Spedalske.

Vi ble vist til gjestehuset. Det var blitt kveld men jeg fikk se en liten film om Anandwan før middag og jeg fikk hilse på Tai, en fremdeles vakker og verdig dame. Vi gikk en liten runde på området og jeg fikk se en enorm dam som de hadde gravet ut for hånd, det var egen skole for blinde og for døve og døvstumme. Det var en fredelig atmosfære og fint plantet med trær.

I Anandwan har ingen egne kjøkken, det er felleskjøkken i hver community. Et community består av 90-100 mennesker. Abeidsoppgavene går på rundgang, hvem som lager mat og serverer.

Det er dekket på med de vanlige metalltellarknene da vi kommer. Servitørene vimser rundt med chutney, dal, ris, roti og diverse. Jeg fikk flaskevann, sikkert fordi jeg er utlending. Jeg har drukket drikkevann fra togstasjonene mange uker allerede, det har litt klorsmak men magen er ok den.

Vi tok tidlig kveld.

Frokost ble servert et annet sted, her var det de døves tur til å servere. Satya Paul ville ha varm melk og jeg ville ha te, og etter litt alternativt tegnspråk klarte vi å kommunisere.

Etter frokost skulle jeg få full tour på Anandwan.
En hyggelig lege viste oss rundt. På 1970 tallet forlot han en innbringende praksis og overtalte kona til å bli med til Anandwan. De tjener ikke så mye penger her, men de får dekket alle sine behov av landsbyen. I tillegg får de en månedlig lønn på max 500 rupees, omlag 70kr. Men det er så mye mer meningsfullt å jobbe her sier han, privat praksis dreier seg til syvende og sist alltid om penger.

I Anandwan, som i Rockgarden i Chandigarh, bruker de mye knuste fliser. På skolen for de blinde barna er det dekorert med knuste fliser halvannen meter opp på veggen. Barna føler seg hele tiden frem og disse flisene er lette å rengjøre regelmessig.
Sykehuset var også dekorert med disse flisene.

Alle pleierne på sykehuset var tidligere spedalske. Leprabasillen, som er årsak til spedalskhet, angriper nervesystemet slik at pasienten ikke kjenner om de har fått en skade eller et sår. Ingen har noensinne dødd av spedalskhet, de dør av betennelser etter sår, koldbrann og annet..
I motsettning til virus er basiller mulig å ta knekken på. Her på sykehuset har de tre ulike kurer dersom noen basiller skulle utvikle resistens.

Pasientene har mye sår og store sår. Tær og fingre er deformerte eller er amputerte. Noen amputerer hele lemmer, eller de har mistet følelsen slik at de ikke kan bruke dem. Et annet typisk problem er at de ikke klarer å lukke øynene, nervene i øyelokkene er ødelagt. Da blir det lett skade på netthinnen og blindhet. Jevnlig kommer legeteam og gjør øyeoperasjoner.

Heldigvis er det færre og færre pasienter som kommer inn, men man ser fremdeles noen komme inn med alvorlige skader. Denne sykdommen er veldig stigmatiserende og skambelagt. Til og med i bibelen er spedalske referert til som de laveste på rangstien. I Anandwan derimot blir de behandlet med respekt.

Det er ei lita jente her på ca 5 år, hun ble funnet etterlatt på togstasjonen. Hun er tilbakestående, blind og stum. De kaller henne Natt.

De aller fleste blir helbredet og rehabilitert, men det er en gruppe på et par hundre pasienter som er gamle og så alvorlig skadd at de blir tatt vare på i et slags gamlehjem. Disse er blant de første pasientene som kom inn. Så lenge Baba Amte levde kom han og hilste på disse hver morgen klokken 04.00. På hjemmet har de også en egen frisør, en riktig gladklipper.(bilde)

Det er mange med behov for litt ekstra hjelp her, så de har bygd husene slik at, to unge par eller familier bor sammen med ett gammelt par. Da skapes det en kunstig storfamilie og de kan alle lettere ta vare på hverandre. Mange har giftet seg med hverandre opp igjennom. Spedalske gifter seg med døvstumme osv. Disse parene har fått helt vanlige barn som vokser opp og blir en del av landsbyen.

Baba Amte.

Det er en tretimers tur til Anandwan som ligger like ved Warora by. Vi ble satt av i et veikryss og begynte å gå, Satya Paul fortalte historien om Baba Amte.

Baba Amte var en rikmannssønn, han gikk i fine dresser, kjørte rundt i sportsbil med tigerskinnssetetrekk og levde et sorgløst jet-set liv. ...til han reiste på togtur i Maharashtra. En ung kvinne og mannen hennes ble herstet med av engelske soldater. Han forsvarte kvinnen og soldatene skambanket ham. Han ble ille banket opp og ble kastet bevissløs av toget i Warora. To-tre dager etter var han kommet til bevissthet og giftet seg med Taj full av bandasjer etter brudd både her og der. (bilde: Satya Paul, meg og Awinash Sahte, plakat på veggen Baba Amte)

Det er kort vei til Sevagram og han ble kjent med Gandhi og veldig opptatt av hans lære.

En natt det øsregnet fant Baba Amte en bylt i vegkanten. Det var en spedalsk. Den spedalske lå der og hadde tydelig vondt. Baba Amte ble redd for å bli smittet og dro hjem til sin kone og han hadde store kvaler. Han tenkte, "der det er redsel, der finnes ikke Gud". Inni meg er redsel ... Han bestemte seg for å utfordre redselen sin og overtalte kona til å la ham ta den spedalske med hjem.

Han så gjorde og stelte for ham. Etterhvert tok han flere spedalske med hjem, naboene reagerte på smittefaren og han ble bedt om å flytte dem. Myndighetene gav han et stykke land ute i skogen. Anandwan betyr, lykkeskogen eller forest of joy.

Baba Amte gav opp arv og advokatpraksis og begynte å leve av og selge hva de kunne produsere i skogen. Den store jobben begynte, med å redde spedalse pasienter, rydde land og utvikle landsbyen.

På slutten av 1800 tallet klarte norske (bergenske) Hansen å identifisere Lepra basillen, men det fantes ingen kur. Spedalske var ingen interessant gruppe å forske på, ikke slik som hjerte og-karsyke, som virkelig er høystatus. Baba Amte ville har opplæring som lege for å hjelpe pasientene bedre. Han var oppgitt av at det var så lite interesse for disse pasientene, derfor injekterte han sykdommen på seg selv.

Da fikk sykdommen oppmerksomhet og det ble etterhvert laget en kur. Baba Amte er den første som har fått FN`s høyeste utmerkelse for leger uten å være utdannet lege.

Baba Amte var veldig opptatt av verdigheten til disse pasientene. Etter at de ble friske ble de trent opp til å gjøre ulige håndverk, selv om de mangler fingrer, tær, en arm eller føtter er det alltid en eller annen arbeidsoppgave man kan utføre.

Idag er Anandwan en landsby hvor det bor 3500 mennesker. Spedalskhet er nå kurerbart og færre og færre pasienter kommer inn. Andre pasientgrupper kommer inn nå, blinde, døve og døvstumme.

Ifjor døde Baba Amte, 88 år gammel, kona Sadhana Taj er 83 år og lever ennå. Eldstesønn Dr.Vikas er den nye lederen.

I Anandwan er de selvforsynt med alle de nødvendigen dagligvarene utenom salt og bensin. De følger læren til Gandhi om å produsere varene lokalt i landsbyen.

Vi gikk en lang gate til vi kom inn i senter av landsbyen.

Charcoal Chulha.

Vi skulle videre, men jeg hadde to ønsker til fra Sevagram. Det ene var å kjøpe meg nye chappals (sandaler), og det andre var å møte Sameer K, leder av Center for Science for Villagers, for å få vite hvordan charcoal chulhaen egentlig virker.

Jeg fikk meg nye chappaler med gummisåle og av kunstlær. En spesialitet de har her, veldig behagelig såle. Jeg etterlot de gamle sandalene i butikken, det var utrolig dumt mente Satya Paul. Dere vestlige er vant med bruk og kast, så dere kan vel ikke for det, mente han. Disse gamle chappalene kunne brukes rundt i Dehli osv.

I mellomtiden hadde damen stengt butikken, men vi fikk henne til å åpne igjen og jeg hentet de gamle chappalene. Jeg kan jo ikke ha på meg bruk og kast stempelet. Utslitte sandaler ser helt annerledes ut i India enn utslitte sandaler i Norge, det er virkelig ingenting igjen.
Så kjørte vi otto gjennom Sevagram, mens jeg tok opp spørsmålet om mangel av søppelbøtter og at indere bare slipper søppelet der de står uten å tenke på konsekvenser...de vasser i søppel og forurensing...

Vi kjørte til nabobyen Wardha og hjem til Sameer K. En høy, hyggelig mann og en flott schafer tar imot oss.
Jeg har fått med meg Satya Paul til å bli med å introdusere denne Charcoal Chulhaen i Kashmir. Chulha er en ovn til å lage mat på og charcoal betyr kull, man lager kull samtidig mens man kokkelerer.
Trær hogges i rekordfart i Kashmir, på begge sider av grensen, også på pakistansk okkupert side. Dette er en sterkt medvirkende årsak til at grunnvannet synker.

Min ide var å etterhvert introdusere chulhaen også på pakistansk side og la indere komme og lære dem opp. I tillegg til miljøgevinst og menneskelig gevinst, vil det også kunne virke som en brobygger og vi får en fredsgevinst. Satya Paul likte ideen.

Men for å introdusere noe må man selv vite hvordan det virker. Selv etter at Sameer forklarte er jeg litt usikker, må teste det ut. Vi har en chulha i Dehli nå, som vi planlegger å ta med til Kashmir. Vi tørker først matavfall, skrell og kvist og annet. Dette putter vi inn i den ytre ringen. Så tenner vi fyr. Poenget er å kontrollere lufttilføreselen slik at det brenner så sakte at det dannes kull. Etter en koke blir det ca en og en halv kilo kull. Dette kan familien selge videre og dermed få litt inntekt, i tillegg sparer man mange trær.

Sameer kunne begeistret fortelle at det skjer mye på energifronten i Tyskland og Sveriga, han hadde ikke hørt noe om Norge...? Han kunne også fortelle at CSV har begynt å samarbeide med Pakistan allerede, han har en sterk sympati med de fattige der.
Jeg takker for informasjon, og vi drar videre mot Anandwan.

Kvinnemøte.

Lørdagen arrangerte Serva Seva Sangh et kvinnemøte. Tema var, hva skal til for at kvinner skal engasjere seg mer i organisasjonsarbeidet. Damer, og noen menn, fra hele India kom, ca 15 stykker, mest sosialaktivister, men også en forfatter. Temaet var kjempeinteressant. Introduksjonsrunden gikk på å fortelle: hva har jeg gjort for å fremme likestilling, personlige utfordringer man har vært utsatt for. Dessverre snakket alle på hindi, (det var antagelig ingen fra de fire sørligeste statene, der snakker de ikke hindi) så jeg fikk ikke så mye ut av det. Det merkelige var at de få mennene som var der snakket dobbelt så lenge som kvinnene.....

I lunsjen snakket jeg med Shobha. Hun fortalte at hun hadde hatt en hard personlig kamp for å frigjøre seg. Hun spurte meg om jeg trodde hun var gift? Nå var det ingen ytre tegn på henne, som kunne fortelle at hun var gift. Ringer, smykker, merke mellom øynene eller det røde pulveret gifte kvinner har i midskillen i pannen. Hun har fremdeles kamper med mannen sin. Han liker blant annet ikke at hun har venner av motsatt kjønn.

Etter lunsj hadde vi en times lunsjlur, Shobha tok meg til gjestehuset. Og så skulle møtet fortsette, Shobha skulle oversette for meg.

Først var det diskusjon om det var behov for en egen kvinnekomite eller ikke. Forfatteren mente det ikke var nøvendig, hun mente også at kvinner ikke burde gå i bukser. Likestillingen burde ikke endre kvinners klær...? Det ble sagt at kvinner blir holdt tilbake, spesielt i muslimske miljøer og lave kaster. ..og vi må nå ut til alle, og jobbe hardt for det, og etterhvert blir det ikke lenger behov for egen kvinnekomite. Menns oppførsel forandres veldig sakte. Gandhis lære må ut... Det var vanskelig å følge når jeg fikk oversatt bare en og annen setning, i tillegg syntes jeg det var en hel del selvfølgeligheter.

Jeg fant det hele lite stimulerende og gikk til Serva Seva Sanghs hovedkvarter og fortsatte skrivingen der. For to år siden, da Satya Paul overtok som trustee brukte de kun gammeldagse skrivemaskiner. Nå har de fått inn både computer og fax. Men skrivemaskinene er fremdeles i bruk. Det er litt betegnenede for organisasjonen.
(bilde: Satya Pauls kontor)

Bursdagen min.

Midt på dagen 2 juli tok vi toget til Sevagram. Tidlig 3 juli var vi på stasjonen i Sevagram. Vi ble hentet og vi skulle være i Meenakhi`s hus. (se forrige tur innlegg 24.03.2009) I mars var det fullt hus, men nå var bare Seema og Dr.Sharma der. (bilde fra museumet)

Satya Paul gikk i møter i Serva Seva Sangh, han er leder for organisasjonen som tar vare på arven etter Gandhi. Ashram, museum, universiteter, jordbruksarealer og sykehus...og mer. Jeg ble med til Gandhi`s ashram for å ta noen bilder. (Forrige tur innlegg 16 og 17.03.2009)
Det slo meg at en så viktig person som Gandhi, hans museum og ashram, burde være fyrtårn i det indiske og internasjonale samfunn. Vise oss ikkevoldsveien og ny forskning og utvikling, med fokus på lokal fremgang og lokal produksjon. Museet ser ut som en levning fra syttitallet og ashramen er lite levende..litt stagnert.

Det var bursdagen min og lokalt hadde de faste. Faste betyr her at de ikke spiser proteiner. De bruker sagogryn og poteter, men jeg tror de hadde glemt seg litt, for vi fikk en blanding med peanøtter. Det var en rolig bursdag, lite feiring, men det var helt greitt, hadde masse skriving å gjøre og emailer å svare...jeg får lade opp et par år til førtiårsdagen:)

Avskjed.

Så var det avskjed med familien Kumawat. Vi så på bilder på fotoapparatet til batteriet tok slutt, og Koshilja ville gi meg en gave. En sommerkurta, en lang topp med splitt i sidene og korte armer. Suman ga et smykke som passet til. Dette ble høytidelig overrakt av Mohan`s far, og han la på 50 rupees, for det var tradisjon. Det kom ikke på tale at jeg skulle gi noe...jeg ble litt beklemt...disse folkene er fattige.

Vi kjørte mot Jaipur, det hadde regnet litt de siste dagene og det var et lysegrønt teppe på markene. Gjetere med store geiteflokker
beveget seg langsomt over slettene. Flokker med fugler fløy over markene.

Nærmere Jaipur ble vi stoppet av politiet. Vi hadde kjørt i 62 km/t i 60 sonen. Mohan klaget over at det ikke var skilt som fortalte at det var 60 km/t her. Han hadde ikke førerkort, men viste pressekortet istedet. Politiet vil ikke ha problemer med pressen sAvskjed.

Så var det avskjed med familien Kumawat. Vi så på bilder på fotoapparatet til batteriet tok slutt og Koshilja ville gi meg en gave. En sommerkurta, en lang topp med splitt i sidene og korte armer. Suman ga et smykke som passet til. Dette ble høytidelig overakt av Mohan`s far og han la på 50 rupees, for det var tradisjon. Det kom ikke på tale at jeg skulle gi noe...jeg ble litt beklemt...disse folkene er fattige.

Vi kjørte mot Jaipur, det hadde regnet litt de siste dagene og det var et lysegrønt teppe på markene. Gjeter med store geiteflokker
beveget seg langsomt over slettene. Flokker med fugler fløy over markene.

Nærmere Jaipur ble vi stoppet av politiet. Vi hadde kjørt i 62 km/t i 60 sonen. Mohan klaget over at det ikke var skilt som fortalte at det var 60 km/t her. Han hadde ikke førerkort, men viste pressekortet istedet. Politiet vil ikke ha problemer med pressen så de lovte å sette opp et skilt som viste fartsgrensen, og Mohan kom unna med en bot på 100 rupees.

Vi slappet av hele dagen hos onkel Onkar og om kvelden tok vi buss til Dehli.

Landsbyen.

Om kvelden ville Mohan vise meg landsbyen der han vokste opp. Den lå noen km videre ut på sletten. For seks år siden hadde familien bestemt seg for å flytte til stykket sitt med land. De var leie av å gå mange km hver dag.(Bilde: banyan tre)

Det var mørkt og seint på kvelden da vi kom dit. Mohan`s slektninger bodde der nå. Det var et stort murhus med en åpen plass foran, hvor en mann lå og sov. Vi gikk videre inn i landsbyen, Mohan, Koshilja, slektningen og meg. Det var en liten landsby,ca 500 mennesker bodde der.

Vi kom frem til neemtreet. Under store trær blir det støypt opp sitte eller liggeplasser, steder hvor det er fint å være når sommersola er på det verste. Dette neemtreet var et slikt sted. Mohan`s minner strømmet på..fra under neemtreet. Ved siden av var en brønn uten sikring. For ikke så lenge siden hadde en full mann falt nedi og druknet.

Noen tomme, spøkelsesaktige bygninger var der også. Mohan kunne fortelle at på 1980 tallet forsøkte onkel Onkar å starte skole her. De startet og skolen ble drevet i ca 6 måneder. Noen naboer reagerte og mente at det var forstyrrende med skole, og at skolen så nære reduserte verdien på boligene deres. Siden da har bygningene stått tomme.

På den tiden var det ikke vanlig å ha skole i landsbyene, nå har mange landsbyer skole. Men denne landsbyen har ikke, og landbyen er fremdeles delt i to grupper, de som var for og mot skolen.

Vi gikk videre og besøkte noen venner. Her hadde det akkurat vært bryllup.
Alle satt på stoler ute på plassen utenom bruden, hun satt på bakken fullstendig dekket av slør. Jeg hadde lyst til å se henne og hilse på henne. Da måtte vi gå inn. Hun gikk langt inn i rommet, snudde seg og tok forsiktig av sløret. Jeg spurte om hun var lykkelig? Hun sa ja. Det var kanskje et dumt spørsmål, men hva skal man spør om i en slik situasjon.

Tilbake ute på plassen var det full diskusjon om monsunen. De siste årene hadde de hatt en svak monsun og bøndene kunne bare ha en avling i året. Dette har gått hardt ut over økonomien til bøndene. I år er i tillegg monsunen en måned forsinket.

Denne familien hadde nettopp mistet en vannbøffel, bare kalven hadde overlevd fødselen. Det var et stort tap for familien. En vannbøffel er verdt ca 35000 rupees, 7000 kr. Siden de hadde det så stramt økonomisk, ville de neste dag gå for å jobbe for myndighetene. Alle i India har rett til 100 dagers arbeid, for å få betalt 100 rupees pr dag.

Vi returnerte til familens hjem...og det var natt.

Jeg fikk gleden av å våkne enda en morgen til lyden av kvitrende fugler og grønne papegøyer.