Klokken presis halv fem hadde jeg fått innvilget et møte med den 9 presidenten i Pakistan.
På forhand hadde presidenten fått vite litt om meg og han hadde sagt at han var villig til å svare på alle mine spørsmål.
Første januar 1998 ble Muhammad Rafiq Tarar tatt i ed som president. Ingen president før ham hadde hatt så stor støtte i befolkningen og blant de folkevalgte. Han fikk støtte blant både muslimer og ikke muslimer, og fra alle kanter av landet.
Han har alltid vært opptatt av de svake i samfunnet. Helt siden studentdagene sine, da han var frivillig i flyktningeleirene etter den blodige delingen av India.
Han er utdannet advokat, i 1966 ble han dommer. Og i 1991 ble han høyesterettsdommer. Han har hatt utallige verv og er viden kjent for sin integritet.
Presidenten er glad i poesi og filosofi og lever et stille liv som muslim. I Koranen er det nedskrevet grunnleggende rettigheter for kvinner og menn. Han tror bestemt på menneskelig verdighet basert på disse rettighetene. Hans ønske for Pakistan er at landet utvikler seg til å bli en stolt, fremgangsrik, islamsk velferdsstat.
I oktober 1999 kuppet Pervez Musharraf Pakistan. Musharraf lot Muhammad Rafiq Tarar fortsette som President til 2001, da tok han over selv....
Det er viktig å komme tidsnok, det vil si fem minutter før, når det gjelder slike møter. Trafikken var tett, og vi var der to minutt på halv, Eliha hjalp meg å rette på sjalet og jeg ble invitert inn.
Presidenten var en vennlig eldre mann som ba meg sette meg ned i sofaen. Dette var mitt aller første besøk hvor jeg skulle være hovedgjesten, og jeg ble litt satt ut av all serveringen. Vann, te, en brødskive, en liten vårrull og kake. Jeg ville konsentrere meg om samtalen og ikke maten, men jeg ville ikke fornærme presidenten med ikke å spise, derfor bestemte jeg meg for å ta en av hver og spise langsomt. Da ble jeg bare tilbudt annenhver matbit.
Første spørsmålet mitt gikk på at sannheten på innsiden av Pakistan er ulik fra på utsiden, hvordan skal vi finne ut hvordan tingene egentlig er?
Presidenten fortalte at det var mange som hadde motiver og interesser av å manipulere med sannheten både på innsiden og utsiden av Pakistan. Han var helt enig i at for å få noen fremgang i landet må man finne frem til sannheten og juridisk bestemme hva som er rett og galt.
Jeg spurte om han trodde Pakistan vil bli sekulært noen gang?
Han ble litt småirritert og sa at Pakistan var i praksis mer sekulært enn for eksempel India, som offisielt er et sekulært land men som i praksis er hinduistisk.
Han svarte villig og utdypende på mange spørsmål...
Tilslutt spurte jeg om hvordan han ser for seg Pakistans fremtid? Da smilte han og sa han var optimistisk. Dette var 19 mars 2009 og høyesterettsadvokaten var akkurat gjeninnsatt. Han var veldig glad for dette og håpte og trodde at lov og orden ville komme til Pakistan.
Vi ble tatt bilde av og han overrakte en gave til meg. Jeg ble litt flau og beklaget at jeg ikke hadde noe til ham. Han bare lo.
Møtet hadde vart i en time, det var lenge, vanligvis varer slike møter bare en halvtime.
Det hadde vært et hyggelig møte.
Jeg forstår at Presidenten er en elsket og høyt respektert mann.
Etter møtet fikk jeg vite at vi hadde hatt et offisielt møte, bilde ble tatt og vi kom i avisen.
