sine problemer.
(bilde,

En dag kom ei fattig vaskekone. Hun fortalte at en av Shahens koner(ikke henne han bygde Taj Mahal for) hadde drept hennes mann. Mordet hadde visstnok vært et uhell hun hadde skutt mot et dyr men traff enkens mann istedet.
Shahen konfronterte kona, og motvillig innrømte hun at hun hadde gjort det.
Shahen gikk så tilbake til enken og ba om unnskyldning for dette. Og så ga han enken et våpen og bad henne skyte ham og han stilte seg opp. En ektemanns liv mot en annen.
Det hører med til historien at hun ikke skøyt ham, men den andre konen måtte tilbringe resten av livet i et slags "skammehus. "

Ellers var mogulene var opptatt av symmetri, de laget dammer og tyrkiske bad og fint beplantede parker. Restene av dette er fremdeles i fortet.

Vi gikk inn i et museum, der sto en statue av Kong Edward. Pakistanerne kjempet mot engelskmennene også, da de fremdeles var indere... før de ble pakistanere.
Det var utstilt ulike design på sverd, jeg husker spesielt de mulsimske. De skulle være buet i tuppen for ikke å gi unødvendig smerte og lidelse til fienden.

Ellers var det utstilt mange torturinstrumenter, og smerte og lidelse var hovedfokuset. Det var spikerstjerner med fire pigger som ble kastet på veien. Uansett ble en pigg stående opp og kunne gjøre alvorlig skade og gi forferdelige smerter for hester og elefanter. Det var spaserstokk med innebygd sverd, et slags instrument til å klemme fingertupper og dra ut negler..

Vi gikk inn i den nyeste delen av fortet. Den var laget for hoffet, konene og evenukkene.
En av konene til shahen hadde ønsket hele stjernehimmelen inn i stua, og som den romantikeren shahen må ha vært, tok han i bruk helt ny teknologi for å etterkomme konas ønske.... speil. De festet tusenvis av små speil rundt i hele rommet...og når du tenner noen lys...de må ha vært veldig vakkert.

Omvisningen var over. Det var demonstrasjonen til askebevegesen også og vi kjørte videre til en drive in iskrembutikk, Iceland. Der kom gutter løpende og vi fikk vanilje og mangoiskrem stukket inn vinduet på bilen.

Klokken halv fem hadde jeg en avtale med Pakistans niende President, Muhammed Rafiq Tarer.