Opp i Himalaya

Beklager at det tok over en uke å få lagt ut første innlegg. Jeg vil skylde på de vanvittige veiene i Uttranchal, det er umulig å skrive noe som helst når man må klamre seg fast i bilen for å følge med i svingene.
Satya Paul og jeg har vært på en slags pilgrimsreise i Himalaya. For ordens skyld Him betyr snø og alaya betyr sted. Altså, vi har vært på stedet der det er snø.

Etter fire timers togreise fra Dehli ankom vi Haridwar. Haridwar er hovedstaden i staten Uttranchal og et av de mest hellige steder for hinduer. Hvert tolvte år kommer det opp mot 5 millioner hinduer dit for å delta på en spirituell festival og bade i Ganges, Kumbha festivalen.

På breddene av Ganges er det trapper og fullt av mennesker som skal bade, og prester som skal gjøre puja.. og ha penger. Spiritualitet er big business i India.
Indere er veldig blyge og vestlig bikini er uanstendig badetøy, jeg badet i shorts og t-skjorte, det var greitt.
Vi snirklet oss forbi alle sammen og gikk ut i det brune, kjølige vannet. Det var en veldig sterk strøm og vi måtte kjempe for å holde oss på beina. I Dehli var det rundt 40 grader så det var deilig med en avkjølende dukkert. Etterpå vasset vi bort til statuen av Ganga og skvettet vann på henne også.

For å komme oss opp i Himalaya måtte vi kjøre bil. Vi hadde leid taxi for de neste dagene og tidlig neste morgen dro vi avgårde.
For alle dere som synes at vestlandsveier er kronglete og farlige....ta dere en tur til fjellene i Uttranchl. Overalt er det rasfare, man kan se at det har vært ras mange steder. Enkelte steder er til og med deler av veien rast ut....og så er det mange hundre meter ned. Veiene er som tynne riper skåret ut i fjellsidene. Noen steder er det en slags humpete kjerrevei, andre steder er det asfalt, lignenede gamle Åkerfjordveien hvis man ser bor fra tunnelene. Det er ingen tunneller her.

Sjåføren var dyktig, han kjørte som et råskinn samtidig som vi alle faktisk overlevde. Satya Paul reagerte ikke på kjøringen, mens jeg skylte på jetlag og sovnet fra en endeløs rekke av nær døden opplevelser.

Vi stoppet i Rishikesh på en ashram. Der holdt de på med å avslutte en nidagers religiøs feiring og Satya Paul skulle si noen ord. Garasjen var for anledningen omgjort til festlokale. Det var mange taler(på hindi) og flott musikk.

Ashramen hadde fått donert mat fra lokale krefter og sadhuer kom fra fjernt og nær for et godt måltid. Sadhuer er mennesker som lever helt asketisk og søker den spirituelle vei. De er kledde i oransje. En del oransjekledde er tiggere som gir seg ut for å være sadhuer. En ekte sadhu tigger ikke.

Utenfor, fremdeles under tak, ble det rullet ut lengder med en halvmeters bredt teppe. Det ble satt ut rekker med metalltallerkner og metallglass. Sadhuene satte seg på rekke og rad og serverinspersonalet kom med bøtter og spann og serverte.
Fordi jeg er utlending, hvite mennesker er visst fremdeles english her , jeg var ”the english lady”, fikk vi servert maten på et lite bord.

Til dessert fikk vi til og med iskrem, hjemmelaget med fruktbiter og bær i. Jeg husker sist gang jeg spiste is i India, på Mount Abu, den gang endte jeg opp med skikkelig diare. Jeg tok sjansen og isen var kjempegod.

Vi fortsatte og hadde vår første punktering med følgende pause i en fjellandsby, der fikk vi servert te i verdens skittneste kopper. Folk er fattige, livet er nok hardt her oppe.
Vi fortsatte til Uttarkashi hvor vi overnattet i en annen ashram.

I juni er det sesong for bl.a mango og lychee. Ashramen lå helt ved siden av Ganga og vi tok med mango i en pose og kjølte de ned i elven før vi spiste dem.
Det føltes som ren luksus, spise kald mango i vannkanten etter en lang dag på støvete veier.