er navnet på organisasjonen til Shobha. 16 februar dro jeg for å besøke henne i Bangalore. Shobha er like gammel som meg og har valgt å ikke gifte seg for å få tid til å hjelpe kvinner og unge i nød.
For 15 år siden startet hun enn organisasjon for å hjelpe kvinner og kjempe for kvinners rettigheter. Månedlig gir hun ut et magasin som tar opp problemer kvinner i India har, og her er det mye å ta av.
Hun er også frilansjournalist og intervjuer politikere og ministere for TV i Karnataka. Magasinet hennes er på Kannada, som er det lokale språket for staten Karnataka, og det kommer ut i tusen eksemplar.
Organisasjone hennes har 3 ansatte og 40 frivillige, studenter og andre. Kontoret hennes har et lite bibliotek om kvinnelitteratur. Oppå et skap ligger haugevis med filer. Hun holder også på med familierådgivning og megling.
Shobha har skrevet fire bøker, en om kvinneproblemer- voldtekt, trakassering, undertrykking, fjerning av jentefostre, dowry osv, en hstorisk bok, en om resirkulering og til slutt en om AkkaMahadevi.
Det er mange hellige sankter i India. AkkaMahadevi er en av de ytterst få kvinnelige. Hun levde på 1200 tallet og ble tvangsgiftet til en konge. Hun var en veldig vakker kvinne.
En dag kledde hun seg naken og sa til kongen: " Er det bare dette du vil ha?" Så flyktet hun fra ham helt naken bare tildekket av det lange håret sitt.
Hun tok tilflukt i ei grotte hvor hun skrev dikt. Disse diktene skrev hun på blader fra trærne. Hun erklærte at hun var Shivas brud. Shiva er guden for destruksjon. Idag er bladene med AkkaMedadevis dikt i universitetsbiblioteket i Bangalore.
Shobha har lest mange av hennes dikt og er imponert over motet hun utviste.
I 2002 fikk Shobha "National Youth Award" in recognition of the outstanding volunary work rendered in the field of national development and social service.
Det merkelige er at hun er anerkjent med en flott pris men ingen penger følger slik at hun kan utvide sitt arbeid.
Shobha hadde et tett program og jeg skulle bli med henne.
Først skulle vi innom Karnataka journalisters fagforening. De skulle arrangere en todagers konferanse på en hillstasjon og invitasjonene skulle distribueres.
Shobha var tidligere aktiv i det politiske partiet BJP(Barathiya Janata Party), for tiden er det dette partiet som er ved makten i Karnataka. På grunn av hennes kontakter ble det bestemt at hun skulle levere invitasjonene til de ulike ministerene. Hun hadde litt forskjellig annet å snakke med dem om også.
Vi kjørte til Karnataka departement of Information, leverte invitasjonene og skrev søknad for å få entre Karnatakas "stortingsbygning", Vidanasouda.
Tidligere var denne bygningen en turistattraksjon, men nå etter 26/11(Indias 11/9) er den som et uinntrengelig fort. Det var litt usikkert om jeg kunne få komme inn, men Shobha visste råd og etter noen telefoner til noen kontakter hun hadde på innsiden fikk jeg også komme inn.
Det var en ærverdig gammel bygning. (Skal komme bilde)
Taket i kuppelen var en stor lotus malt i pasteller, svart/hvitt rutet marmorgulv i gangene i fire etasjer. Heisene hadde heissjåfører. Det var 40 ministere i bygningen, 39 menn og en kvinne. Den kvinnelige ministeren heter også Shobha og er ansvarlig for "rural development".
Jeg ble introdusert for flere ministere, personlige sekretærer(PS) og personlige assistenter(PA). Blant annet informasjonsministeren.
I tre timer gikk vi fra kontor til kontor og leverte invitasjoner og hentet brev og ga Shobhas kvinnemagasin.
Shobha var ikke fornøyd med responsen fra en del av ministrene og bestemte seg for å dra til partihovedkontoret til BJP. Hun har vært innvalgt for dette partiet i fire år og regnet med litt bedre respons.
For å få litt ekstra tyngde tok hun med en venninne som er høysterettsadvokat og som også er engasjert i kvinnerettsspørsmål. Vi dro avgårde og fikk et møte med lederen i BJP. Shobha fikk sagt det hun mente og var fornøyd.
Klokken ti om kvelden returnerte vi til familiens hus. Hun bor sammen med mor, far, to brødre, to svigerinner og en liten rakker av en nevø. Shobha og moren pleier å dele ei dobbeltseng, men nå skulle jeg få morens plass.
Neste dag skulle jeg være med koordinatoren hennes.
fredag 27. februar 2009
søndag 22. februar 2009
"Dying destitute" i India.
For 15 år startet Fader Thomas St.Josephs Hospice i Dindigul i Tamil Nadu.
Det er plass for 150 pasienter og skal nå i vår utvide til 300 mennesker.
160 pasienter bor her nå. De fleste er psykisk syke og eldre som familien av en eller annen grunn har dumpet. De er blitt funnet, skadde og syke i søppeldynger sammen med griser og hunder. De kommer fra alle lag i samfunnet.
Det er stor fallhøyde her i India.
Omtrent 1/3 av de som kommer inn dør, 1/3 av dem friskner til og blir sendt tilbake der de kom fra etter eget ønske. Den siste tredelen friskner til og fortsetter å bo på hospicet.
Det er veldig enkle forhold på hospicet, men de gamle er veldig takknemlige for å være her. Når de kommer inn blir det klippet hår og skjegg av dem og de blir grundig vasket. Klærne blir brent for å unngå smitte.
De bor på store sovesaler. Det er tre sovesaler for menn, to for kvinner og en sovesal for dem som trenger akutt hjelp. Hver dag får de et bad og rene klær. Tre sunne måltider blir servert, pluss te og kaffe.
De gamle som ikke klarer å holde på avføring og urin ligger i separate rom på steingulv. Hver morgen blir de vasket og rommet blir grundig spylt.
Rundt hospicet er det en fem mål stor hage, det er laget stier av sement slik at det er lett å bevege seg for folk med rullestol og gåstoler. De sitter i skygge under trærne. Te blir servert helt i enden av hagen for å motivere dem til å bevege seg. De friskeste er med på litt hagearbeid.
Fader Thomas er opptatt av att disse hardt prøvede menneskene iallefall i slutten av sitt liv skal føle seg som kongelige.
Han forteller slik om sin motivasjon for å gjøre dette.
Jeg spurte en døende kvinne om det var noe hun hadde lyst på. Hun svarte at hun hadde lyst på et glass brus...og det fikk hun.
Neste dag gikk jeg til henne igjen og stilte samme spørsmålet. Da svarte hun at hun hadde lyst på en banan. Jeg gikk og hentet noen bananer, skrelte en og puttet en stor bit inn i munnen hennes. Hun bare lå der, hun hadde ikke krefter til å tygge den store biten.
Da tok jeg ut biten og moste den mellom fingrene mine og ga henne igjen. Nå kunne hun spise den.
Etterpå tok hun hånden min og kysset den.
Det var som et kyss fra Gud.
Det er plass for 150 pasienter og skal nå i vår utvide til 300 mennesker.
160 pasienter bor her nå. De fleste er psykisk syke og eldre som familien av en eller annen grunn har dumpet. De er blitt funnet, skadde og syke i søppeldynger sammen med griser og hunder. De kommer fra alle lag i samfunnet.
Det er stor fallhøyde her i India.
Omtrent 1/3 av de som kommer inn dør, 1/3 av dem friskner til og blir sendt tilbake der de kom fra etter eget ønske. Den siste tredelen friskner til og fortsetter å bo på hospicet.
Det er veldig enkle forhold på hospicet, men de gamle er veldig takknemlige for å være her. Når de kommer inn blir det klippet hår og skjegg av dem og de blir grundig vasket. Klærne blir brent for å unngå smitte.
De bor på store sovesaler. Det er tre sovesaler for menn, to for kvinner og en sovesal for dem som trenger akutt hjelp. Hver dag får de et bad og rene klær. Tre sunne måltider blir servert, pluss te og kaffe.
De gamle som ikke klarer å holde på avføring og urin ligger i separate rom på steingulv. Hver morgen blir de vasket og rommet blir grundig spylt.
Rundt hospicet er det en fem mål stor hage, det er laget stier av sement slik at det er lett å bevege seg for folk med rullestol og gåstoler. De sitter i skygge under trærne. Te blir servert helt i enden av hagen for å motivere dem til å bevege seg. De friskeste er med på litt hagearbeid.
Fader Thomas er opptatt av att disse hardt prøvede menneskene iallefall i slutten av sitt liv skal føle seg som kongelige.
Han forteller slik om sin motivasjon for å gjøre dette.
Jeg spurte en døende kvinne om det var noe hun hadde lyst på. Hun svarte at hun hadde lyst på et glass brus...og det fikk hun.
Neste dag gikk jeg til henne igjen og stilte samme spørsmålet. Da svarte hun at hun hadde lyst på en banan. Jeg gikk og hentet noen bananer, skrelte en og puttet en stor bit inn i munnen hennes. Hun bare lå der, hun hadde ikke krefter til å tygge den store biten.
Da tok jeg ut biten og moste den mellom fingrene mine og ga henne igjen. Nå kunne hun spise den.
Etterpå tok hun hånden min og kysset den.
Det var som et kyss fra Gud.
"Dying destitute" i India.
For 15 år startet Fader Thomas St.Josephs Hospice i Dindigul i Tamil Nadu.
Det er plass for 150 pasienter og skal nå i vår utvide til 300 mennesker.
160 pasienter bor her nå. De fleste er psykisk syke og eldre som familien av en eller annen grunn har dumpet. De er blitt funnet, skadde og syke i søppeldynger sammen med griser og hunder. De kommer fra alle lag i samfunnet.
Det er stor fallhøyde her i India.
Omtrent 1/3 av de som kommer inn dør, 1/3 av dem friskner til og blir sendt tilbake der de kom fra etter eget ønske. Den siste tredelen friskner til og fortsetter å bo på hospicet.
Det er veldig enkle forhold på hospicet, men de gamle er veldig takknemlige for å være her. Når de kommer inn blir det klippet hår og skjegg av dem og de blir grundig vasket. Klærne blir brent for å unngå smitte.
De bor på store sovesaler. Det er tre sovesaler for menn, to for kvinner og en sovesal for dem som trenger akutt hjelp. Hver dag får de et bad og rene klær. Tre sunne måltider blir servert, pluss te og kaffe.
De gamle som ikke klarer å holde på avføring og urin ligger i separate rom på steingulv. Hver morgen blir de vasket og rommet blir grundig spylt.
Rundt hospicet er det en fem mål stor hage, det er laget stier av sement slik at det er lett å bevege seg for folk med rullestol og gåstoler. De sitter i skygge under trærne. Te blir servert helt i enden av hagen for å motivere dem til å bevege seg. De friskeste er med på litt hagearbeid.
Fader Thomas er opptatt av att disse hardt prøvede menneskene iallefall i slutten av sitt liv skal føle seg som kongelige.
Han forteller slik om sin motivasjon for å gjøre dette.
Jeg spurte en døende kvinne om det var noe hun hadde lyst på. Hun svarte at hun hadde lyst på et glass brus...og det fikk hun.
Neste dag gikk jeg til henne igjen og stilte samme spørsmålet. Da svarte hun at hun hadde lyst på en banan. Jeg gikk og hentet noen bananer, skrelte en og puttet en stor bit inn i munnen hennes. Hun bare lå der, hun hadde ikke krefter til å tygge den store biten.
Da tok jeg ut biten og moste den mellom fingrene mine og ga henne igjen. Nå kunne hun spise den.
Etterpå tok hun hånden min og kysset den.
Det var som et kyss fra Gud.
Det er plass for 150 pasienter og skal nå i vår utvide til 300 mennesker.
160 pasienter bor her nå. De fleste er psykisk syke og eldre som familien av en eller annen grunn har dumpet. De er blitt funnet, skadde og syke i søppeldynger sammen med griser og hunder. De kommer fra alle lag i samfunnet.
Det er stor fallhøyde her i India.
Omtrent 1/3 av de som kommer inn dør, 1/3 av dem friskner til og blir sendt tilbake der de kom fra etter eget ønske. Den siste tredelen friskner til og fortsetter å bo på hospicet.
Det er veldig enkle forhold på hospicet, men de gamle er veldig takknemlige for å være her. Når de kommer inn blir det klippet hår og skjegg av dem og de blir grundig vasket. Klærne blir brent for å unngå smitte.
De bor på store sovesaler. Det er tre sovesaler for menn, to for kvinner og en sovesal for dem som trenger akutt hjelp. Hver dag får de et bad og rene klær. Tre sunne måltider blir servert, pluss te og kaffe.
De gamle som ikke klarer å holde på avføring og urin ligger i separate rom på steingulv. Hver morgen blir de vasket og rommet blir grundig spylt.
Rundt hospicet er det en fem mål stor hage, det er laget stier av sement slik at det er lett å bevege seg for folk med rullestol og gåstoler. De sitter i skygge under trærne. Te blir servert helt i enden av hagen for å motivere dem til å bevege seg. De friskeste er med på litt hagearbeid.
Fader Thomas er opptatt av att disse hardt prøvede menneskene iallefall i slutten av sitt liv skal føle seg som kongelige.
Han forteller slik om sin motivasjon for å gjøre dette.
Jeg spurte en døende kvinne om det var noe hun hadde lyst på. Hun svarte at hun hadde lyst på et glass brus...og det fikk hun.
Neste dag gikk jeg til henne igjen og stilte samme spørsmålet. Da svarte hun at hun hadde lyst på en banan. Jeg gikk og hentet noen bananer, skrelte en og puttet en stor bit inn i munnen hennes. Hun bare lå der, hun hadde ikke krefter til å tygge den store biten.
Da tok jeg ut biten og moste den mellom fingrene mine og ga henne igjen. Nå kunne hun spise den.
Etterpå tok hun hånden min og kysset den.
Det var som et kyss fra Gud.
torsdag 19. februar 2009
Mer integrasjonskonferanse
Når det gjelder noe så viktig som integrasjon må jeg skrive to innlegg synes jeg:
Etter hans hellighets høytidelige åpning, holdt tidligere dommer i høyesterett, Shri V. R. Krishna Iyer en grundig innledning over temaene.
Første dag ble det holdt mange innlegg om disse temaene.
En tidligere minister i parlamentet, Muhammed Khan holdt et levende innlegg om at rettigheter og plikter må følge individet og ikke community eller minoritet. Det har vist seg at minoritetsgrupper som har kjempet for særskilte rettigheter har tapt på det i praksis.
Alle må behandles på likefot. Det er like ille å bli trakassert for en dalit, muslim eller hvilken som helst annen person. Rettigheter må følge individet og alle må bli likt behandlet.
Dr.Asha fra Kashmir tok opp kvinnespørsmål og den vanskelige situasjonen for hinduene i Kashmir. Hun avsluttet med ei flott folkevise.
Satya Paul holdt et innlegg om konflikten med Pakistan.
Tara Gandhi B. holdt også et innlegg om kvinner og likestilling. Hun er Mahatma Ghandis barnebarn , hun var 14 år da han døde.
Neste dag skulle vi deles opp i fire grupper for å dele problemstillingene mer inngående.
Satya Paul var venner med de fleste oppe på podiet og han introduserte meg for mange av dem. Blant annet Tara Gandhi B. Hun kunne fortelle at hun hadde et spesielt forhold til skandinavia fordi svigerdatteren hennes er svensk.
"Art of living" har to kantiner, en internasjonal og en for indere. Den indiske er veldig enkel. Smale tepper ligger som lange striper på gulvet i spisesalen. Vi setter oss på teppet, tar beina i kors og og spiser med bare hendene.
Siden jeg var en av delegatene i konferansen følte jeg litt prestasjonsangst når det gjaldt å spise med hendene.
Det gikk overraskende bra, for første gang fikk jeg til å spise ris og dal (dal er en saus laget av et kornslag de kaller puls) med bare fingrene uten å søle vilt og gale. Eneste tilbakemelding var at jeg måtte bruke alle fem fingrene, lillefingen også?,
Tidlig Valentins morgen reiste Satya Paul videre til Sevagram, Gandhis ashram i Maharashtra mens jeg skulle fortsette på konferansen.
Det var da jeg oppdaget den internasjonale kantinen, uten Satya Paul tilstede ble jeg av en vennligsinnet inder vist inn i den andre kantiner. Han mente at jeg tilhørte den andre kantinen.
Der hadde de bestikk, servietter og bord og stoler. Det endte med at jeg stort sett gikk der og spiste. Jeg innrømmer at valget falt på komfort foran integrasjon i dette tilfellet.
Det var mye snakk om Valentinsdagen, den vestlige skikken som oppfordrer til å åpent vise at man er glad i noen. Det har provosert RSS (fanatiske hinduer) til å tvangsgifte alle som viser seg offentlig og kysser eller holder hverandre i hånden.
Som mot-reaksjon til dette har en Martial art organisasjon bestemt seg for å beskytte alle som blir plaget av RSS.
Valentinsdagen var det gruppearbeid. Min gruppe skulle snakke om kommunale problemer og vi skulle dele erfaringer og opplevelser.
På slike konferanser er det gjerne gamle menn som dominerer, men på min gruppe var det tamilske ungdommer som imponerte med stort engasjement.
Ei jente fortalte fra college sitt at ca 80% av studentene ikke er interessert i noen integrasjon- spesielt ikke guttene. RSS får mer og mer tak på de unge.
Mange av jentene føler seg truet
Flere gutter fra det Gandhiske instituttet i Chennai holdt aktivt på med informasjonsarbeid mot barn og unge om Gandhisk forståelse av religioner.
En av dem sang en sang om integrasjon og enda en holdt et flott og intenst innlegg om at vi måtte gjøre som Gandhi og gå sammen og kreve forandring.
Det var mye forskjellig som ble tatt opp.
Selv om kaste ikke skal bety noe lenger er det fremdeles i bruk i det offentlige og kaste blir spurt etter ved jobbsøknad.
Det har skjedd mer enn en million kommunale drap. Drapsmennene blir aldri dømt. Når de er en del av en mobb blir ingen ansvarlige og ingen dømt for ugjerningen. Dette må gjøres noe med i lovverket.
En veldig viktig ting som ble belyst av en gammel frihetskjempe fra Tamil Nadu, var at politikerne ikke har interesse av integrasjon. Tvert imot, de har interesse av splittelsen.
For den politiske eliten er det bedre at folk slåss seg imellom enn at de fokuserer på den elendige jobben de gjør og at de oppdager hvordan den politiske eliten utnytter velgerne til egen berikelse. De har videreført den måten engelskmennene styrte landet på før frigjøringen i 1947. Splitt og hersk.
Med kaster og isolerte grupper blir det også lettere å manipulere velgere og sikre seg en ny periode i politikken. De vet ca hvor mange prosent det er av hver kaste, religion eller folkegruppe og hvor mange stemmer de trenger for en ny periode.
Medias rolle ble også tatt opp. Media er altfor snille med politikerne.
Korrupsjon er et stort problem overalt. Det trengs innsyn og uavhengige kontrollorganer.
Det var en engasjert gammel Swami på gruppa vår også. Dessverre så misforsto han oppgaven men han nektet å slutte å snakke selv om det ble påpekt. Han fortsatte å snakke høyere og høyere, tilslutt ble han bedt om å forlate gruppa. Da gikk han og satt seg.
Han var veldig frustrert for han mente at han hadde løsningen på hele problemet. Vi er alle fra samme kilden og vi må leve i fred.
Han sa ikke hvordan dette skulle ordnes i praksis.
Etter lunsj skulle vi ha en oppsummering.
Sonils oppsummering fra gruppe tre fant jeg spesielt interessant. Gruppa hadde som oppgave å diskutere fattigdom.
Fattigdom ble definert som: Mangel på kjøpekraft til å dekke sine behov.
De mente at det var strukturelle årsaker til forskjellene.
De hadde også diskutert om alkohol er en årsak til fattigdom eller en konsekvens av fattigdom.
Et stort problem er at jordbruk ikke er lønnsomt lenger..og folk reiser til byene og ender opp i slummen.
Det er ingen lobby for den fattige mann (og enda mindre for den fattige kvinne)
De hadde mange forslag til løsninger.
Et viktig forslag er landreform. 60 prosent av befolkningen lever av jordbruk, disse må få eie sitt eget stykke land.
De må få bedre vannoppsamling og irrigasjon.
Organisk jordbruk er et satsingsområde (dessverre er det litt liten etterspørsel etter organiske produkter foreløpig)
Bønder må få tilgang til kreditt.
Prisene på jordbruksprodukter må dekke produksjonskostnadene. Det må regnes total og sosial kost.
Det må bli en mer helhetlig handel mellom rurale strøk og industri.
Bondeorganisasjonene må bli hørt.
Minimumslønna må heves. Damer i landbruket nord i Karnataka får 30 rupees dagen. Delt på 7 blir det, 4 kroner og 29 øre.
Utdanningen må være relevant. Det må være en skole for hvert område.
Den fattige må få lære om rettighetene sine
Panjayat-ordningen må styrkes. Panjayat er et demokratisk valgt styre i hver landsby. Dette styret må få mer reell makt.
Lokalstyrte landsbyer, de sørger selv for å skaffe landsbydoktor osv.
Penger må konkret følge landsbyplanen.
Befolkningsveksten er ikke årsak til fattigdom, det var det bred enighet om.
Jobber må skapes nær landsbyene. Det som kan produseres lokalt må gjøre det. Ellers i store fabrikker.
Fri helsetjeneste for de fattigste.
Behovene må uttrykkes som krav.
Neste dag skulle det være en utflukt så konferansen var egentlig ferdig med dette og det var siste innspurt i utveksling av visittkort. Jeg har endelig forstått meningen med konferanser, det det handler om er å utvide nettverket sitt.
Jeg må skaffe meg visittkort.
Jesudasan fra Madurai viste bilder. To ganger i året barberte han av alt håret og spilte Gandhi. Opptil 13 000 mennesker har marsjert med ham.
Jeg ble en dag til på ashramen før jeg reiste videre for å besøke Shobha i Bangalore.
Etter hans hellighets høytidelige åpning, holdt tidligere dommer i høyesterett, Shri V. R. Krishna Iyer en grundig innledning over temaene.
Første dag ble det holdt mange innlegg om disse temaene.
En tidligere minister i parlamentet, Muhammed Khan holdt et levende innlegg om at rettigheter og plikter må følge individet og ikke community eller minoritet. Det har vist seg at minoritetsgrupper som har kjempet for særskilte rettigheter har tapt på det i praksis.
Alle må behandles på likefot. Det er like ille å bli trakassert for en dalit, muslim eller hvilken som helst annen person. Rettigheter må følge individet og alle må bli likt behandlet.
Dr.Asha fra Kashmir tok opp kvinnespørsmål og den vanskelige situasjonen for hinduene i Kashmir. Hun avsluttet med ei flott folkevise.
Satya Paul holdt et innlegg om konflikten med Pakistan.
Tara Gandhi B. holdt også et innlegg om kvinner og likestilling. Hun er Mahatma Ghandis barnebarn , hun var 14 år da han døde.
Neste dag skulle vi deles opp i fire grupper for å dele problemstillingene mer inngående.
Satya Paul var venner med de fleste oppe på podiet og han introduserte meg for mange av dem. Blant annet Tara Gandhi B. Hun kunne fortelle at hun hadde et spesielt forhold til skandinavia fordi svigerdatteren hennes er svensk.
"Art of living" har to kantiner, en internasjonal og en for indere. Den indiske er veldig enkel. Smale tepper ligger som lange striper på gulvet i spisesalen. Vi setter oss på teppet, tar beina i kors og og spiser med bare hendene.
Siden jeg var en av delegatene i konferansen følte jeg litt prestasjonsangst når det gjaldt å spise med hendene.
Det gikk overraskende bra, for første gang fikk jeg til å spise ris og dal (dal er en saus laget av et kornslag de kaller puls) med bare fingrene uten å søle vilt og gale. Eneste tilbakemelding var at jeg måtte bruke alle fem fingrene, lillefingen også?,
Tidlig Valentins morgen reiste Satya Paul videre til Sevagram, Gandhis ashram i Maharashtra mens jeg skulle fortsette på konferansen.
Det var da jeg oppdaget den internasjonale kantinen, uten Satya Paul tilstede ble jeg av en vennligsinnet inder vist inn i den andre kantiner. Han mente at jeg tilhørte den andre kantinen.
Der hadde de bestikk, servietter og bord og stoler. Det endte med at jeg stort sett gikk der og spiste. Jeg innrømmer at valget falt på komfort foran integrasjon i dette tilfellet.
Det var mye snakk om Valentinsdagen, den vestlige skikken som oppfordrer til å åpent vise at man er glad i noen. Det har provosert RSS (fanatiske hinduer) til å tvangsgifte alle som viser seg offentlig og kysser eller holder hverandre i hånden.
Som mot-reaksjon til dette har en Martial art organisasjon bestemt seg for å beskytte alle som blir plaget av RSS.
Valentinsdagen var det gruppearbeid. Min gruppe skulle snakke om kommunale problemer og vi skulle dele erfaringer og opplevelser.
På slike konferanser er det gjerne gamle menn som dominerer, men på min gruppe var det tamilske ungdommer som imponerte med stort engasjement.
Ei jente fortalte fra college sitt at ca 80% av studentene ikke er interessert i noen integrasjon- spesielt ikke guttene. RSS får mer og mer tak på de unge.
Mange av jentene føler seg truet
Flere gutter fra det Gandhiske instituttet i Chennai holdt aktivt på med informasjonsarbeid mot barn og unge om Gandhisk forståelse av religioner.
En av dem sang en sang om integrasjon og enda en holdt et flott og intenst innlegg om at vi måtte gjøre som Gandhi og gå sammen og kreve forandring.
Det var mye forskjellig som ble tatt opp.
Selv om kaste ikke skal bety noe lenger er det fremdeles i bruk i det offentlige og kaste blir spurt etter ved jobbsøknad.
Det har skjedd mer enn en million kommunale drap. Drapsmennene blir aldri dømt. Når de er en del av en mobb blir ingen ansvarlige og ingen dømt for ugjerningen. Dette må gjøres noe med i lovverket.
En veldig viktig ting som ble belyst av en gammel frihetskjempe fra Tamil Nadu, var at politikerne ikke har interesse av integrasjon. Tvert imot, de har interesse av splittelsen.
For den politiske eliten er det bedre at folk slåss seg imellom enn at de fokuserer på den elendige jobben de gjør og at de oppdager hvordan den politiske eliten utnytter velgerne til egen berikelse. De har videreført den måten engelskmennene styrte landet på før frigjøringen i 1947. Splitt og hersk.
Med kaster og isolerte grupper blir det også lettere å manipulere velgere og sikre seg en ny periode i politikken. De vet ca hvor mange prosent det er av hver kaste, religion eller folkegruppe og hvor mange stemmer de trenger for en ny periode.
Medias rolle ble også tatt opp. Media er altfor snille med politikerne.
Korrupsjon er et stort problem overalt. Det trengs innsyn og uavhengige kontrollorganer.
Det var en engasjert gammel Swami på gruppa vår også. Dessverre så misforsto han oppgaven men han nektet å slutte å snakke selv om det ble påpekt. Han fortsatte å snakke høyere og høyere, tilslutt ble han bedt om å forlate gruppa. Da gikk han og satt seg.
Han var veldig frustrert for han mente at han hadde løsningen på hele problemet. Vi er alle fra samme kilden og vi må leve i fred.
Han sa ikke hvordan dette skulle ordnes i praksis.
Etter lunsj skulle vi ha en oppsummering.
Sonils oppsummering fra gruppe tre fant jeg spesielt interessant. Gruppa hadde som oppgave å diskutere fattigdom.
Fattigdom ble definert som: Mangel på kjøpekraft til å dekke sine behov.
De mente at det var strukturelle årsaker til forskjellene.
De hadde også diskutert om alkohol er en årsak til fattigdom eller en konsekvens av fattigdom.
Et stort problem er at jordbruk ikke er lønnsomt lenger..og folk reiser til byene og ender opp i slummen.
Det er ingen lobby for den fattige mann (og enda mindre for den fattige kvinne)
De hadde mange forslag til løsninger.
Et viktig forslag er landreform. 60 prosent av befolkningen lever av jordbruk, disse må få eie sitt eget stykke land.
De må få bedre vannoppsamling og irrigasjon.
Organisk jordbruk er et satsingsområde (dessverre er det litt liten etterspørsel etter organiske produkter foreløpig)
Bønder må få tilgang til kreditt.
Prisene på jordbruksprodukter må dekke produksjonskostnadene. Det må regnes total og sosial kost.
Det må bli en mer helhetlig handel mellom rurale strøk og industri.
Bondeorganisasjonene må bli hørt.
Minimumslønna må heves. Damer i landbruket nord i Karnataka får 30 rupees dagen. Delt på 7 blir det, 4 kroner og 29 øre.
Utdanningen må være relevant. Det må være en skole for hvert område.
Den fattige må få lære om rettighetene sine
Panjayat-ordningen må styrkes. Panjayat er et demokratisk valgt styre i hver landsby. Dette styret må få mer reell makt.
Lokalstyrte landsbyer, de sørger selv for å skaffe landsbydoktor osv.
Penger må konkret følge landsbyplanen.
Befolkningsveksten er ikke årsak til fattigdom, det var det bred enighet om.
Jobber må skapes nær landsbyene. Det som kan produseres lokalt må gjøre det. Ellers i store fabrikker.
Fri helsetjeneste for de fattigste.
Behovene må uttrykkes som krav.
Neste dag skulle det være en utflukt så konferansen var egentlig ferdig med dette og det var siste innspurt i utveksling av visittkort. Jeg har endelig forstått meningen med konferanser, det det handler om er å utvide nettverket sitt.
Jeg må skaffe meg visittkort.
Jesudasan fra Madurai viste bilder. To ganger i året barberte han av alt håret og spilte Gandhi. Opptil 13 000 mennesker har marsjert med ham.
Jeg ble en dag til på ashramen før jeg reiste videre for å besøke Shobha i Bangalore.
National Integration Conference 13-15 February i Bangalore
Konferansen ble arrangert av Ghandianere og har som målsetting å få realisert Mahatma Ghandis visjon for India.
Vi diskuterte spørsmål rundt integrasjon og håpet er at konferansen kunne bli en start til å sette igang en folkebevegelse for integrasjon. Det ble dannet en komite for å planlegge og organisere dette.
Følgende er Gandhis målsetting og det vi skal jobbe mot:
1.Kommunal enhet, det vil si harmoni og enhet mellom folk som tilhører ulike kaster, religioner, folkegrupper og språkgrupper.
2.Fjerne "untuchability" , uberørlighet(jeg vet ingen bedre oversettelse) og sosiale og økonomiske handikap som følge av dette.
3.velstand for alle. Her menes fjerning av fattigdom, arbeidsløshet og kategorier av sosial, økonomisk og kulturell urettferdighet både utdannings-messig og kulturelt.
Sikre økonomisk og sosial rettferdighet for daliter og alle andre undertrykte grupper.
4.Harmoni og forståelse mellom folk som snakker ulike språk og som følger ulike skikker. Og sørge for fremvekst av et nasjonalt språk.
Hvordan er situasjonen idag?
1.Religiøs fanatisme øker. Ekstremisme blant en liten gruppe muslimer har ført hele det muslimske samfunnet under mistanke. Som en mot-reaksjon har også deler av hinduene begynt å bli voldelige. Religiøs mistillit er økende mellom hinduer og kristne.
2.De uberørlige, dalitenes situasjon er dyp-rotet, særlig på landsbygda. Nå har de begynt å gå til konfrontasjon.
3.Angående velstand for alle står, det i den siste rapporten fra verdensbanken at nå lever 42% under fattigdomsgrensa. Det øker..
4.Selv om statene har sine egne språk er det fremdeles lang vei å gå til harmoni særlig pga. grense-disputter. Noen stater motarbeider ideen om et nasjonalt språk.
Det er ett lyspunkt. Det ene området hvor enhet i mangfoldighet eksisterer idag er på det kulturelle området. Musikk, dans, drama og annen kunst virker som en stille og usynlig kraft.
Hva gjør vi?
1.Om religions-konflikter sa Mahatma Gandhi at alle religioner er ulike veier som leder til samme målet. Derfor må vi lære å leve sammen med respekt og forståelse for hverandre.
En annen ting er å identifisere intolerante og seperatistiske elementer og motarbeide og fjerne dem.
Siden intoleransen ofte slår rot i ung alder bør man ikke ha egne religiøse utdanningsinstitusjoner. Alle bør studere i samme skole.
2.Daliter må få leve sammen med alle andre. Det eldgamle onde med uberørlighet må utryddes. Men fordi denne tenkemåten har slått rot hos både dalit og ikke-dalit må noen tiltak på plass.
Dalitene må få bo i vanlige boligområder. De må hjelpes inn i ulike utviklingsprosjekter, profesjoner og kulturelle aktiviteter. De må komme inn i vanlig utdanning og bo i vanlige studenthybler.
Et slikt kollektivt prosjekt ville ha en sterk integrerende kraft. Det er også nødvendig med total utslettelse av fattigdom og arbeidsløshet blant daliter slik at de kan føle seg likeverdige med ikke-daliter.
3.Kvinnespørsmål.
India må sikre kvinner generell frihet, likhet, sikkerhet og rettferdighet. Det mannsdominerte parlamentet nøler med å gi kvinner 1/3 representasjon selv om de rettmessig skulle hatt 1/2.
Det er nødvendig med en folkebevegelse til å kjempe for kvinners sosio-økonomiske situasjon og få en slutt på vold og trakassering mange kvinner er ofre for idag.
De må få sin plass som verdige borgere av Free-India.
4.Integrering av ulike stammesamfunn er en oppgave som må sees på.
5.Velstand for hele folket er meget viktig for sosial integrasjon. Det er av åpenbare årsaker ikke mulig med noen emosjonell integrasjon mellom fattig og rik uten det.
Dessverre har ingen parlament eller politisk parti reell vilje til å gjøre noe med fattigdom og arbeidsløshet.
Det er ingen umulig oppgave dersom viljen er tilstede.
6.Uroen i Jammu og Kashmir og i de nordøstre statene er også en hindring for nasjonal integrasjon.
7.Demokratiet må styrkes og her må man ikke kompromisse.
Mahatma Gandhi ba kongressen arbeide med folket på grasrot nivå, opplyse dem og hjelpe dem til bli økonomisk frie og stimulere dem til å bli aktive på alle nivå i det politiske systemet.
Dette kan kun oppnås med enhetlig samarbeid. Tiden er kommet for alle som bryr seg til å komme sammen. Alle som bryr seg om landet og befolkningens beste. Sette til side gamle uenigheter og arbeide som et enhetlig team.
Som eneste ikke-indisk på konferansen må jeg si at jeg ble vel integrert og ønsket velkommen. De var veldig interessert i hvordan India oppfattes fra utsiden.
India er som verden i miniatyr. Med alle disse motsetningene og de ekstreme forskjeller på fattig og rik internt i landet.
En del av disse problemstillingene og forslag til løsninger kunne man overført til hele verden....tenker jeg...
Vi diskuterte spørsmål rundt integrasjon og håpet er at konferansen kunne bli en start til å sette igang en folkebevegelse for integrasjon. Det ble dannet en komite for å planlegge og organisere dette.
Følgende er Gandhis målsetting og det vi skal jobbe mot:
1.Kommunal enhet, det vil si harmoni og enhet mellom folk som tilhører ulike kaster, religioner, folkegrupper og språkgrupper.
2.Fjerne "untuchability" , uberørlighet(jeg vet ingen bedre oversettelse) og sosiale og økonomiske handikap som følge av dette.
3.velstand for alle. Her menes fjerning av fattigdom, arbeidsløshet og kategorier av sosial, økonomisk og kulturell urettferdighet både utdannings-messig og kulturelt.
Sikre økonomisk og sosial rettferdighet for daliter og alle andre undertrykte grupper.
4.Harmoni og forståelse mellom folk som snakker ulike språk og som følger ulike skikker. Og sørge for fremvekst av et nasjonalt språk.
Hvordan er situasjonen idag?
1.Religiøs fanatisme øker. Ekstremisme blant en liten gruppe muslimer har ført hele det muslimske samfunnet under mistanke. Som en mot-reaksjon har også deler av hinduene begynt å bli voldelige. Religiøs mistillit er økende mellom hinduer og kristne.
2.De uberørlige, dalitenes situasjon er dyp-rotet, særlig på landsbygda. Nå har de begynt å gå til konfrontasjon.
3.Angående velstand for alle står, det i den siste rapporten fra verdensbanken at nå lever 42% under fattigdomsgrensa. Det øker..
4.Selv om statene har sine egne språk er det fremdeles lang vei å gå til harmoni særlig pga. grense-disputter. Noen stater motarbeider ideen om et nasjonalt språk.
Det er ett lyspunkt. Det ene området hvor enhet i mangfoldighet eksisterer idag er på det kulturelle området. Musikk, dans, drama og annen kunst virker som en stille og usynlig kraft.
Hva gjør vi?
1.Om religions-konflikter sa Mahatma Gandhi at alle religioner er ulike veier som leder til samme målet. Derfor må vi lære å leve sammen med respekt og forståelse for hverandre.
En annen ting er å identifisere intolerante og seperatistiske elementer og motarbeide og fjerne dem.
Siden intoleransen ofte slår rot i ung alder bør man ikke ha egne religiøse utdanningsinstitusjoner. Alle bør studere i samme skole.
2.Daliter må få leve sammen med alle andre. Det eldgamle onde med uberørlighet må utryddes. Men fordi denne tenkemåten har slått rot hos både dalit og ikke-dalit må noen tiltak på plass.
Dalitene må få bo i vanlige boligområder. De må hjelpes inn i ulike utviklingsprosjekter, profesjoner og kulturelle aktiviteter. De må komme inn i vanlig utdanning og bo i vanlige studenthybler.
Et slikt kollektivt prosjekt ville ha en sterk integrerende kraft. Det er også nødvendig med total utslettelse av fattigdom og arbeidsløshet blant daliter slik at de kan føle seg likeverdige med ikke-daliter.
3.Kvinnespørsmål.
India må sikre kvinner generell frihet, likhet, sikkerhet og rettferdighet. Det mannsdominerte parlamentet nøler med å gi kvinner 1/3 representasjon selv om de rettmessig skulle hatt 1/2.
Det er nødvendig med en folkebevegelse til å kjempe for kvinners sosio-økonomiske situasjon og få en slutt på vold og trakassering mange kvinner er ofre for idag.
De må få sin plass som verdige borgere av Free-India.
4.Integrering av ulike stammesamfunn er en oppgave som må sees på.
5.Velstand for hele folket er meget viktig for sosial integrasjon. Det er av åpenbare årsaker ikke mulig med noen emosjonell integrasjon mellom fattig og rik uten det.
Dessverre har ingen parlament eller politisk parti reell vilje til å gjøre noe med fattigdom og arbeidsløshet.
Det er ingen umulig oppgave dersom viljen er tilstede.
6.Uroen i Jammu og Kashmir og i de nordøstre statene er også en hindring for nasjonal integrasjon.
7.Demokratiet må styrkes og her må man ikke kompromisse.
Mahatma Gandhi ba kongressen arbeide med folket på grasrot nivå, opplyse dem og hjelpe dem til bli økonomisk frie og stimulere dem til å bli aktive på alle nivå i det politiske systemet.
Dette kan kun oppnås med enhetlig samarbeid. Tiden er kommet for alle som bryr seg til å komme sammen. Alle som bryr seg om landet og befolkningens beste. Sette til side gamle uenigheter og arbeide som et enhetlig team.
Som eneste ikke-indisk på konferansen må jeg si at jeg ble vel integrert og ønsket velkommen. De var veldig interessert i hvordan India oppfattes fra utsiden.
India er som verden i miniatyr. Med alle disse motsetningene og de ekstreme forskjeller på fattig og rik internt i landet.
En del av disse problemstillingene og forslag til løsninger kunne man overført til hele verden....tenker jeg...
onsdag 18. februar 2009
Til Bangalore.
Om morgenen den 11 februar gikk vi ombord i toget som skulle ta oss til Bangalore. Det var en 47 timers togtur.
Nå følte jeg meg ganske reisevant og hadde husket alt som trengtes, turen gikk helt smertefritt.
Litt ut på dagen den 12 februar kom det ombord noen skikkelig utspjåkete gneldrende folk. Først så trodde jeg det var noen aggressive supervulgære horer, men det viste seg å være kjønnsløse. De er fra naturen av hverken mann eller kvinne.
De er fullstendig utfryst fra samfunnet og bor i små landsbyer fjernt fra andre folk.
Når det blir født et kjønnsløst barn kommer disse she-malene og henter det for å ta det med til landsbyen sin.
De lever av å utpresse nygifte som får guttebarn. For å unngå at barnet blir "forbannet/cursed" betaler gjerne foreldrene opp til 10 000 rupees. Jentebarn er foreldrene sjelden villige til å betale for.
Ellers tigger de og driver med utpresning av ungkarer og truer med å sette forbannelser på manndommen deres. En del av dem ender også opp i prostitusjon.
De er absolutt lavest på rangstigen i India.
Ungkarene i vår cupe tok ingen sjanser og betalte.
Vi ankom Bangalore om morgenen den 13 februar. Derfra dro vi til "Art of living", ashramen til Sri Sri Ravishankarji, hvor "National Integration conference" skulle foregå.
Der var det full forvirring og ikke orden på noe, men tilslutt fikk vi "koden" til hvert vårt fem-mannsrom.
Jeg var heldig og måtte bare dele med en person. En søt eldre dame fra Argentina som bare snakket spansk.
Nå har jeg innsett at jeg overhodet ikke forstår spansk.
Konferansen ble åpnet med brask og bram av hans hellighet Sri Sri Ravishankarji.
Nå følte jeg meg ganske reisevant og hadde husket alt som trengtes, turen gikk helt smertefritt.
Litt ut på dagen den 12 februar kom det ombord noen skikkelig utspjåkete gneldrende folk. Først så trodde jeg det var noen aggressive supervulgære horer, men det viste seg å være kjønnsløse. De er fra naturen av hverken mann eller kvinne.
De er fullstendig utfryst fra samfunnet og bor i små landsbyer fjernt fra andre folk.
Når det blir født et kjønnsløst barn kommer disse she-malene og henter det for å ta det med til landsbyen sin.
De lever av å utpresse nygifte som får guttebarn. For å unngå at barnet blir "forbannet/cursed" betaler gjerne foreldrene opp til 10 000 rupees. Jentebarn er foreldrene sjelden villige til å betale for.
Ellers tigger de og driver med utpresning av ungkarer og truer med å sette forbannelser på manndommen deres. En del av dem ender også opp i prostitusjon.
De er absolutt lavest på rangstigen i India.
Ungkarene i vår cupe tok ingen sjanser og betalte.
Vi ankom Bangalore om morgenen den 13 februar. Derfra dro vi til "Art of living", ashramen til Sri Sri Ravishankarji, hvor "National Integration conference" skulle foregå.
Der var det full forvirring og ikke orden på noe, men tilslutt fikk vi "koden" til hvert vårt fem-mannsrom.
Jeg var heldig og måtte bare dele med en person. En søt eldre dame fra Argentina som bare snakket spansk.
Nå har jeg innsett at jeg overhodet ikke forstår spansk.
Konferansen ble åpnet med brask og bram av hans hellighet Sri Sri Ravishankarji.
Fra Varanasi til Dehli
Andre dag i Varanasi skulle jeg igjen få guidet tour. Satya Paul var trøtt etter all vandringen kvelden før og to ungdommer skulle vise meg rundt.
Vi skulle til det stedet som Gautama Buddha ble opplyst og startet sitt virke med de aller første disiplene sine.
Caren og Deepak skulle vise meg rundt. De snakket litt engelsk men de visste svært lite om de ulike stedene.
Først besøkte vi et jain tempel. Jain er en buddhistisk retning. En svart Buddha satt på et alter og en klokke hang i taket. Alle som var innom ringte på klokka.
Etterpå gikk vi forbi en svær stygg sementbygning. Den så ut som en kolossal, grå ca 30m høy sement krukke. Inne i den var levningene til Buddha begravet. Inn der fikk kun buddhister gå.
Det var fullt av turister fra hele verden og det var flere busser fulle av orange-kledde munker.
Vi besøkte to templer, utenfor det nyeste tempelet var det laget til en liten park rundt treet som Buddha satt under da han ble opplyst. Det sto skrevet på et skilt hvor hver avlegger fra dette treet er plantet rundt omkring i verden.
Bak treet var det tusenvis av fargerike tøylapper med bønner som flagret i vinden. De var skrevet på alle slags språk.
Vi returnerte til gjestehuset. Der møtte jeg Vijay Chhabra som jeg kjenner fra CRF(Consciousness Research foundation) konferansen på Mount Abu i fjor.
Begge ble like overrasket over å se hverandre igjen og det var veldig hyggelig å se et kjent fjes.
Etter en kort prat måtte Satya Paul avgårde for å ta toget til Dehli, vi var ut i siste liten.
Satya Paul stoppet en otto med bagasjerom med seter, det var allerede ti voksne og en baby oppi ottoen. Vi stablet bagasjen på taket. Satya Paul la seg oppi mølja bak og jeg satt eller delvis hang på siden av ottoen. Det var en nervepirrende tur og jeg måtte klamre meg fast i alle høyresvingene.
Varanasi har en flott togstasjon. Denne kvelden var den ekstra fin, badet i flombelysning og med ei nydelig stjerne som blinket over.
Vi ankom Dehli tidlig om morgenen den 9 februar. Det var godt å komme "hjem" å vaske klær og slappe av litt.
Den 10 februar skulle Satya Paul, Anti og meg avgårde for å ta imot en donasjon til SAF(South Asian Fraternety) Den ble gitt av presidenten i SAARC (Sør asiatisk samarbeids organisasjon) writers and litterature, Ajeet Caur.
Ajeets hus var som et museum og utstillingslokale.
I kjelleren var det kombinert sykurs for 15-20 kvinner og utstillingslokale. Det var utstilt mogul miniatyrer, det er muslimske tegninger som er uhyre detaljerte. De fleste er fra 18-1900 tallet. Og det var kunst fra hele India, alle stater. Det var masse montrer fulle av objekter hun hadde samlet opp gjennom åra.
Jeg storkoste meg og kikket på alt sammen mens de andre var i møte.
I andre etasjen var det utstilling av datteren, Arpana Caurs malerier. De var store, flere meter lange og brede, symbolske og i sterke farger. Arpana er verdensberømt.
Det var også en fotoutstilling av mange samtidige fotokunstnere. Det var veldig inspirerende å se og jeg fikk også lyst til å bli kunstner, å få uttrykke min egen galskap.
Tredje etasjen var atelier for datteren og et stort rom fullt av antikviteter og tepper hvor de har sine månedlige litteratur kvelder.
Ajeet er en forfatter av noveller og litt av en personlighet. Hun er av den mening at kunsten skal være samfunnskritisk og politisk.
I midten av mars skal hun i samarbeid med SAF arrangere et sør-asiatisk treff for forfattere og kunstnere i Agra, nær Taj Mahal. Det skal jeg prøve å være med på.
Siden vi hadde litt tid til overs ville Satya Paul vise meg et av verdens syv underverker, Qutab minar. Det er et enormt tårn som muslimene bygde da de hadde makten. Det er 72.5m høyt og 14 meter i diameter nederst. Den hadde opprinnelig syv etasjer men den er blitt truffet av lynet og ødelagt mange ganger. Nå har den fått seg lynavleder men mangler fremdeles den 7 etasjen.
På området er også en helt spesiell jernpåle. Den er laget av nært 100% rent jern og ruster ikke. Det er et mysterie hvordan de har fått det til denne kvaliteten for 500 år siden. Det er såvidt vi har teknologi til å lage en slik påle i 2009.
Det kom en uhyre sjelden februar regnskyll og vi reiste hjem. Luften ble klarere og løvet på trær og planter ble grønnstripete.
Vi skulle til det stedet som Gautama Buddha ble opplyst og startet sitt virke med de aller første disiplene sine.
Caren og Deepak skulle vise meg rundt. De snakket litt engelsk men de visste svært lite om de ulike stedene.
Først besøkte vi et jain tempel. Jain er en buddhistisk retning. En svart Buddha satt på et alter og en klokke hang i taket. Alle som var innom ringte på klokka.
Etterpå gikk vi forbi en svær stygg sementbygning. Den så ut som en kolossal, grå ca 30m høy sement krukke. Inne i den var levningene til Buddha begravet. Inn der fikk kun buddhister gå.
Det var fullt av turister fra hele verden og det var flere busser fulle av orange-kledde munker.
Vi besøkte to templer, utenfor det nyeste tempelet var det laget til en liten park rundt treet som Buddha satt under da han ble opplyst. Det sto skrevet på et skilt hvor hver avlegger fra dette treet er plantet rundt omkring i verden.
Bak treet var det tusenvis av fargerike tøylapper med bønner som flagret i vinden. De var skrevet på alle slags språk.
Vi returnerte til gjestehuset. Der møtte jeg Vijay Chhabra som jeg kjenner fra CRF(Consciousness Research foundation) konferansen på Mount Abu i fjor.
Begge ble like overrasket over å se hverandre igjen og det var veldig hyggelig å se et kjent fjes.
Etter en kort prat måtte Satya Paul avgårde for å ta toget til Dehli, vi var ut i siste liten.
Satya Paul stoppet en otto med bagasjerom med seter, det var allerede ti voksne og en baby oppi ottoen. Vi stablet bagasjen på taket. Satya Paul la seg oppi mølja bak og jeg satt eller delvis hang på siden av ottoen. Det var en nervepirrende tur og jeg måtte klamre meg fast i alle høyresvingene.
Varanasi har en flott togstasjon. Denne kvelden var den ekstra fin, badet i flombelysning og med ei nydelig stjerne som blinket over.
Vi ankom Dehli tidlig om morgenen den 9 februar. Det var godt å komme "hjem" å vaske klær og slappe av litt.
Den 10 februar skulle Satya Paul, Anti og meg avgårde for å ta imot en donasjon til SAF(South Asian Fraternety) Den ble gitt av presidenten i SAARC (Sør asiatisk samarbeids organisasjon) writers and litterature, Ajeet Caur.
Ajeets hus var som et museum og utstillingslokale.
I kjelleren var det kombinert sykurs for 15-20 kvinner og utstillingslokale. Det var utstilt mogul miniatyrer, det er muslimske tegninger som er uhyre detaljerte. De fleste er fra 18-1900 tallet. Og det var kunst fra hele India, alle stater. Det var masse montrer fulle av objekter hun hadde samlet opp gjennom åra.
Jeg storkoste meg og kikket på alt sammen mens de andre var i møte.
I andre etasjen var det utstilling av datteren, Arpana Caurs malerier. De var store, flere meter lange og brede, symbolske og i sterke farger. Arpana er verdensberømt.
Det var også en fotoutstilling av mange samtidige fotokunstnere. Det var veldig inspirerende å se og jeg fikk også lyst til å bli kunstner, å få uttrykke min egen galskap.
Tredje etasjen var atelier for datteren og et stort rom fullt av antikviteter og tepper hvor de har sine månedlige litteratur kvelder.
Ajeet er en forfatter av noveller og litt av en personlighet. Hun er av den mening at kunsten skal være samfunnskritisk og politisk.
I midten av mars skal hun i samarbeid med SAF arrangere et sør-asiatisk treff for forfattere og kunstnere i Agra, nær Taj Mahal. Det skal jeg prøve å være med på.
Siden vi hadde litt tid til overs ville Satya Paul vise meg et av verdens syv underverker, Qutab minar. Det er et enormt tårn som muslimene bygde da de hadde makten. Det er 72.5m høyt og 14 meter i diameter nederst. Den hadde opprinnelig syv etasjer men den er blitt truffet av lynet og ødelagt mange ganger. Nå har den fått seg lynavleder men mangler fremdeles den 7 etasjen.
På området er også en helt spesiell jernpåle. Den er laget av nært 100% rent jern og ruster ikke. Det er et mysterie hvordan de har fått det til denne kvaliteten for 500 år siden. Det er såvidt vi har teknologi til å lage en slik påle i 2009.
Det kom en uhyre sjelden februar regnskyll og vi reiste hjem. Luften ble klarere og løvet på trær og planter ble grønnstripete.
mandag 16. februar 2009
Eleanor Alfred fra Zimbabwe.
Jeg befinner meg i "Art of Livings" Ashram i Bangalore i India.
Naa har jeg hoppet over mange dager, men hun gjorde saa sterkt inntrykk paa meg at jeg kunne ikke vente.
Jeg møtte henne ved lunsjbordet. Hun sa hun var fra Zimbabwe. Jeg sa jeg var glad for endelig å møte en afrikansk reisende.
Eleanor hadde litt av en historie å fortelle. Hun tar seg av 150 foreldreløse barn i Harare. Barna bor i sine egne hjem. Det eldste barnet i hver søskenflokk har et veldig stort ansvar og hun hjelper dem så godt hun kan. Hun er mor for dem alle. Hun har lite materielt å gi dem men masse kjærlighet.
Hennes egen familie er død. Mannen og fire barn er døde av AIDS. Hun har også AIDS og var dødssyk for noen år siden. Hun hadde vært som et beksvart skjelett. Heldigvis hadde hun fått medisin og begynte å trene yoga. Det har fått henne opp igjen, nå ser hun frisk ut.
Befolkningen i Zimbabwe er i en forferdelig situasjon. Det er et frodig land men myndighetene har kuttet vanntilførselen. De ikke har vann verken til seg selv eller jordbruk. Inflasjonen er helt ute av kontroll. Når de ser militære må de løpe og gjemme seg for ikke å bli slått, mishandlet eller til og med drept.
Slik har det vært siden år 2000. I begynnelsen trodde de at FN skulle komme til unnsetning, Det har de ikke gjort.
En dag ble en av de 150 foreldreløse, ei elleve år gammel jente syk. Eleanor fikk henne inn på en helseklinikk. Midt på natten hadde de kastet jenta ut av klinikken. Flere mil hadde hun gått, hjem til Eleanor.
"Mamma jeg kommer til å dø"; sa hun til Eleanor. "Hvorfor det?, neida du kommer ikke til å dø", hadde Eleanor sagt til barnet. Hun prøvde på alle måter å trøste den lille jenta.
Neste morgen var hun død.
Hun er veldig takknemlig for oppholdet her i ashramen. Det var noen venner i "Art of Living" som hjalp henne med penger slik at hun kunne reise og få en liten pause til å ta seg inn igjen.
Neste uke skal hun hjem til barna igjen. Hun har vært borte i tre uker. Hennes mor på 70 år har sett etter barna i denne perioden, men det er begrenset hvor mye hun kan gjøre.
Hvert barn kan leve for en dollar dagen, ca 7 kroner. 150 barn, en dollar pr dag i en måned blir 4500 dollar blir 31500 kroner.
Noen må kunne hjelpe med disse pengene.
Har ikke disse barna rett til liv?
Naa har jeg hoppet over mange dager, men hun gjorde saa sterkt inntrykk paa meg at jeg kunne ikke vente.
Jeg møtte henne ved lunsjbordet. Hun sa hun var fra Zimbabwe. Jeg sa jeg var glad for endelig å møte en afrikansk reisende.
Eleanor hadde litt av en historie å fortelle. Hun tar seg av 150 foreldreløse barn i Harare. Barna bor i sine egne hjem. Det eldste barnet i hver søskenflokk har et veldig stort ansvar og hun hjelper dem så godt hun kan. Hun er mor for dem alle. Hun har lite materielt å gi dem men masse kjærlighet.
Hennes egen familie er død. Mannen og fire barn er døde av AIDS. Hun har også AIDS og var dødssyk for noen år siden. Hun hadde vært som et beksvart skjelett. Heldigvis hadde hun fått medisin og begynte å trene yoga. Det har fått henne opp igjen, nå ser hun frisk ut.
Befolkningen i Zimbabwe er i en forferdelig situasjon. Det er et frodig land men myndighetene har kuttet vanntilførselen. De ikke har vann verken til seg selv eller jordbruk. Inflasjonen er helt ute av kontroll. Når de ser militære må de løpe og gjemme seg for ikke å bli slått, mishandlet eller til og med drept.
Slik har det vært siden år 2000. I begynnelsen trodde de at FN skulle komme til unnsetning, Det har de ikke gjort.
En dag ble en av de 150 foreldreløse, ei elleve år gammel jente syk. Eleanor fikk henne inn på en helseklinikk. Midt på natten hadde de kastet jenta ut av klinikken. Flere mil hadde hun gått, hjem til Eleanor.
"Mamma jeg kommer til å dø"; sa hun til Eleanor. "Hvorfor det?, neida du kommer ikke til å dø", hadde Eleanor sagt til barnet. Hun prøvde på alle måter å trøste den lille jenta.
Neste morgen var hun død.
Hun er veldig takknemlig for oppholdet her i ashramen. Det var noen venner i "Art of Living" som hjalp henne med penger slik at hun kunne reise og få en liten pause til å ta seg inn igjen.
Neste uke skal hun hjem til barna igjen. Hun har vært borte i tre uker. Hennes mor på 70 år har sett etter barna i denne perioden, men det er begrenset hvor mye hun kan gjøre.
Hvert barn kan leve for en dollar dagen, ca 7 kroner. 150 barn, en dollar pr dag i en måned blir 4500 dollar blir 31500 kroner.
Noen må kunne hjelpe med disse pengene.
Har ikke disse barna rett til liv?
Varanasi
Tidlig neste morgen skulle vi dra tilbake til Dehli. På veien skulle vi stoppe ca et døgn i Varanasi.
Toget var forsinket fire timer så nesten hele dagen gikk til reising.
Hovedkvarteret til "Servants of the people" ligger i Varanasi og den nærmeste naboen er Krishnamurthi centeret med gjestehus og college mm. Vi ble tatt godt imot og spiste middag på hovedkvarteret. Stedet minnet meg om et litt nedslitt kloster og maten var god.
Før jeg reiste til India hadde jeg kommet med to ønsker, det ene var å se Ganges/Varanasi og det andre var Taj Mahal i Agra.
Etter middag bar det avgårde i en otto gjennom gatene i Varanasi. Det var en fargerik by med smale gater og enorm trafikk. Det luktet ikke brent eller aske selv om det er her alle avdode hinduer vil ha spredd asken sin. Vi gikk gjennom gatene videre og ned mot Ganges. Der var det akkurat begynt et rituale til ære for Ganges.
For første gang på lenge så jeg andre vesterlendinger. Det var rart å se dem. Jeg følte meg veldig vestlig da jeg så dem, som en av dem. Det var litt trist å erkjenne, at det er så store barriærer mellom øst og vest, til og med inni meg.
I forhold til Satya Paul er det motsatt, jeg føler meg mer lik ham enn de de fleste vestlige. Vi har felles interesser og er begge idealister, da har det ikke noe å si at vi er forskjellige i alder og kultur,
Showet var skikkelig spektakulært, teatralsk og til musikk. (Se bilde)
Etter showet var det enda en ting han ville vise meg i Varanasi. Det var Shivas tempel. Dette tempelet er et av de tolv helligste og viktigste hindutemplene.
Vi gikk gjennom smale gater eller smug på ca en meter, kan knapt kalles gater.
Inne i labyrinten av passasjer kom et sted vi måtte ta av sko og låse inn kamera og mob. Og så fikk vi utlevert en pakke til ofring, blomster, krydder og en eske søtsaker.
Vi fortsatte å gå i smugene. Det var masse fine butikker med klær og smykker og det var tilløp til kø mange steder.
Vi fortsatte til vi kom til en sikkerhetskontroll. Det var full sjekk. Flere steder hadde de stablet sandsekker hvor væpnede vakter lå og lurte. Etter enda to sikkerhetskontroller fikk vi vite at vi måtte ta en annen inngang fordi jeg er utlending.
Vi gikk og gikk gjennom nye kontroller. Tilslutt kom vi til køen ved inngangen.
Der sto vi ca 15 min, passasjen der var litt over en meter. Vi sto i kø der, folk ville passere begge veier og handle i butikkene langs passasjen. Midt opp i alt dette lå en hund og sov.
Vi var nesten kommet inn i tempelet da vi hørte et såret hyl. Noen hadde tråkket på og vekket hunden.
Inne i tempelet bar det ny sikkerhetskontroll. Det var stappfullt av folk. Vi gikk i kø til et rom hvor ofringen skulle foregå. Sinte folk kjeftet og skubbet, de ville visst ha oss gjennom så fort som mulig. De tok pakken og drysset pulver og diverse. Jeg fikk tilbake søtsakene og blomstene. "Go!!go!!" sa de.
Ute av den verste klyngen kunne vi snu oss tilbake og se tårnet til tempelet som er av rent gull.
Så returnerte vi til gjestehuset til Krishnamurthi foundation.
Toget var forsinket fire timer så nesten hele dagen gikk til reising.
Hovedkvarteret til "Servants of the people" ligger i Varanasi og den nærmeste naboen er Krishnamurthi centeret med gjestehus og college mm. Vi ble tatt godt imot og spiste middag på hovedkvarteret. Stedet minnet meg om et litt nedslitt kloster og maten var god.
Før jeg reiste til India hadde jeg kommet med to ønsker, det ene var å se Ganges/Varanasi og det andre var Taj Mahal i Agra.
Etter middag bar det avgårde i en otto gjennom gatene i Varanasi. Det var en fargerik by med smale gater og enorm trafikk. Det luktet ikke brent eller aske selv om det er her alle avdode hinduer vil ha spredd asken sin. Vi gikk gjennom gatene videre og ned mot Ganges. Der var det akkurat begynt et rituale til ære for Ganges.
For første gang på lenge så jeg andre vesterlendinger. Det var rart å se dem. Jeg følte meg veldig vestlig da jeg så dem, som en av dem. Det var litt trist å erkjenne, at det er så store barriærer mellom øst og vest, til og med inni meg.
I forhold til Satya Paul er det motsatt, jeg føler meg mer lik ham enn de de fleste vestlige. Vi har felles interesser og er begge idealister, da har det ikke noe å si at vi er forskjellige i alder og kultur,
Showet var skikkelig spektakulært, teatralsk og til musikk. (Se bilde)
Etter showet var det enda en ting han ville vise meg i Varanasi. Det var Shivas tempel. Dette tempelet er et av de tolv helligste og viktigste hindutemplene.
Vi gikk gjennom smale gater eller smug på ca en meter, kan knapt kalles gater.
Inne i labyrinten av passasjer kom et sted vi måtte ta av sko og låse inn kamera og mob. Og så fikk vi utlevert en pakke til ofring, blomster, krydder og en eske søtsaker.
Vi fortsatte å gå i smugene. Det var masse fine butikker med klær og smykker og det var tilløp til kø mange steder.
Vi fortsatte til vi kom til en sikkerhetskontroll. Det var full sjekk. Flere steder hadde de stablet sandsekker hvor væpnede vakter lå og lurte. Etter enda to sikkerhetskontroller fikk vi vite at vi måtte ta en annen inngang fordi jeg er utlending.
Vi gikk og gikk gjennom nye kontroller. Tilslutt kom vi til køen ved inngangen.
Der sto vi ca 15 min, passasjen der var litt over en meter. Vi sto i kø der, folk ville passere begge veier og handle i butikkene langs passasjen. Midt opp i alt dette lå en hund og sov.
Vi var nesten kommet inn i tempelet da vi hørte et såret hyl. Noen hadde tråkket på og vekket hunden.
Inne i tempelet bar det ny sikkerhetskontroll. Det var stappfullt av folk. Vi gikk i kø til et rom hvor ofringen skulle foregå. Sinte folk kjeftet og skubbet, de ville visst ha oss gjennom så fort som mulig. De tok pakken og drysset pulver og diverse. Jeg fikk tilbake søtsakene og blomstene. "Go!!go!!" sa de.
Ute av den verste klyngen kunne vi snu oss tilbake og se tårnet til tempelet som er av rent gull.
Så returnerte vi til gjestehuset til Krishnamurthi foundation.
tirsdag 10. februar 2009
Patna rundt.
Etter markeringen skulle jeg få en guidet tur rundt i byen mens Satya Paul var på møtet han egentlig skulle på. En av lærerne på skolen skulle vise meg rundt og vi fikk utlevert sjåfør og bil.
Patna er en by ved Ganges som har ca 2.5 millioner innbyggere.
Først bar det avgårde til Gjol Gahr som er en kornsilo. Den ble bygget for 500 år siden etter at en hungerkatastrofe hadde herjet Bihar. Det er ingen som helt skjønner hvordan den er bygget. Den er cone-formet, 50 meter høy og den har ingen søyler eller støtte innvendig. Det minnet om sement det den var bygget av. Vi klatret opp de ytre trappene som gikk i spiral rundt siloen.
På toppen kunne jeg for første gang se Ganges og fikk en fin utsikt over byen. Landskapet her er helt flatt.
Etter all denne klatringen fikk jeg prøve sukkerroe juice. Den var så god at jeg måtte ha to glass.
Full av energi og antagelig ganske høye på sukker fortsatte vi videre gjennom trafikken i Patna. Bihar er en av Indias fattigste stater. Tiden har liksom stoppet litt opp her, alt virket mye mer gammeldags enn i moderne Dehli. Det er fullt av fargerike sykkeldrosjer som farer rundt.
Neste stopp var byens museum. Det var stengt. Det sto væpnet vakt ved inngangsdøra. Alle statsansatte streiket for bedre lønn.
Men det var et direktiv som gjorde det mulig likevel å komme inn for utlendinger, men da kostet det 50 rupees og vi fikk bare se deler av museet.
Vi gikk inn.
Hovedattraksjonen var en steinskulptur fra 300 år før kr. Det var en figur av en frodig barmfager dame med kun bukser på seg. Det var tradisjonelle klær på den tiden. Inderne har ikke alltid vært blyge.
Den ble funnet liggende med ryggen opp i Ganges. Ryggen på skulpturen hadde vært brukt til å vaske klær på i århundrer. Ved en tilfeldighet ble den snudd på 1950 tallet en gang og har nå hovedrollen på museet.
De hadde en ganske stor utstilling med utstoppede dyr og fugler. Det hele var nokså grotesk for dyrene var misformede, nedstøvet og holdt på å falle fra hverandre. Det var tydelig å se hvilke fugler som hadde vært der i tiår, de satt der uten fjær og fyll og stopp kom ut i halsen og kroppen.
Midt på gulvet sto en kolossal utstoppet bison, den var flott.
Læreren fortalte at han kom fra en stolt gammel slekt, en av disse mektige Singh familiene.
Blant mange historier hadde han en onkel som kunne løfte en elefant. Fra elefanten var nyfødt løftet han den hver dag. Dette gikk fint helt til han reiste på ferie i 14 dager. Da han kom tilbake var elefanten for tung. Det var en mental mente læreren. Før eller siden må de bli stopp. Det er vel litt som verdensrekorden på 100 sprint, før eller siden må grensen være nådd..eller...
Tilslutt skulle vi til museet om Ashoka.
Ashoka er Indias Harald Hårfagre, det var han som samlet India til et rike. Han sloss mot mange Moguler i Punjab først og så gikk han sør og beseiret resten landet. Det hele var nok en blodig affære. Da han kom til Orissa på østkysten av India skjedde det en forandring.
Foran seg så han masse nakne kvinner og deres drepte menn. Synet av dette gjorde så sterkt inntrykk at han stoppet helt å krige og ble en av Gautama Buddhas ivrigste disipler.
Istedet for å få med meg noe mer historie, for eksempel hvilke årstall dette hendte, endte vi opp med en knallhard diskusjon om forhold.
Han kjørte igang med at vi i vesten er uansvarlige og skilles bare vi er litt sure på hverandre. I India derimot og da spesielt i Bihar er de mye mer innstilt på å jobbe for forholdet. Sacrifice, man er ment å ofre seg for forholdet. Denne læreren er 39 år, har giftet seg arrangert og har to barn.
Jeg sa at selv om vi ikke blir stigmatisert om vi skilles er ikke det det samme som at vi er uansvarlige. De aller fleste som har barn sammen går til det ytterste....
Min midlertidige konklusjonen er at inderne ser for mye på såpeoperaer.
Patna er en by ved Ganges som har ca 2.5 millioner innbyggere.
Først bar det avgårde til Gjol Gahr som er en kornsilo. Den ble bygget for 500 år siden etter at en hungerkatastrofe hadde herjet Bihar. Det er ingen som helt skjønner hvordan den er bygget. Den er cone-formet, 50 meter høy og den har ingen søyler eller støtte innvendig. Det minnet om sement det den var bygget av. Vi klatret opp de ytre trappene som gikk i spiral rundt siloen.
På toppen kunne jeg for første gang se Ganges og fikk en fin utsikt over byen. Landskapet her er helt flatt.
Etter all denne klatringen fikk jeg prøve sukkerroe juice. Den var så god at jeg måtte ha to glass.
Full av energi og antagelig ganske høye på sukker fortsatte vi videre gjennom trafikken i Patna. Bihar er en av Indias fattigste stater. Tiden har liksom stoppet litt opp her, alt virket mye mer gammeldags enn i moderne Dehli. Det er fullt av fargerike sykkeldrosjer som farer rundt.
Neste stopp var byens museum. Det var stengt. Det sto væpnet vakt ved inngangsdøra. Alle statsansatte streiket for bedre lønn.
Men det var et direktiv som gjorde det mulig likevel å komme inn for utlendinger, men da kostet det 50 rupees og vi fikk bare se deler av museet.
Vi gikk inn.
Hovedattraksjonen var en steinskulptur fra 300 år før kr. Det var en figur av en frodig barmfager dame med kun bukser på seg. Det var tradisjonelle klær på den tiden. Inderne har ikke alltid vært blyge.
Den ble funnet liggende med ryggen opp i Ganges. Ryggen på skulpturen hadde vært brukt til å vaske klær på i århundrer. Ved en tilfeldighet ble den snudd på 1950 tallet en gang og har nå hovedrollen på museet.
De hadde en ganske stor utstilling med utstoppede dyr og fugler. Det hele var nokså grotesk for dyrene var misformede, nedstøvet og holdt på å falle fra hverandre. Det var tydelig å se hvilke fugler som hadde vært der i tiår, de satt der uten fjær og fyll og stopp kom ut i halsen og kroppen.
Midt på gulvet sto en kolossal utstoppet bison, den var flott.
Læreren fortalte at han kom fra en stolt gammel slekt, en av disse mektige Singh familiene.
Blant mange historier hadde han en onkel som kunne løfte en elefant. Fra elefanten var nyfødt løftet han den hver dag. Dette gikk fint helt til han reiste på ferie i 14 dager. Da han kom tilbake var elefanten for tung. Det var en mental mente læreren. Før eller siden må de bli stopp. Det er vel litt som verdensrekorden på 100 sprint, før eller siden må grensen være nådd..eller...
Tilslutt skulle vi til museet om Ashoka.
Ashoka er Indias Harald Hårfagre, det var han som samlet India til et rike. Han sloss mot mange Moguler i Punjab først og så gikk han sør og beseiret resten landet. Det hele var nok en blodig affære. Da han kom til Orissa på østkysten av India skjedde det en forandring.
Foran seg så han masse nakne kvinner og deres drepte menn. Synet av dette gjorde så sterkt inntrykk at han stoppet helt å krige og ble en av Gautama Buddhas ivrigste disipler.
Istedet for å få med meg noe mer historie, for eksempel hvilke årstall dette hendte, endte vi opp med en knallhard diskusjon om forhold.
Han kjørte igang med at vi i vesten er uansvarlige og skilles bare vi er litt sure på hverandre. I India derimot og da spesielt i Bihar er de mye mer innstilt på å jobbe for forholdet. Sacrifice, man er ment å ofre seg for forholdet. Denne læreren er 39 år, har giftet seg arrangert og har to barn.
Jeg sa at selv om vi ikke blir stigmatisert om vi skilles er ikke det det samme som at vi er uansvarlige. De aller fleste som har barn sammen går til det ytterste....
Min midlertidige konklusjonen er at inderne ser for mye på såpeoperaer.
mandag 9. februar 2009
Patna i Bihar.
Satya Paul er en veldig erfaren togreisende, toget er praktisk talt hans andre hjem. Og nå har jeg fått en skikkelig innføring i hvordan reise med tog i India.
Sleepervognene består av små avlukker med tre senger i høyden. På dagtid fungerer den midterste sengen som ryggstø. Vi reiser på andre klasse og da må vi ha med sovepose.
Det første som må gjøres er å jage bort alle som ikke skal være der. Så pakker vi opp alt vi trenger. Og det er sovepose, sandaler, medbrakt mat, lesestoff og toalettsaker. Så skifter vi til komfortable klær, nattdrakt eller joggedress eller lignende.
Resten av bagasjen lukkes inn i kofferten og legges under setet, der låses den fast med medbragt kjetting og hengelås.
Og så er det bare å nyte turen.
Vel fremme i Patna ble vi kjørt til et statlig gjestehus. Etter frokosten fikk vi beskjed om at Satya Paul var ønsket på en "function".
Vi ble kjørt til en barneskole hvor vi fikk en høytidelig mottakelse og blomsterkrans rundt halsen. Så ble vi geleidet inn på rektors kontor av en meget ivrig og entusiastisk rektor.
Det viste seg at grunnleggeren til denne skolen (og 220 andre skoler i Bihar og ca 50 i andre indiske stater) hadde vært en god venn av Satya Paul.
Sri Naryan Das Grover også kjent som Gandhi of Bihar arbeidet hele livet sitt for å gi utdanning basert på moralske verdier.
Det var spesielt to ting han fokuserte på , utdanning for kvinner og kampen mot korrupsjon. En nasjons fremgang er avhengig av at kvinner er utdannet og korrupsjon tærer opp hele landet mente han.
Han hadde en egen måte å angripe problemet. Alle elevenes skoledagbøker har påtrykket setningen:" Children purify and sublimate their parents by refusing to accept luxuries bought with money earned by sin." Ca 100 000 elever har slik dagbok nå anno 2008/09..
Denne markeringen var for å markere at det var ett år siden Grover døde og at de (nesten) var ferdig med nybygget til skolen.
Vi ble videre geleidet inn i en stor sal i nybygget hvor det satt omlag 400 skoleelever på tepper på gulvet og tegnet tegning av Grover. Oppe på scenen var det fire stoler, Satya Paul og jeg skulle visst sitte der.
Rektor gikk til mikrofonen og holdt en engasjert tale om Grover til elevene. Etterpå ble det korsang, det var utrolig falskt men jeg tror sangen egentlig er fin.
Så skulle Satya Paul si noen ord om sin gamle venn. Han snakket i minst ti minutter uten forberedelser og la vekt på at hvis Grover kunne lage over 200 skoler burde hver og en elev kunne lage en skole hver. Og da med 400 elever får 400 skoler....
Tilslutt introduserte han meg, han fortalte at jeg var norsk og var en student av Krishnamurthi, spiritualitet og bevissthet... Satya Paul og rektor kom mot meg og ville at jeg skulle si noen ord. 400 elever så på meg.
Da kom det berømmelig jernteppet, hodet var helt tomt. Og det var full krise.
Heldigvis skjønte de hvordan det lå an og de avsluttet seremonien ved å gi oss sjal og masse applaus.
Dette var nedtur, men jeg hadde ikke noen tid til forberedelser. Her trengs øving. Må nok være forberedt på alt når jeg er ute å reiser med Satya Paul.
Ennå var bare dagen såvidt startet..
Sleepervognene består av små avlukker med tre senger i høyden. På dagtid fungerer den midterste sengen som ryggstø. Vi reiser på andre klasse og da må vi ha med sovepose.
Det første som må gjøres er å jage bort alle som ikke skal være der. Så pakker vi opp alt vi trenger. Og det er sovepose, sandaler, medbrakt mat, lesestoff og toalettsaker. Så skifter vi til komfortable klær, nattdrakt eller joggedress eller lignende.
Resten av bagasjen lukkes inn i kofferten og legges under setet, der låses den fast med medbragt kjetting og hengelås.
Og så er det bare å nyte turen.
Vel fremme i Patna ble vi kjørt til et statlig gjestehus. Etter frokosten fikk vi beskjed om at Satya Paul var ønsket på en "function".
Vi ble kjørt til en barneskole hvor vi fikk en høytidelig mottakelse og blomsterkrans rundt halsen. Så ble vi geleidet inn på rektors kontor av en meget ivrig og entusiastisk rektor.
Det viste seg at grunnleggeren til denne skolen (og 220 andre skoler i Bihar og ca 50 i andre indiske stater) hadde vært en god venn av Satya Paul.
Sri Naryan Das Grover også kjent som Gandhi of Bihar arbeidet hele livet sitt for å gi utdanning basert på moralske verdier.
Det var spesielt to ting han fokuserte på , utdanning for kvinner og kampen mot korrupsjon. En nasjons fremgang er avhengig av at kvinner er utdannet og korrupsjon tærer opp hele landet mente han.
Han hadde en egen måte å angripe problemet. Alle elevenes skoledagbøker har påtrykket setningen:" Children purify and sublimate their parents by refusing to accept luxuries bought with money earned by sin." Ca 100 000 elever har slik dagbok nå anno 2008/09..
Denne markeringen var for å markere at det var ett år siden Grover døde og at de (nesten) var ferdig med nybygget til skolen.
Vi ble videre geleidet inn i en stor sal i nybygget hvor det satt omlag 400 skoleelever på tepper på gulvet og tegnet tegning av Grover. Oppe på scenen var det fire stoler, Satya Paul og jeg skulle visst sitte der.
Rektor gikk til mikrofonen og holdt en engasjert tale om Grover til elevene. Etterpå ble det korsang, det var utrolig falskt men jeg tror sangen egentlig er fin.
Så skulle Satya Paul si noen ord om sin gamle venn. Han snakket i minst ti minutter uten forberedelser og la vekt på at hvis Grover kunne lage over 200 skoler burde hver og en elev kunne lage en skole hver. Og da med 400 elever får 400 skoler....
Tilslutt introduserte han meg, han fortalte at jeg var norsk og var en student av Krishnamurthi, spiritualitet og bevissthet... Satya Paul og rektor kom mot meg og ville at jeg skulle si noen ord. 400 elever så på meg.
Da kom det berømmelig jernteppet, hodet var helt tomt. Og det var full krise.
Heldigvis skjønte de hvordan det lå an og de avsluttet seremonien ved å gi oss sjal og masse applaus.
Dette var nedtur, men jeg hadde ikke noen tid til forberedelser. Her trengs øving. Må nok være forberedt på alt når jeg er ute å reiser med Satya Paul.
Ennå var bare dagen såvidt startet..
lørdag 7. februar 2009
Naturopati
Neste morgen kom Satya Paul fra Dhudike og vi skulle reise til Parta i Bihar om ettermiddagen.
Han insisterte paa at jeg måtte ha en massasje hos naturopatien. Jeg var litt usikker på dette og ble enda mer usikker når de snakket om steambath.
På forhånd hadde jeg sett disse rommene og apparatene. Det var tidlig på morgenen og jeg fikk ikke til å protestere før jeg allerede lå på massasjebenken. Det var en lav trebenk. En eldre, meget bestemt dame satt på benken og begynte å massere. Hun brukte en slags olje. Det var ganske kaldt i rommet så hun tok på en strålevarmelampe som lå på gulvet.
Massagen var overraskende bra.
Etter massasjen måtte jeg drikke et glass nypresset fruktjuice og så bar det inn i steambadet.
En slik konstruksjon har jeg bare sett avbildet i Donald Duck før så jeg var litt bekymret. Det var en stor metallbeholder. Inni var en krakk å sitte på og opperst var et hull til å stikke hodet ut. Jeg satt meg inn i badet og de pumpet inn varm damp og hadde et vått, kaldt håndkle rundt halsen og over hodet. Inne i dampen måtte jeg massere meg selv. Tilslutt måtte jeg skylle over meg med temperert vann for å få normal temperatur igjen.
Det hele var en god opplevelse og jeg ser ikke bort fra at jeg vil prove igjen.
Klokka tre dro Satya Paul og jeg avgårde for å ta toget til Bihar.
Han insisterte paa at jeg måtte ha en massasje hos naturopatien. Jeg var litt usikker på dette og ble enda mer usikker når de snakket om steambath.
På forhånd hadde jeg sett disse rommene og apparatene. Det var tidlig på morgenen og jeg fikk ikke til å protestere før jeg allerede lå på massasjebenken. Det var en lav trebenk. En eldre, meget bestemt dame satt på benken og begynte å massere. Hun brukte en slags olje. Det var ganske kaldt i rommet så hun tok på en strålevarmelampe som lå på gulvet.
Massagen var overraskende bra.
Etter massasjen måtte jeg drikke et glass nypresset fruktjuice og så bar det inn i steambadet.
En slik konstruksjon har jeg bare sett avbildet i Donald Duck før så jeg var litt bekymret. Det var en stor metallbeholder. Inni var en krakk å sitte på og opperst var et hull til å stikke hodet ut. Jeg satt meg inn i badet og de pumpet inn varm damp og hadde et vått, kaldt håndkle rundt halsen og over hodet. Inne i dampen måtte jeg massere meg selv. Tilslutt måtte jeg skylle over meg med temperert vann for å få normal temperatur igjen.
Det hele var en god opplevelse og jeg ser ikke bort fra at jeg vil prove igjen.
Klokka tre dro Satya Paul og jeg avgårde for å ta toget til Bihar.
Konsert
Anti og søsteren er veldig glade i såpeoperaer, men om onsdagskvelden ble hun og jeg invitert med på en klassisk indisk musikk kveld. Søsteren maatte se alene paa tv denne kvelden.
En venninne av Anti fra Gujarat inviterte oss med. Arrangementet var for å feire 76 års dagen til en stor danse guru, Maharadji heter han.
Anti og venninnen pyntet seg i Sari og jeg tok på meg silkesjalet og så reiste vi avgårde med en otto i Dehlinatten.
Arrangementet var holdt paa en skole i en annen del av Dehli. Folk var stivpyntet og det var gull og glitter. Praogrammet startet med Maharadjis barnebarn som danset. En ni aar gammel lubben jente danset med stor selvtillit og fikk masse applaus, hun hadde danset fra humn var tre aar.
Saa fulgte en ti aar gammel gutt som spilte på sitar akkompagnert med tabla. Nestemann ut var en ungdom som spilte floyte akkompagnert med tabla.
Og det var noen kjempeflinke jenter som danset i gullkjoler med glitter.
Maharaji måtte ta imot mengder med blomster og gaver, og overrekkelsene måtte foreviges. Dama fra Gujarat hadde gitt meg et spesialoppdrag. Det var aa ta bilde når hun overrekte blomster til Maharaji. Men hun var så rask å gi dem og hadde jeg visst at hun skulle kastet seg ned og kysset føttene hans ville jeg nok timet det bedre. Jeg fikk begge to inn i bildet men det ble tatt da hun var i ferd med aa kaste seg ned, hun blir nok litt skuffet når hun ser bildet.
Men hva kunne jeg gjøre?
Selve konserten var veldig oppløftende, jeg liker indisk musikk...kanskje aller mest lyden av tabla.
En venninne av Anti fra Gujarat inviterte oss med. Arrangementet var for å feire 76 års dagen til en stor danse guru, Maharadji heter han.
Anti og venninnen pyntet seg i Sari og jeg tok på meg silkesjalet og så reiste vi avgårde med en otto i Dehlinatten.
Arrangementet var holdt paa en skole i en annen del av Dehli. Folk var stivpyntet og det var gull og glitter. Praogrammet startet med Maharadjis barnebarn som danset. En ni aar gammel lubben jente danset med stor selvtillit og fikk masse applaus, hun hadde danset fra humn var tre aar.
Saa fulgte en ti aar gammel gutt som spilte på sitar akkompagnert med tabla. Nestemann ut var en ungdom som spilte floyte akkompagnert med tabla.
Og det var noen kjempeflinke jenter som danset i gullkjoler med glitter.
Maharaji måtte ta imot mengder med blomster og gaver, og overrekkelsene måtte foreviges. Dama fra Gujarat hadde gitt meg et spesialoppdrag. Det var aa ta bilde når hun overrekte blomster til Maharaji. Men hun var så rask å gi dem og hadde jeg visst at hun skulle kastet seg ned og kysset føttene hans ville jeg nok timet det bedre. Jeg fikk begge to inn i bildet men det ble tatt da hun var i ferd med aa kaste seg ned, hun blir nok litt skuffet når hun ser bildet.
Men hva kunne jeg gjøre?
Selve konserten var veldig oppløftende, jeg liker indisk musikk...kanskje aller mest lyden av tabla.
Mandi rural center
Den 4 februar ble jeg hentet av societyets ambulanse og sammen med Reini Talwani kjørte vi til Mandi rural center. Senteret ligger i en landsby i utkanten av Dehli med ca 12 000 husstander. Senteret fokuserer på kvinner og deres utdanning og behov. Det er obligatorisk skole for alle men det er sjelden at jenter får reise på college. Foreldrene vil ikke slippe de ut av syne, puber og gutter lurer rundt ethvert college og derfor må de bli hjemme
De har systue for opptil 30 jenter. Nå om vinteren kommer det bare ca 10 fordi dagen er kortere.
Og de kan bare komme etter alle de andre pliktene i hjemmet er gjort.
Der er to data-klasserom som er tilkoblet internett. Totalt er det 54 elever, inkludert både nybegynnere og viderekomne.
Før de kan begynne å lære data må de lære engelsk, nå har de engelskkurs for 15 kvinner men de planlegger et ekstra kveldskurs slik at flere faar komme igang.
.
Senteret har også legetjenester spesielt for kvinner og to kvinner har fast jobb med å male og pakke termericpulver.
Etter omvisningen var det full fart tilbake i ambulansen, jeg snakker ikke hindi så jeg fikk ikke helt forståelse for hastverket, men jeg tror sjåføren ikke ville komme for seint til lunsj.
Dehli trafikken kan være en prøvelse og han tok u-svinger der det så om som det var kø, og det var på med blålys og kontinuerlig fløyting med bil-hornet.
Vi kom akkurat tilbake til lunsj. Jeg var glad jeg fremdeles var i live.
De har systue for opptil 30 jenter. Nå om vinteren kommer det bare ca 10 fordi dagen er kortere.
Og de kan bare komme etter alle de andre pliktene i hjemmet er gjort.
Der er to data-klasserom som er tilkoblet internett. Totalt er det 54 elever, inkludert både nybegynnere og viderekomne.
Før de kan begynne å lære data må de lære engelsk, nå har de engelskkurs for 15 kvinner men de planlegger et ekstra kveldskurs slik at flere faar komme igang.
.
Senteret har også legetjenester spesielt for kvinner og to kvinner har fast jobb med å male og pakke termericpulver.
Etter omvisningen var det full fart tilbake i ambulansen, jeg snakker ikke hindi så jeg fikk ikke helt forståelse for hastverket, men jeg tror sjåføren ikke ville komme for seint til lunsj.
Dehli trafikken kan være en prøvelse og han tok u-svinger der det så om som det var kø, og det var på med blålys og kontinuerlig fløyting med bil-hornet.
Vi kom akkurat tilbake til lunsj. Jeg var glad jeg fremdeles var i live.
onsdag 4. februar 2009
Nå begynner ting å gå seg litt til her.
Naa fikk jeg endelig til aa aapne kommentarfelt slik at alle kan kommentere, naa gaar det an aa prove aa legge kommentar igjen.
Idag morges ble jeg plukket opp av en i administrasjonen for å bli vist litt rundt her. Etter en kopp te og lynkurs i hindi, jeg husker bare et ord nå: namasti(hallo) skulle Pooshpa vise meg rundt. Hun har oversikt over alle aktivitetene her.
De har homeopatisk, naturopatisk og allopatisk behandling. Allopati er visst et annet navn på vanlig medisin. Legene som jobber her gjør det gratis mot at de får dekket transporten. De fleste er pensjonister, de ser veldig unge og friske ut de pensjonistene som jobber her. Pasientene her er blant de absolutt fattigste i Dehli og de får gratis behandling og medisiner.
De har en bruktbokbutikk hvor all inntekt går til førskolebarn i slummen. Også her jobbet noen veldig spreke pensjonister. De kom tre ganger i uke og følte at dette arbeidet var veldig givende.
De har også et kontor for krise hjelp for alenemødre/enker. Enkene får hjelp med en liten "dowry" som er medgift til døtrene sine og andre materielle ting. De gir ut tepper om vinteren og hjelper pensjonister som ikke får pensjon, med en liten sum i mnd.
De er avhengig av donasjoner for å ha noe å gi ut. Da vi gikk ut av kontoret sto det ei ung jente med en unge på tre-fire år der. Jeg unngikk å se henne i øynene da jeg gikk ut........
I tillegg driver de skole for 2000 elever, de har 70 lærere og 30 klasserom.
Det er ganske fullt kan man si, men barna virker veldig blide og fornøyde og de får gode resultater.
De har en systue hvor fattige jenter får opplæring med symaskin. Opplæringen tar seks måneder. Da får de diplom og hjelp til å skaffe seg egen symaskin.
En fretexlignende butikk har de, og et sted hvor de maler opp krydder, 17 ulike slag med krydder. Der jobber fattige kvinner og får vanlig lønn.
Det er også et bibliotek og et kontor hvor de forsker på skriftene og samler inn litteratur etter grunnleggeren.
Tilsist, så har de også en liten bod hvor de serverer frisk juice, der er kjempegod
gulrotjuice.
Imorgen skal jeg ut fra campusen og få se et sted de kaller Mandi Rural Development Center.
Idag morges ble jeg plukket opp av en i administrasjonen for å bli vist litt rundt her. Etter en kopp te og lynkurs i hindi, jeg husker bare et ord nå: namasti(hallo) skulle Pooshpa vise meg rundt. Hun har oversikt over alle aktivitetene her.
De har homeopatisk, naturopatisk og allopatisk behandling. Allopati er visst et annet navn på vanlig medisin. Legene som jobber her gjør det gratis mot at de får dekket transporten. De fleste er pensjonister, de ser veldig unge og friske ut de pensjonistene som jobber her. Pasientene her er blant de absolutt fattigste i Dehli og de får gratis behandling og medisiner.
De har en bruktbokbutikk hvor all inntekt går til førskolebarn i slummen. Også her jobbet noen veldig spreke pensjonister. De kom tre ganger i uke og følte at dette arbeidet var veldig givende.
De har også et kontor for krise hjelp for alenemødre/enker. Enkene får hjelp med en liten "dowry" som er medgift til døtrene sine og andre materielle ting. De gir ut tepper om vinteren og hjelper pensjonister som ikke får pensjon, med en liten sum i mnd.
De er avhengig av donasjoner for å ha noe å gi ut. Da vi gikk ut av kontoret sto det ei ung jente med en unge på tre-fire år der. Jeg unngikk å se henne i øynene da jeg gikk ut........
I tillegg driver de skole for 2000 elever, de har 70 lærere og 30 klasserom.
Det er ganske fullt kan man si, men barna virker veldig blide og fornøyde og de får gode resultater.
De har en systue hvor fattige jenter får opplæring med symaskin. Opplæringen tar seks måneder. Da får de diplom og hjelp til å skaffe seg egen symaskin.
En fretexlignende butikk har de, og et sted hvor de maler opp krydder, 17 ulike slag med krydder. Der jobber fattige kvinner og får vanlig lønn.
Det er også et bibliotek og et kontor hvor de forsker på skriftene og samler inn litteratur etter grunnleggeren.
Tilsist, så har de også en liten bod hvor de serverer frisk juice, der er kjempegod
gulrotjuice.
Imorgen skal jeg ut fra campusen og få se et sted de kaller Mandi Rural Development Center.
tirsdag 3. februar 2009
Livet paa campusen.
Her bor vi enkelt.
Opp klokken syv om morgenen. Så går jeg opp på taket og gjør litt yoga mens fuglene kvitrer og flyr omkring. Det er overraskende mye fugler her midt i Dehli, rovfugler, duer og mange ukjente arter, iallefall for meg.
Det er en fin start på dagen.
Etterpå lager Anti, Satya Pauls kone, en stor kopp te og så leser vi nøye gjennom avisene.
Satya Paul drikker ikke te, han vil ikke være avhengig av noe.
Klokken ti er det frokost. Den pleier å være kjempegod, Anti er en fantastisk kokk.
Hjemmefra tok jeg med brunost for å gi noe av det bedre Norge kunne by på. Hadde med ostehøvel og wasa økologiske knekkebrød. Jeg tror kanskje de syntes at det var litt kjedelig smak, for idag fikk jeg servert toasted brunost med løk og tomater. Jeg kjente ikke osten igjen, ante forst ikke hva jeg spiste. Oppå toasten tok vi en slags tamarindsaus. Nå har jeg fått et helt nytt syn på brunost.
Huset har kjøkken, to stuer, to toaletter, ett soverom og et strykerom med seng, der sover jeg. Det er et forheng ut til gangen, alle dørene holdes åpne.
De har en liten gul mekanisk fugl som kvitrer når det er høye lyder, den sitter og vokter over spisebordet og kvitrer hver gang dora slar igjen.
Frokosten blir spist på fremsiden av huset, på plenen. De har en fin liten plen med gjerde, hekk og noen blomster. Vi bærer ut stoler og bord.
På andre siden er skolegården, der spiller de fotball eller har gynastikk etter rap-musikk.
Anti og søstera hennes som er ugift, slik som meg, og er på langtidsbesøk sitter å strikker i skyggen av neemtreet mens 4-5 ekorn løper opp og ned og på tvers av stammen.
En gutt sitter på plenen og napper bort det grønneste gresset? Folk kommer og går. Det er en smilende fyr som er over alt. Han lager te og vasker opp på flere kjøkken omkring.
Det er veldig annerledes fra det jeg er vant til her, og det er mye jeg ikke forstår. Tror at jeg får ta litt om gangen.
Opp klokken syv om morgenen. Så går jeg opp på taket og gjør litt yoga mens fuglene kvitrer og flyr omkring. Det er overraskende mye fugler her midt i Dehli, rovfugler, duer og mange ukjente arter, iallefall for meg.
Det er en fin start på dagen.
Etterpå lager Anti, Satya Pauls kone, en stor kopp te og så leser vi nøye gjennom avisene.
Satya Paul drikker ikke te, han vil ikke være avhengig av noe.
Klokken ti er det frokost. Den pleier å være kjempegod, Anti er en fantastisk kokk.
Hjemmefra tok jeg med brunost for å gi noe av det bedre Norge kunne by på. Hadde med ostehøvel og wasa økologiske knekkebrød. Jeg tror kanskje de syntes at det var litt kjedelig smak, for idag fikk jeg servert toasted brunost med løk og tomater. Jeg kjente ikke osten igjen, ante forst ikke hva jeg spiste. Oppå toasten tok vi en slags tamarindsaus. Nå har jeg fått et helt nytt syn på brunost.
Huset har kjøkken, to stuer, to toaletter, ett soverom og et strykerom med seng, der sover jeg. Det er et forheng ut til gangen, alle dørene holdes åpne.
De har en liten gul mekanisk fugl som kvitrer når det er høye lyder, den sitter og vokter over spisebordet og kvitrer hver gang dora slar igjen.
Frokosten blir spist på fremsiden av huset, på plenen. De har en fin liten plen med gjerde, hekk og noen blomster. Vi bærer ut stoler og bord.
På andre siden er skolegården, der spiller de fotball eller har gynastikk etter rap-musikk.
Anti og søstera hennes som er ugift, slik som meg, og er på langtidsbesøk sitter å strikker i skyggen av neemtreet mens 4-5 ekorn løper opp og ned og på tvers av stammen.
En gutt sitter på plenen og napper bort det grønneste gresset? Folk kommer og går. Det er en smilende fyr som er over alt. Han lager te og vasker opp på flere kjøkken omkring.
Det er veldig annerledes fra det jeg er vant til her, og det er mye jeg ikke forstår. Tror at jeg får ta litt om gangen.
Akkurat nå er jeg overvelmet av informasjon.
Satya Paul er reist tilbake til Punjab og han har funnet masse lesestoff til meg slik at jeg kan oppdatere meg mens han er borte. I tillegg har vi gått gjennom alle mailene hans og lest gjennom avisene.
Jeg har en stor bunke lesestoff fra noen som kaller seg New Age islam. Mye av problemstillingen dreier seg om fanatisme contra fred og toleranse. Det er fanatikere innen islam men det finnes også fanatiske hinduer. Det er fanatikere i alle religioner.
En nyhetssak i avisen gikk på at en gjeng hinduistiske menn hadde banket opp noen jenter på en pub. Puben var mannens område og det var en ukultur og uindisk at kvinner drikker. Slik som religiøse fanatikere i alle kulturer vil de ha kvinnen lydig hjemme.
Ellers er det kommet en ny borgerrettsorganisasjon i Mumbai i kjølvannet av terrorangrepet i nov ifjor. Generelt sett er det stor mistillit til myndighetene både lokalt og sentralt her i India.
En venn av Satya Paul kom helt fra Punjab for å diskutere en sak som han brant for. Han kalte seg en social activist og var opptatt av at politikerne skal oppgi hvor mye de tjener og betaler i skatt. Politikerne er korrupt og beriker seg på skattebetalerne.
Det er et enormt sosialt og politisk engasjement her.
Jeg som norsk og skandinavisk blir møtt med respekt her. Svært mange,av ledelsen iallefall,har kjennskap til det sosialdemokratiske velferdssamfunnet og ønsker å lære av oss.
Flere hadde vært i Danmark og Sverige og en, Mr Talwani, hilste på meg norsk.
De ser mot de oss for å se hvordan de ønsker å utvikle samfunnet videre.
Spesielt er det lagt merke til at vi er fredselskende nasjoner hvor alle blir tatt vare på fra vugge til grav av staten.
Jeg snakket nettopp med en dame som er ansvarlig for "sisters og the people", det sosiale arbeidet her. De driver førskole i slummen, 24 steder, for ca 950 barn og et gamlehjem for 60 mennesker. Jeg har veldig lyst til å besøke disse stedene, håper at det går iorden etterhvert.
Hun syntes at det hørtes helt ideelt ut i Norge. Jeg fortalte henne at konsekvensen av at samfunnet tar seg av alt fra du går i barnehagen til sykehjemmet er at båndene mellom familiemedlemmene lettere blir klippet av. Vi føler ikke det samme ansvaret for hverandre lenger og vi har store problemer med ensomhet og isolasjon, psykiske problemer og rusproblemer.
Det er prisen for tryggheten.
Hva skal vi gjøre med dette folkens? Vi vil ikke tilbake til tiden før velferdssamfunnet heller...
Det er vi som må vise veien.
Damen som er leder av "sisters of the people" sa hun kunne leve godt med disse bivirkningene. Jeg ble nesten flau. Vi har luksusproblemer, det er nesten avbsurd å fortelle dette til henne som strever med å få dekket de helt basale behov for barna i slummen.
Jeg har en stor bunke lesestoff fra noen som kaller seg New Age islam. Mye av problemstillingen dreier seg om fanatisme contra fred og toleranse. Det er fanatikere innen islam men det finnes også fanatiske hinduer. Det er fanatikere i alle religioner.
En nyhetssak i avisen gikk på at en gjeng hinduistiske menn hadde banket opp noen jenter på en pub. Puben var mannens område og det var en ukultur og uindisk at kvinner drikker. Slik som religiøse fanatikere i alle kulturer vil de ha kvinnen lydig hjemme.
Ellers er det kommet en ny borgerrettsorganisasjon i Mumbai i kjølvannet av terrorangrepet i nov ifjor. Generelt sett er det stor mistillit til myndighetene både lokalt og sentralt her i India.
En venn av Satya Paul kom helt fra Punjab for å diskutere en sak som han brant for. Han kalte seg en social activist og var opptatt av at politikerne skal oppgi hvor mye de tjener og betaler i skatt. Politikerne er korrupt og beriker seg på skattebetalerne.
Det er et enormt sosialt og politisk engasjement her.
Jeg som norsk og skandinavisk blir møtt med respekt her. Svært mange,av ledelsen iallefall,har kjennskap til det sosialdemokratiske velferdssamfunnet og ønsker å lære av oss.
Flere hadde vært i Danmark og Sverige og en, Mr Talwani, hilste på meg norsk.
De ser mot de oss for å se hvordan de ønsker å utvikle samfunnet videre.
Spesielt er det lagt merke til at vi er fredselskende nasjoner hvor alle blir tatt vare på fra vugge til grav av staten.
Jeg snakket nettopp med en dame som er ansvarlig for "sisters og the people", det sosiale arbeidet her. De driver førskole i slummen, 24 steder, for ca 950 barn og et gamlehjem for 60 mennesker. Jeg har veldig lyst til å besøke disse stedene, håper at det går iorden etterhvert.
Hun syntes at det hørtes helt ideelt ut i Norge. Jeg fortalte henne at konsekvensen av at samfunnet tar seg av alt fra du går i barnehagen til sykehjemmet er at båndene mellom familiemedlemmene lettere blir klippet av. Vi føler ikke det samme ansvaret for hverandre lenger og vi har store problemer med ensomhet og isolasjon, psykiske problemer og rusproblemer.
Det er prisen for tryggheten.
Hva skal vi gjøre med dette folkens? Vi vil ikke tilbake til tiden før velferdssamfunnet heller...
Det er vi som må vise veien.
Damen som er leder av "sisters of the people" sa hun kunne leve godt med disse bivirkningene. Jeg ble nesten flau. Vi har luksusproblemer, det er nesten avbsurd å fortelle dette til henne som strever med å få dekket de helt basale behov for barna i slummen.
mandag 2. februar 2009
Nå er jeg endelig fremme i Dehli.
Det var fin sommertemperatur, kjølig morgen og lite trafikk. Han sa at jeg var hans personlige gjest og at det var viktig å si rett frem hva jeg ønsket med oppholdet og hva jeg hadde lyst til. Og så var det opp til ham om ham kunne få det til å passe inn. Han har allerede fått passet inn en tur til Varanasi og Taj Mahal så jeg føler at jeg har bedt om nok allerede. Men jeg måtte føle meg fri til å spør om alt som faller meg inn.
Igår kom han helt fra Punjab for å ta imot meg, det er en reise på 6-7 timer og han reiser opp dit igjen ikveld for jobben hans der var ikke helt ferdig.
I Punjab er det bursdagsfeiring for Lalaj Lapat. Han er grunnleggeren for "Sevants of the people Society". Han kom fra Dhudike i Punjab og hvert år er det feiring og konkurranser og pengeinnsamling for "Servants of the people"
Utflyttede punjab folk har begynt å legge ferien til hjembyen slik at de kan være med på feiringen. Hver dag kommer det 20-30 000 mennesker.
I år var det faktisk et norsk lag som vant hovedpremien på 100 000 rupees.
De hadde konkurrert i ett ballspill hvor de var åtte på laget, jeg har ikke hørt om dette spillet før men det finnes tydeligvis norske folk som er dyktige i det.
Satya Pauls dag gikk med til å gjennomgå masse email. De var skrevet ut og vi gikk gjennom dem sammen. Han vil være totalt åpen og har ingen hemmeligheter.
Det er fasinerende med denne totale åpenheten, han sier at han er fri. Problemet er at jeg blir veldig klar over at jeg ikke er åpen og fri.
Tvert om, jeg er besatt av å ha mitt eget lille rom, et sted å gjemme meg.
Må nok ta en alvorsprat med meg selv en av dagene.
Ellers er alt vel her, mer siden...
Abonner på:
Innlegg (Atom)