Det var siste dag i Pakistan. Etter brunsj på en finere restaurant, kjørte Sunny meg til grensen. Jeg ble droppet ved Wagha border rett før stengetid, klokken tre, 22 mars. Nøyaktig en uke senere skjedde et terrorangrep mot en politiskole like ved.
I full fart kom det en ung mann med 6-7 bærere og masse varer. Det var sekretæren ved den Pakistanske ambassaden i Dehli. Han kjente meg igjen etter besøket der og hjalp meg gjennom grensen i joggetempo. Han skulle nå et tog.
Jeg derimot hadde veldig god tid, dr Chhina skulle hente meg og vise meg litt rundt i Amritsar før toget gikk til Dehli.
På indisk side av grensen kom det strømmende på med folk. Det var helg og helligdag, derfor var det ekstra mange mennesker som kom for å se på stengningen av grensen. Dr. Chhina var fanget i trafikken og var forsinket. Jeg satt meg ned på en restaurant og det kom noen veldig hyggelige menn for å prate med meg. Senere fikk jeg vite at de var fra etteretningen. De hadde lagt merke til at kom med ambassadesekretæren, men de fant nok fort ut at jeg var ufarlig. Jeg la ut om fred mellom broderfolk, at det er hyggelige folk på begge sider og at de har felles historie osv..
Ganske plutselig sto en høy, tynn sikh ved siden av meg. Det var dr.Chhina. Bilen hans var parkert ca 30 min gange derfra.
Det som skjer slike dager, når omtrent 15 000 mennesker kommer til grensen, kjørende med diverse kjøretøy...og det ikke er parkering til mer enn 20 biler, er at folkene kjører så lang de kommer. De kjører absolutt så langt frem de kan komme og parkerer bilen midt i veien. På begge sider av veien, og veien blir helt blokkert.
Etter en stund fant vi bilen og sjåføren. Å snu bilen og å komme ut av korken tok utrolige 40 minutt. Sjåføren måtte bruke alt av kreativitet han hadde, han fløytet nesten sammenhengende og ved hjelp av grøftene fikk ham til slutt ut bilen.
Amritsar er kjent for sikhenes store helligdom, the Golden temple. Men akkurat denne dagen var det et arrangement der og nesten umulig å komme frem.
Istedetfor ville dr.Chhina vise meg Pingalwara. Pingalwara er en institusjon som tar vare på ca 1300 hjemløse, barn, gamle og handikappede. Det er det eneste stedet i hele India som lager gratis proteser til fattige.
I 1934, utenfor sikh tempelet i Lahore fant Bhagat Puran Singh, et forlatt spastisk barn. I 14 år bar han barnet med seg overalt han gikk. Ved delingen av Pakistan og India i 1947 flyktet de til indiasiden. Det havnet de i en flyktningeleir sammen med mange syke og døende mennesker. Da begynte han å ta seg av de som var helt hjelpeløse. Etterhvert ble innsatsen hans lagt merke til og han fikk tildelt et stykke land..., og det utviklet seg til den store institusjonen det er i dag.
Jeg ble møtt av dr.Inderjit Kaur. Hun var en vennlig, litt reservert dame i gul sari og med en meget utadvendt japansk spisshund.
Det første hun ville vise meg var det flunk nye og moderne sanserommet, for de aller mest utviklingshemmede barna.
Etterpå fikk jeg møte barna. Det var som en fest!! Aldri har jeg følt meg så velkommen noe sted. Det var en sprudlende jente på ca 15 som skulle klemme og vise at hun kunne danse. En liten gutt med beinskjørhet syklet nysgjerrif rundt og i ei seng lå verdens skjønneste jente. Hun var helt bevegelseshemmet, men hadde et aldeles strålende smil. I rommet var det ti senger og det var malt eventyrfigurer på veggene.
Dessverre hadde jeg ikke så mye tid før dr.Chhina måtte droppe meg på toget.
Togturen til Dehli gikk smertefritt.
Jeg var sliten etter alle opplevelsene i Pakistan og hadde noen veldig rolige dager i Dehli før jeg reiste med fly hjem til Norge. Jeg tok det så rolig og sov så mye at Satya Paul mente at jeg måtte ha en naturopatikur, et glass agurkjuice annenhver time. 26 mars landet jeg i Bergen.
Det har vært litt av en tur, og det vil nok ta litt tid før jeg får tatt inn over meg alle de nye erfaringene og opplevelsene. Men en ting er sikkert, å reise på denne måten gir helt nye perspektiver på eksistensen. Jeg er en helt annen person nå enn da jeg reiste.
