onsdag 24. juni 2009

Formiddag 15 juni.


Tidlig neste morgen skulle vi alle sammen til Ganges for å være med på å rense elven. Jeg forsov meg og bussen dro avgårde rett foran nesen på meg.
Det var en litt rar konferanse, etter elvejobben hadde vi fri til klokken 5 om ettermiddagen.
(bilde, f.v.Azone fra Nagaland, Noor fra Baloshistan og tre fra Kanpur bar ass.)

En gruppe advokater fra India, Pakistan, Sri Lanka og over telefon Nepal, ville starte en sør asiatisk advokat forening, for å styrke menneskerettighetene og det juridiske systemet i regionen.

Jeg hadde mer besjedne, planer og ville kjøpe dorull og sjekke mailen min. Naushad fra Kanpurs avdeling av “Servants of the People”(de har 17 lokale avdelinger rundt om i nord-india)), skulle kjøre meg.
Jeg satte meg overskrevs på motorsykkelen og fikk sterke protester fra Naushad. Det var ikke sosialt akseptabelt at ei jente satt slik, jeg måtte sitte sidelengs. Han fortalte at dette kunne gå hardt ut over ryktet hans. Kan jo prøve å sitte sidelengs tenkte jeg, det var jo trist om gutten skulle bli mobbet.

Jeg satte meg sidelengs og vaglet, og prøvde å finne balansen. Det føltes veldig usikkert og jeg tok tak rundt livet hans. Da var det... nei, nei, nei igjen. Hva ville folk tro hvis jeg holdt rundt ham på den måten. Så, jeg måtte holde meg fast i sykkelen..og han måtte love å kjøre veldig forsiktig.

Han kjørte veldig forsiktig, får håpe at han ikke blir mobbet for kjerringkjøring nå..hehe. Vi kom til en veldig fancy internettklubb hvor man måtte være medlem. Jeg fikk låne hans ID, og koste meg en time med raskt nettverk og nye maskiner.
Da jeg skulle transporteres tilbake, kom han med en bil.

Jeg ble kjørt til lunsjhallen, der satt Satya Paul med alle døtrene sine. Dr.Kajal fra Bangladesh, en meget spesiell dame i førtiårene. I Bangladesh har hun vært filmstjerne, og hun er levende opptatt av dans. Nå underviser hun og danser selv også. Satya Paul hjelper henne med oppdrag, og de har blant annet vært i Pakistan... men det er en annen historie.

Vi har Azone fra Nagaland, Nagaland er en indisk stat rett ved grensen til Burma. Hun ser ut som en indianer. Azone har bodd hos Satya Paul i 4-5 år mens hun studerte til å bli advokat. Akiwi er også fra Nagaland. Vi har Tetra fra Kerala, hun er en klassisk danser. Og til slutt har vi Shabnam, hun er en sosial aktivist og har nettopp fått en nasjonal pris for sitt arbeid for kvinnerettigheter og fredsarbeid. Nå har hun fått et stipend til å ta doktorgrad og skal være i Singapore i 4 år.

Jeg anser meg mer som en venn av Satya Paul, enn datter, for jeg har allerede en flott pappe, men det passet seg liksom ikke helt å si...så jeg fikk plutselig masse søstre. Det var litt rart å se. Disse voksne damene ....alle ville være datter nummer en.

Jeg hadde ikke gjort ferdig talen til kvelden så jeg ville tilbake til hotellet. Men, så forsvant sjåføren, og Kanpurs Bar Assosiasjon`s gutteklubben grei kom, de ville holde meg med selskap. Dissse karene var litt overspent når det gjelder vestlige jenter, og de var skikkelig på flørteren. Etter veldig mye om og men fikk jeg overtalt dem til å kjøre meg til hotellet.
Endelig fikk jeg dusjet og kladdet sammen en liten tale før kveldens happening skulle begynne.

Avisene i Kanpur hadde gjort stort nummer av at nordmenn liker indisk mat og kultur, og bilde av meg hadde vært i alle avisene. Jeg var blitt kjendis, alle i Kanpur visste hvem jeg var, Ananya Askeland fra Norge. Antagelig halvt indisk. En mann ringte og ville møte meg, han var blitt sjarmert over dette.

tirsdag 23. juni 2009

SAF-konferanse i Kanpur.



Den 14 juni var det start på konferansen og vi skulle leie bil for å hente tidligere Chief Justice C.V.Wignesvaran på flyplassen i Lucknow, før vi kjørte videre mot Kanpur. En høy mann med briller og skjegg kom ut med en enorm koffert. Han fikk en varm velkomst, med blomsterkrans rundt halsen..og bilder som måtte tas..før vi fikk han med inn i bilen.

Wignes var en veldig hyggelig mann og vi fikk en innføring i situasjonen på Sri Lanka.
Øst på Sri Lanka har det funnet sted noe lignende en massakre. 20 000 mennesker er døde. Unge menn tas ut for å forhøres, men kommer ikke tilbake. Sannsynligvis blir de drept. Den singalesiske regjering og millitæret nekter internasjonal innblanding.
Forholdene i leirene er forferdelige, elendige sanitærforhold. Syke og skadde mennesker får ikke hjelp. De må stå i timevis for å få litt ris og vann.

Wignes er leder av gruppen som skal nominere og rekruttere høyesterettsdommere.
Men gruppen blir på mange måter sabotert av den singalesiske regjeringen. Det blir gitt ulike grunner til det. Den og den mangler troverdighet pga det og der..og det hele blir halt ut i tid.
Stemningen i regjeringer er, at nå har de vunnet krigen, hvorfor skal de gi noen rettigheter til tamilene nå?
Ifølge Wignes er det ikke et fungerende rettsvesen i Sri Lanka.

Vi ble innlosjert på hotell Vijay Villa og kjørt videre til lunsj på “Servants of the Peoples” hovedkvarter i Kanpur. Det krydde av folk og alle skulle hilse på. Nå presenterer jeg meg som en sosial aktivist, det kan bety så mangt. Folk lurte på om jeg var advokat. Jeg sliter litt med å definere meg selv. Satya Paul presenterer meg som en “follower of Krishnamurthi and a student of Gandhian institutions”. Kanskje jeg skal bruke den heller?

Konferansen skulle begynne klokken seks om kvelden og vi ble busset til et tredje sted. Lokalet var flott pyntet og litt over hundre mennesker var til stede.
Som alltid ved slike anledninger måtte hovedgjestene tenne ei oljelampe med veker i alle himmelretninger.

Og så begynte de å presentere panelet. Lederen av advokatforeningen Bar Supreme Court, Krisnamani, lederen av den pakistanske delegasjonen, Rana, tidligere sjefsjustice på Sri Lanka, Wignes, lederen fra Kanpur Bar forening og Noor fra Balushstan i Pakistan. Da Balushstan ble nevnt kom det kraftige protester fra Rana. Ifølge ham skulle ikke Balushstan nevnes. Balushstan vil skille seg fra Pakistan og det er et følsomt tema i den pakistanske delegasjonen. Satya Paul ble ropt opp.
Tilslutt ropte de opp meg, utsending fra Norge, og jeg fikk krans og sløyfe og måtte sitte oppe på podiet.

Det ble holdt en del taler, flest på hindi, og tilslutt var det et kulturelt program. Dr.Kajal med dansegruppa si, en klassisk sanger og dansere fra Orissa og Kerala.

Under det kulturelle programmet kom en fyr og sa at pressen ville snakke med meg. Jeg ble litt satt ut og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av dette.
På presserommet var det seks syv journalister med kamera og masse spørsmål. Først fortalte jeg at jeg ikke var advokat, men sosial aktivist slik at jeg slapp juridiske spørsmål. De lurte på hva jeg syntes om India, om hvordan forholdet mellom Norge og India kunne forbedres.
Jeg fortalte som sant er, at indisk mat, kultur og klær er veldig populært i Norge for tiden. For å forbedre forholdet mellom norge og India foreslo jeg mer handel og turisme. Vi har lenge hatt sterke handelsforhold til Kina, men nå er det på tide at India kommer sterkere inn i bilde mente jeg.

Så kom det noen juridiske spørsmål likevel og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde lest eneste bok om det juridiske systemet i India. Da slapp de meg, følte meg litt halvdum...men men.

Wignes hadde også blitt intervjuet og han lurte på hvilke spørsmål jeg hadde fått. Han var i en helt annen situasjon, han er en høyt profilert tamil fra Sri Lanka og ordene hans kan få politiske konsekvenser.

Jeg satt ved siden av Noor Jahan, fra Balochistan i Pakistan. Vi fikk beskjed om å forberede et “paper” til dagen etter. Jeg skjønte at vi skulle holde taler. Jeg var veldig bekymret over dette, mens Noor mente at det var jo derfor vi er her, for å uttrykke oss og få frem våre synspunkter. Personlig var jeg der helst for å lære.. mente jeg. Hun fortsatte med at jeg måtte fortelle om norges utviklede rettsystem, som er uten korrupsjon, og om kvinnerettighetene våre...hun hadde igrunnen rett, men jeg har sånn sceneskrekk.

Lucknow, hovedstaden i Uttar Pradesh.



Etter noen rolige dager i Dehli dro vi mot Kanpur for å delta på SAF-konferanse, (South Asian Fraternity), som skulle arrangeres av Kanpur bar assosiation. De hadde 114 års jubileum og er en advokat organisasjon med hele 13 000 medlemmer, 1000 er kvinner.
SAF, som mer eller mindre er Satya Paul..han er meget aktiv, hadde invitert tidligere Chief of Justice of Supremecourt fra Sri Lanka, Wignesvaran, og en stor delegasjon fra Pakistan. Dessverre var det bare 14 av pakistanerne som fikk visum og kunne komme. Det kom dansere fra Gujarat og Orissa, og advokater fra store deler av India.

Den 12 juni tok vi tog til Shahjahanpur hvor vi overnattet på et offentlig gjestehus. Neste morgen ble jeg sendt med tog til Lucknow, Satya Paul skulle delta i et møte.
På toget kom jeg i snakk med en hyggelig sikh. Han var fra Amritsar og var professor i computerscience. Det viste seg at han kjente Professor Chhina som hadde vist meg rundt i Amritsar da jeg var der i mars....verden blir mindre og mindre.

I Lucknow skulle jeg finne “Sarvoday Book Stall”, på spor 1, på togstasjonen. Etter ei lita stund kom en blid og sprudlende, middelaldrende mann og plukket meg opp, Ram Kishore. Vi kjørte til sentrum av Lucknow og gikk inn i en bygning og opp mange trapper. Tilslutt kom vi til kontoret til en kjent fysikkprofessor og sosialaktivist, Rajiv. Han var alle tiders og vi hadde en veldig fin prat.

Det var to andre karer der også.
Det viste seg at de var sosialister hele denne gjengen. Ikke i kommunistisk forstand, mer i sosialdemokratisk forstand. De var veldig interesserte i å vite hvordan det var i Norge. De mente at de skandinaviske landene var for sosialister som Jerusalem for de kristne.
Deres hovedanliggende var at ressursene må fordeles, de var ikke i utgangspunktet ute etter noen revolusjon.
Det var en fin dag med meningsfeller, og vi hadde en deilig lunsj med en kylling-briyani, som er en Lucknow spesialitet.

Utpå ettermiddagen var det kjølig nok til å våge seg utendørs, og jeg skulle få litt sightsing.

Lucknow ble grunnlagt på 1700 tallet av Muslimske småkonger. Småkongene hadde mange koner og flere hundre barn..!! De eldste og viktigste av etterkommerne ble konger og bygde seg slott. Vi besøkte det største mausoleet med moske og festlokale..Bara Imambara.(bilde, fra venstre:Sjåfør, Kishore, meg og ivrig sosialist/guide)

Bara Imambara var stort, veggene inne var lysegrønne og det var preget av manglende vedlikehold. I midten var et stort festlokale 18x35meter. Det var flere avlukker som viste faner og flagg. Et av avlukkene var det en kopi av Mekka(bilde). Den var laget for at også de fattigste muslimene kunne reise på pilgrimsferd. Det var store speil som reflekterte lys, inn og opp i lokalet.

På hver side av festsalen var det to store runde rom med lufting, og balkonger for de blyge kvinnene. Inne i veggene var det hemmelige ganger.

Så bar det videre til neste sted, jeg åpnet døre på bilen uten å se meg for, og så kom en otto og vrengte hele bildøra. Vi fikk klemt den igjen, men vi måtte holde på den slik at den ikke spratt opp igjen. Resten av sighsingen ble noe amputert.

Utpå kvelden ble jeg droppet hos Satya Pauls nevø og familie. Jeg ble skikkelig gjort stas på og flere slektninger hadde kommet for å hilse på utlendingen. Satya Paul kom utpå kvelden.

søndag 21. juni 2009

Haridwar.


Vi hadde en fin tur tilbake til Haridwar. Alle de hellige badene hadde kanskje hatt sin effekt for jeg kjente meg i toppform. Kjøringen til Sanjeev hadde jeg blitt vant til, og jeg klarte å holde meg våken hele turen.

Vi ankom Haridwar i to tiden og skulle ta et siste hellig bad før vi skulle reise med toget tilbake til Dehli. Det var mye folk der siden det var midt på dagen. Jeg dukket under og fløyt på ryggen med strømmen og veldig koste meg. Ble skikkelig kjølt ned.

For å skifte gikk jeg inn i dameavdelingen. Det var et stort hus, sikkert 20x20m. Fem meter gikk ut i Ganges slik at man kan gå ned i trappen og duppe deg i Ganges uten å gå ut derfra. Veggene på den delen som var uti Ganges var flettet slik at vann og lys kom inn. Plastposer og søppel lå i hullene.

Jeg forsøkte å skifte klær, men ei dame jagde meg lenger inn i lokalet. Ei anna dame insisterte på å gjøre puja og hun insisterte ennå mer på at hun skulle ha penger. Jeg fikk skiftet i en fart. I utgangen sto ei dame med en svaber, hun gav meg svaberen og sa at hun trengte penger........jeg småjogget derfra.

Om kvelden tok vi tog med air-condititon tilbake til Dehli. Vanligvis reiser vi aldri med air-condition, men Satya Paul ville vise meg de ulike klassene man kan reise på tog med i India. Nå var vi kommet til luksusversjonen av sittecupe.
Det var polstrede seter og man kunne regulere rygglenet. I den billigste varianten er det trebenker, og alltid så fullt at det ikke er sikkert at man får sitte i det hele tatt.

Turen til Dehli tok ca fire timer og vi hadde fire serveringer, inkludert en stor middag. Toalettene var rene og det var toalettpapir. Men.. man må kanskje ha vært i India en stund for å riktig sette pris på og vite hvor unikt det er...
Vi ankom Dehli seint om kvelden og jeg kjente at jeg begynte å bli forkjølet.

Deoprayag.



Steder der to elver møtes er et spesielt naturfenomen i India. Og dersom Ganges er involvert er det et hellig sted og man bør ha et hellig bad der. Her i Deoprayag starter endelig Ganges og det er et meget viktig og hellig sted.

Vi gikk ned mange trapper og over ei bro. På broa sto ei lita, brun ku og drøvtygde. De har skikkelig kule, små kyr her. De er ikke redd for noe og litt arrogante i blikket. Videre gikk vi forbi noen butikker og ned flere trapper. Der var det huler i fjellsiden hvor det satt prester og gjorde pujaer. Det var fullt av folk der nede.

Jeg gjorde meg klar i shorts og t-skjorte og skulle til lå gå uti. En veldig ung prest insisterte på å gjøre puja for meg. Han gav meg en orange blomst og helte vann over hendene mine mens han fikk meg til å gjenta mange ord. Tilsist kom han til hva jeg heter og familien min. Og for bare 100-200 rupees kunne jeg sikre fremtiden og velstand til familien min. Men...beklager folkens, jeg ville heller bade.

Det var veldig varmt i luften og jeg hadde kommet til første trappetrinnet da det kom masse protester om at dette var farlig, at det var sterk strøm i elven osv. De ville at jeg skulle sitte på trappen og helle vann over meg fra ei bøtte. Det ble masse diskusjon, jeg påsto at jeg var en ekte viking og var vant til kaldt vann og sterk strøm. De geleidet meg inn på tørr grunn.

Satya Paul bestemte seg for å vise meg hvordan det skulle gjøres. I flere dager hadde han forsøkt å lære meg “to assert my right”, å gjøre hva jeg vil.(uten at det går ut over andre naturligvis) Han er en mester i å få viljen sin gjennom, så jeg bestemte meg for å observere ham nøye.

Han gikk bestemt ned trappen og hadde jevnt tempo. Alt som ble sagt ingnorerte han. Og her kommer det lille trikset tror jeg...han løfter armen som for å skjerme seg mot argumentene og viftet rolig og nonchalant med håndleddet, slik man ville gjort etter irriterende fluer. Han gikk ned i vannet, to ekstra trapper og holdt seg i rekkverket og dukket under tre ganger.

Så var det min tur igjen. Nå var det bare å gå rett uti, ingen kunne stoppe meg siden de hadde latt Satya Paul bade. Jeg holdt meg i rekkverket og dukket under noen ganger. Vannet var friskt og kaldt. Folk smilte og syntes at det var tøft gjort. En hule var garderobe for kvinnene. Det var ca 1.70m i midten og ca 2x2 m gulvflate. Etter mye lirking og luring fikk jeg skiftet klær.

Kua sto fremdeles på brua da vi var på vei opp, vi kjøpte avis og noen skrelte agurker og reiste videre mot Haridwar.

Til Deoprayag



Turen tilbake begynte. Det ble fort varmere i luften. Vi møtte kolonner med lidende pilgrimer på vei oppover.

Langs veien gikk gjetere med geiter, sauer eller hester. De har på en måte blitt fortapt et sted i historien. De er fattige(iallefall naar det gjelder penger og utdanning), kan knapt lese eller skrive og vet ikke stort om verden utenfor fjellene. De har store flokker med med dyr, og følger rolig med dem til friske beitemarker. Vi kunne se gjetere ligge på rygg ved tuvene, mens lerka fløy høyt oppe i sky.
I denne virkeligheten, som har eksistert uforandret i århundrer, kommer vi fra den såkalte moderne verden og skjærer sår i fjellsidene, for å lage veier, og dundrer forbi i forurensende, bråkende kjøretøy. Dehli er en annen verden for disse menneskene. Hva tenker de om oss når de ser oss dundre forbi?

Langs veiene er det mye veiarbeid på gang. De har en del moderne utstyr, men fremdeles er det svært mye manuelt arbeid som blir gjort. Jeg la spesielt merke til to gutter som samarbeidet. De hadde en spade og nede på spaden var det knyttet et tau. Den ene spadde ned og styrte spaden, mens den andre dro i tauen og de fikk spadd jord og stein opp.

Sanjey kjørte godt på og jeg klarte å holde meg våken nå, trygg på at sjåføren hadde kontrollen. Vi kjørte i over 12 timer til et sted som heter Deoprayag. På det stedet møttes elevene Alaknanda og Bhagarathi og blir endelig til Ganges. Vi overnattet på et fint hotell med utsikt over stedet der elvene møtes.(bilde)

Varme bad.


For å komme med første kolonne ned fra fjellet, måtte vi forlate Badrinath klokken åtte om morgenen. Jeg ville veldig gjerne ha et varmt bad før jeg forlot stedet og jeg gledet meg som en unge.

Da vi kom ned til badet måtte jeg og Satya Paul skille lag for det var separerte herre og damebad. Herrebadet var åpent og hadde to vegger, mens damebadet var helt innebygd. Mennene koste seg i bassenget. Inne hos damene var det fyllt av damer ved inngangen og rundt bassengkanten, men ingen var i bassenget..? Jeg kledde av meg til truse og bh, jeg så at noen til og med var toppløse så jeg tenkte at det var greitt. De smilte og ønsket utlendingen velkommen.

Jeg gikk uti, helt uti og dukket under. Utrolig deilig, vannet var akkurat så varmt man orker å ha det. Ei jente på 8-10 år skvettet vann på utlendingen og ei noe eldre dame fulgte etter meg uti. Jeg skjønner ikke helt, for det var bunn under føttene våre, men dama fikk panikk og klamret seg til meg. Jeg ledet/bar henne til kanten. Da ble jeg veldig populær. Ei dame hoppet uti og tok hendene mine og begynte å chante og telle. Vi dukket opp og ned i vannet lenge, 108 ganger, 108 var det magiske tallet, da var vi ferdige. Oppvarmet tvers igjennom gikk jeg for å skifte.

De ville vite hvor jeg kom fra og smilte og nikket. Det var en hel gjeng fra Rajastan og Madhya Pradesh. Damene oppførte seg helt annerledes og fritt her inne. Ei flott dame sto oppå et bord og kledde på seg sin røde og hvite sari. De nikket og smilte at det var helt greitt å ta av seg bhen for å tørke seg. (Andre steder er det helt uanstendig.)

Klokka var allerede åtte og utenfor sto Satya Paul klar til avgang. Jeg var bestemt på at jeg ville kjøpe meg et blått halskjede før vi dro videre. Sjåføren var klar til avgang oppe i hovedgaten og vi drog avsted....noen hundre meter til kolonnekøen. Det var det restauranter og vi gikk inn og hadde oss frokost.

Det var litt trist å forlate dette stedet, denne smeltedigelen i utkanten av India, hvor indere fra alle stater og kaster blir like. Her møtte de hverandre med åpent sinn. Når de forlater Badrinath er de både renset for synd(?) og har fått en ny identitet som inder.

Badrinath


Badrinath er et av hinduenes mest hellige steder. Det ligger på mer enn 3000 meters høyde og er omgitt av høye majestetiske fjell. Neelkantha Peak er det høyeste på ca 6 600 meter. Herfra er det bare noen kilometer til Kina.

Fra taket inne i en grotte her starter elven Saraswati, ingen har hittil kunne forklare hvor vannet kommer fra, for det er ikke noe is på fjellet her..? Etter noen få hundre meter går Saraswati over til å bli elven Alaknanada. Alaknanda møter senere Bhagirathi og blir Ganges.

Her oppe er en stor landsby, den er bebodd fra ca 1 mai til oktober. Da trekker landsbyboerne ned i dalene for det blir gjerne 3 meter snø om vinteren. Om sommeren lever de stort sett av turisme, og damene strikker luer og skjerf til forfrosne sør-indere.

Vi tok en kopp te i den siste teshoppen før Kina og møtte en gjeng fra Maharashtra. Det var 3-4 grader og regn i luften. Jeg var kledd i ullgenser og regnjakke, flere av dem gikk i sandaler og de hadde tynne klær. De hadde aldri opplevd før at det kunne være så kaldt. I resten av India gjelder det å holde ut heten på denne tiden av året, så dette var en helt ny opplevelse for dem. De var blide og fornøyde likevel , drakk te og koste seg. De sa at de likte å ha det kaldt, men jeg tror nok at strikkedamene i Badrinath muligens kunne få noen nye kunder her.

Det er noen varme kilder i Badrinath og det blir sett på som hellig og rensende å ta et bad. Rett ovenfor det varme , dampende badet ligger tempelet. Ingen vet riktig hvor gammelt tempelet er, men det er henvisninger til det i vedaene, mange tusen år gamle skrifter. I perioden da Ashoka regjerte i India var det et buddhist tempel, de kastet idolene eller steinfigurene ut i elven som rant nedenfor den varme kilden. Der lå idolene på 16 meters dyp.

På 800 tallet kom det en ung prest fra Kerala. Han ble lovet å få lede tempelet dersom han klarte å få opp idolene. Ingen hadde tro på at det gikk an. Elven var iskald av brevannet, men han dukket ned og fikk opp figurene. Og fremdeles, den dag i dag, er det en prest fra Kerala som leder templet. Tempelet kalles “the Rawal”.

Etter å ha besøkt teshappa stilte vi oss i kø for å komme inn i tempelet. Der var det en glad og oppspilt stemning. Vi gikk og gikk, køen var omtrentlig en kilometer lang. Jeg foreslo at vi kunne vente til tidlig neste morgen, men det hadde Satya Paul prøvd før. Tempelet åpner klokken fire om morgenen og allerede klokken tre stiller folk seg i kø, så det var det ingen hjelp i. Vi sette skoene fra oss og stilte oss barføtt i kø. Jeg kjøpte en sukkersak og nøtteblanding for å ha noe å ofre. Køen gikk sakte men sikkert på fram.

Slitne, gamle og noen blåfrosne pilgrimer måtte nesten støttes i køen. For mange av pilgrimene er det store påkjenninger de må gå gjennom. De er kanskje ikke vant til å reise og er slitne etter å ha sittet i mange timer i overfylte busser. Kulden kommer som et sjokk og de har tynne klær, noen kommer barbeint.
Men de er faste i troen og de tror at de blir renset for synd. Og tro kan som kjent flytte fjell. Det er blitt rapportert om store forandringer hos hjemvendte pilgrimer.

Det var kveld, klokken var litt over åtte. Damen foran oss i køen begynte å synge og flere andre sang med. Langs køen var det butikker, toaletter og prester satt og holdt pujaer. Etter en time kom vi inn i tempelet, jeg begynte å bli ganske kald på beina. Vi gikk opp en trapp, folk fikk det travelt. Jeg ville hoppe opp og ringe i bjellen. Jeg klarte det ikke selv om folk gav meg plass, det ble litt feil i satsen. Satya Paul på 73 år klarte det nesten. Han fortalte at disse bjellene i templene er forløperen til dørringeklokken. Vi skal melde vår ankomst...

Det var et vakkert tempel, veldig fargerikt. Inne var det vakter som blåste i fløyte og husjet oss videre. Vi passerte en oppyntet idol eller steinfigur i stor fart, jeg gav offergaven. Presten slo posen i bordet og gav den tilbake. Steinfigurene er helt glatte og kan forestille akkurat hvilken gud pilgrimene ønsker, Shiva, Vishnu, Haneman, Gansesh, Kali...

Så var det å finne skoene, få noe mat i magen og ta kveld.
Det var fullmånenatt 7 juni.

Til Badrinath


Neste mål var Badrinath, 3360 m over havet. Dit kunne vi ikke nå på en dag. Vi tok en snarvei. Her var veiene smalere enn noensinne og det fantes fremdeles ikke autovern. Det var flere hundre meter ned i vakre daler, hvor landsbyboerne hadde bygget opp fjellsidene i grønne terrasser, med ris, grønnsaker og det var spredte hus.
Jeg syntes det var vakkert, men Satya Paul mente at fjellene var blitt avkledt alt skog og at det var ingenting som beskyttet fjellene for erosjon lenger. Regnet skyller jorda vekk og snart er livgrunnlaget deres borte.

Nå var jeg blitt vant til tempoet og høyden, og sovnet bare et par ganger på turen. Jeg følte meg ganske trygg på at sjåføren hadde kontroll på kjøretøyet. Etter 12 timers kjøring fant vi et hotell nær Srinagar(fremdeles i Uttranshal, ikke i Kashmir)

Vi dro tidlig avgårde neste morgen. Flere deler av strekningen var kolonnekjørt. Det var ikke pga. “snjofokk i tunnelopningane” og annet ruskevær, det var rett og slett ikke plass til å passere to biler. Vi møtte køen i Josinath, en fin liten fjellandsby. Fjellene er enorme her og vi kunne se snø på toppene bak syv blåner.

Bilen hadde knapt stoppet før selgerne var der. De ville selge popcorn, tepper, mer popcorn og tepper, blader og bilder. Vi kjørte kolonne sammen med mange busslass og billass med pilgrimer fra hele India. Fattige som rike drar avgårde på denne strabasiøse turen. Det er en veldig viktig pilgrimsferd for troende hinduer.

Vi kjørte forbi dalen der "den 10 guru" mediterte, det er et religiøst viktig sted for sikhene, og vi kjørte forbi blomsterdalen. Kolonnen stoppet ved nok en landsby for å slippe forbi motkommende kolonne. Nye selgere kom med tepper og safran. Langs veiene går przwalski lignende hester, en urhest med ståman, striper på beina og ål på ryggen. De er opppakket og med fargerikt seletøy. 3-4 hester går løs med mennesket sitt langs veiene.

Det er siste kolonnekjøring og det begynner å bli kjøligere, vi skal mer og mer opp i fjellet. Damer går langs veien med store stråkorger på ryggen. Stråkorgene er fylt med grøntfor til husdyr. Noen har tatt seg en pust i bakken og ligger og prater i grøften.

Luften blir kaldere og tynnere. Vi kjører forbi fjell med isbre og kommer opp i en dal omringet av høye fjell, endelig er vi fremme i Badrinath.

Gangotri



Neste dag våknet jeg opp med diare. Vi kjørte til Uttarkashi sentrum og jeg fikk medisin. Noen knallgule piller, jeg tok to piller og alt stoppet opp..?

I Uttarkashi var det et stort sår i fjellsiden og nede i landsbyen hadde de bygget enorme murer for rassikring. I 1991 var det et kraftig jordskjelv her som drepte mer enn 1000 mennesker og tusenvis mistet hjemmene sine. Det var i forbindelse med jordskjelvet Satya Paul hadde blitt kjent med Swamien på ashramen hvor vi overnattet. De hadde samarbeidet med å hjelpe overlevende med mat og medisiner.

Vi dro videre mot Gangotri, til Ganges opprinnelse. Igjen sovnet jeg i svingene.

I dette området er spiritualitet “big business”. Nye templer og Gurdewaraer, som er sikhtempler, blir bygget langs veiene. Skarer av pilgrimer tiltrekkes av alt som minner om gamle guder eller spiritualitet.
På veien stoppet vi ved et av disse. Her hadde de helgardert seg og det var noe for flere trosretninger. En kjempestor Shiva var under oppbygging, og flere 4-5meter høye statuer i speilglass gliste “harry” mot oss. (bilde, en speilglass Ganesh).
Det hele var en byggeplass. En guru eller sadhu kom og ville vise hva han holdt på med. Det var en lang rekke figurer som var umalte og halvmalte.
På veggen hang et bilde av ei japansk dame som er eller har vært en guru.

Vi kjørte videre, tørre fjellsider med langnålete furuer dominerte. Det var dype daler og enormt høye fjell.

Utpå kvelden nådde vi Gangotri. Gangotri er en typisk turistplass. Hoteller, en koslig gate med butikker og restauranter. I enden av gata var tempelet til ære for Ganges. Lenger nede var et nydelig fossefall. (bilde)

Det er hinduistisk myte om hvordan Ganges kom til. Det var en stor oppgave å få til....

“Anshuman mislykkes og det gjorde også sønnen hans Dilip, men barnebarnet Bhagirath mediterte intenst ved Gangotri. Etter flere år med intens meditasjon kom Ganga ned fra himmelen, men ble hengende fast i krøllene på Shivas hode. Nå måtte Kong Bhagirath meditere for å gjøre Shiva fornøyd. Shiva ble fornøyd og satte Ganges fri som en trestrømselv. (En av strømmene ble kalt Bhagirathi og stammer fra Gangotri. Først nede ved Devprayag hvor elven fra Gangotri møter Alaknanda, som er elven fra Badrinath, heter elven Ganges.) Gangas vann rørte asken til de 60 000 sønner som fikk endelig hvile. Steinen hvor Kong Bhagirath mediterte er rett i nærheten av templet”

Vi gikk inn i tempelet og tok puja. Etterpå gikk vi ned til den iltre, iskalde Ganga og duppet føttene og vasket ansiktet i isvann.
Tidligere startet Ganges her, nå har isbreene krøpet lenger opp i fjellet, ca 15 km til Gaumukh.

mandag 15. juni 2009

Opp i Himalaya


Beklager at det tok over en uke å få lagt ut første innlegg. Jeg vil skylde på de vanvittige veiene i Uttranchal, det er umulig å skrive noe som helst når man må klamre seg fast i bilen for å følge med i svingene.
Satya Paul og jeg har vært på en slags pilgrimsreise i Himalaya. For ordens skyld Him betyr snø og alaya betyr sted. Altså, vi har vært på stedet der det er snø.

Etter fire timers togreise fra Dehli ankom vi Haridwar. Haridwar er hovedstaden i staten Uttranchal og et av de mest hellige steder for hinduer. Hvert tolvte år kommer det opp mot 5 millioner hinduer dit for å delta på en spirituell festival og bade i Ganges, Kumbha festivalen.

På breddene av Ganges er det trapper og fullt av mennesker som skal bade, og prester som skal gjøre puja.. og ha penger. Spiritualitet er big business i India.
Indere er veldig blyge og vestlig bikini er uanstendig badetøy, jeg badet i shorts og t-skjorte, det var greitt.
Vi snirklet oss forbi alle sammen og gikk ut i det brune, kjølige vannet. Det var en veldig sterk strøm og vi måtte kjempe for å holde oss på beina. I Dehli var det rundt 40 grader så det var deilig med en avkjølende dukkert. Etterpå vasset vi bort til statuen av Ganga og skvettet vann på henne også.

For å komme oss opp i Himalaya måtte vi kjøre bil. Vi hadde leid taxi for de neste dagene og tidlig neste morgen dro vi avgårde.
For alle dere som synes at vestlandsveier er kronglete og farlige....ta dere en tur til fjellene i Uttranchl. Overalt er det rasfare, man kan se at det har vært ras mange steder. Enkelte steder er til og med deler av veien rast ut....og så er det mange hundre meter ned. Veiene er som tynne riper skåret ut i fjellsidene. Noen steder er det en slags humpete kjerrevei, andre steder er det asfalt, lignenede gamle Åkerfjordveien hvis man ser bor fra tunnelene. Det er ingen tunneller her.

Sjåføren var dyktig, han kjørte som et råskinn samtidig som vi alle faktisk overlevde. Satya Paul reagerte ikke på kjøringen, mens jeg skylte på jetlag og sovnet fra en endeløs rekke av nær døden opplevelser.

Vi stoppet i Rishikesh på en ashram. Der holdt de på med å avslutte en nidagers religiøs feiring og Satya Paul skulle si noen ord. Garasjen var for anledningen omgjort til festlokale. Det var mange taler(på hindi) og flott musikk.

Ashramen hadde fått donert mat fra lokale krefter og sadhuer kom fra fjernt og nær for et godt måltid. Sadhuer er mennesker som lever helt asketisk og søker den spirituelle vei. De er kledde i oransje. En del oransjekledde er tiggere som gir seg ut for å være sadhuer. En ekte sadhu tigger ikke.

Utenfor, fremdeles under tak, ble det rullet ut lengder med en halvmeters bredt teppe. Det ble satt ut rekker med metalltallerkner og metallglass. Sadhuene satte seg på rekke og rad og serverinspersonalet kom med bøtter og spann og serverte.
Fordi jeg er utlending, hvite mennesker er visst fremdeles english her , jeg var ”the english lady”, fikk vi servert maten på et lite bord.

Til dessert fikk vi til og med iskrem, hjemmelaget med fruktbiter og bær i. Jeg husker sist gang jeg spiste is i India, på Mount Abu, den gang endte jeg opp med skikkelig diare. Jeg tok sjansen og isen var kjempegod.

Vi fortsatte og hadde vår første punktering med følgende pause i en fjellandsby, der fikk vi servert te i verdens skittneste kopper. Folk er fattige, livet er nok hardt her oppe.
Vi fortsatte til Uttarkashi hvor vi overnattet i en annen ashram.

I juni er det sesong for bl.a mango og lychee. Ashramen lå helt ved siden av Ganga og vi tok med mango i en pose og kjølte de ned i elven før vi spiste dem.
Det føltes som ren luksus, spise kald mango i vannkanten etter en lang dag på støvete veier.