Tidlig om morgenen dro vi av sted, Sunny, Eliha og meg. Det var en fire timers kjøretur fra Lahore til Islamabad. Veien var kjempefin, bompengefinansiert og drevet og laget fra Singapore, mener jeg å huske. Den startet i Lahore og for hver km hadde den et skilt med antall km kjørt, på annenhver side av kjøreretning. Dersom noe skjer, kan man bare ringe vei-politiet og si mellom hvilke skilter man befinner seg. Vei-politiet er aldri langt unna og de hjelper med alt mulig gratis, kun for evt bildeler må man betale.
For å kunne holde farten oppe, er veien gjerdet inne. Ingen dyr kommer inn i veibanen og de har en fartsgrense på 120km/t. Skiltet med 130 viste var telefonnummer til vei-politiet.
Vi så lite mennesker og landsbyer, de er blitt fjernet eller får ikke være synlig langs hovedveien. De fattige reiser lite, Pakistan har ikke noe utbygd tog-nett slik som de har i India. Dersom de fattige reiser, reiser de med buss.
Vi suste avgårde, det var fine, grønne åkre og vi passerte noen elver med lite vann. Etterhvert endret landskapet seg og vi kom opp i fjellet. Det var saltfjell, noen av verdens rikeste, rene saltårer finner vi her. Vi kjører over verdens eneste bro som har fundament av salt.
I Islamabad har Satya Paul har en malervenn som heter Ghulam Rasul. Vi skulle spise lunsj hos ham .
Vi ble møtt av en mild, vennlig eldre mann. Det var en deilig lunsj.
På veggen hang det et stort, gult maleri, kornåker med lange, smale trær.
Ghulam Rasul er en internasjonal kjent maler og han har eksperimentert med mange stiler. Nå jobber han med natur og årstider. Gule åkre eller høstløv i alle slags farger som flyr i vinden.
Jeg kjente igjen stilen hans fra et maleri på rommet «mitt» hos Satya Paul. Det var en gul åker og en trestamme og man kan se undersiden av trekronen.
Ghulam Rasul sa han var veldig glad for å møte en norsk, han har stor respekt for nordmenn. Hans favorittmaler er Edward Munch. Man kan tydelig se inspirasjonen fra Munch i bildene hans. Han hadde en liten utstilling i huset og jeg gikk rundt og så. Foruten løv og åkrer, var det templer og lokale hus. Jeg ble fortalt at det var strenge regler for å male kvinner. Det kan ikke males noe som kan tolkes som bryster eller kvinnelige former. De fleste portrettene hadde han malt i utlendighet og det var i vanlig stil, men det var noen bilder malt i Pakistan av kvinner også. De var rare, litt tegneserie-aktige og lite levende.
Ghulam sa at han satte pris på at jeg ville komme og besøke Pakistan i denne vanskelige tiden. Nesten alle jeg har møtt har gitt utrykk for det. At jeg trosser risken og kommer likevel.
Etter lunsjmøtet med Ghulam reiste vi videre, jeg skulle ha et møte med Sjefssekretæren for Kashmir Pakistansk side. Etter litt leting fant vi frem og vi ble tatt imot hjemme hos Khaled Sultan. Josef, en av hans nære kolleger var også tilstede.
De satt og så på TV-overføringen av stengningen av Wagha-border, India-Pakistan grensen.
Hver dag kommer det masse folk på begge sider av grensen for å bivåne stengningen av grensen. Denne dagen var det en spesiell feiring og det hele ble sendt på tv. Det er som en forestilling, et rituale hvor grensevaktene marsjerer og gjør ulike ansiktsutrykk og fakter mot hverandre. Tilslutt lårer de flaggene helt synkronisert og grensen blir stengt til neste dag. Folk på pakistansiden roper Pakistan og på Indiasiden roper de Hindustan, og vifter med sin nasjons flagg. Det er en slags konkurranse om å ha flest folk og størst jubel.
Jeg hadde forberedt noen spørsmål til Khaled Sultan.
Sunny hadde fortalt meg om at det blir bygget opp mot 60 dammer i Kashmir på indisk side og jeg lurte på hva de gjorde for å sikre innbyggerne vann i fremtiden?
Sultan sa at han ikke kjente til situasjonen i detalj, og ikke at situasjonen var så ille. Jeg ble litt usikker og skjønte at det er ulike versjoner om vannsituasjonen ulike steder.
Han ville vite hvem jeg var og hva vi kunne hjelpe hverandre med? Jeg kunne ikke si noe konkret for jeg har ingen institusjon i ryggen. På egent initiativ og av egen interesse reiser jeg rundt, er vel egentlig bare en blogger. På det tidspunktet gikk luften litt ut av meg og jeg følte meg dum...og så gikk det så fint hos den 9 presidenten. Jeg har mye å lære.....
Vi snakket om problemene med trehogst og at grunnvannet forsvinner, og han var åpen for gode prosjekter rundt treplanting.
Sultan virket veldig jordnær og realistisk, han mente at Pakistan må få orden på seg selv fra innsiden og slutte å skylde på all slags utenforstående. Det kan være folk og organisasjoner med ufin agenda fra utsiden, men Pakistan må selv få en sterk konstitusjon slik at disse mister innflytelsen. Men han så ikke særlig optimistisk på fremtiden.
Vi fortalte at vi hadde tenkt oss til Kashmir. Sultan sa at vi trengte eget visa hvis vi skulle dit. Men med tanke på sikkerheten, var nok kashmir den tryggeste plassen i hele Pakistan, mente han.
Sunny så veldig bekymret ut, det var han som hadde garantert at sikkerheten i Pakistan var god nok til at jeg kunne komme til Pakistan. Satya Paul hadde stolt på Sunny`s vurdering og jeg hadde stolt på Satya Paul.
Men uansett visste jeg hele tiden at ting kan skje...
Etter litt om og men, og en veldig realistisk vurdering av tiden jeg hadde igjen i Pakistan, ble vi enige om ikke å reise til Kashmir.
Etter møtet fikk jeg vite at Sultan ikke hadde likt måten jeg stilte spørsmål på, jeg hadde vært altfor kritisk og direkte. Jeg må vist lære litt diplomati også. Dette var vanskelig.
I stedet reiste vi til Murree som er en hillstasjon et par timers kjøring fra Islamabad. Det ligger i ca 2000 m høyde og er omgitt av nesten norsk natur. En slags kulerund furu dominerte naturen og skråningene.
Vi overnattet på et fantastisk hotell, med helikopterlandingsplass, amfi og svømmebasseng. Til og med golfbane hadde de i skråningen. Det var kjempestore, myke senger, masse restauranter og flott kunst på bord og vegger....en opplevelse i seg selv...(bilde, utsikt fra hotellet, med amfi og helikopterlandingsplass nede i skråningen)
