Til Deoprayag

Turen tilbake begynte. Det ble fort varmere i luften. Vi møtte kolonner med lidende pilgrimer på vei oppover.

Langs veien gikk gjetere med geiter, sauer eller hester. De har på en måte blitt fortapt et sted i historien. De er fattige(iallefall naar det gjelder penger og utdanning), kan knapt lese eller skrive og vet ikke stort om verden utenfor fjellene. De har store flokker med med dyr, og følger rolig med dem til friske beitemarker. Vi kunne se gjetere ligge på rygg ved tuvene, mens lerka fløy høyt oppe i sky.
I denne virkeligheten, som har eksistert uforandret i århundrer, kommer vi fra den såkalte moderne verden og skjærer sår i fjellsidene, for å lage veier, og dundrer forbi i forurensende, bråkende kjøretøy. Dehli er en annen verden for disse menneskene. Hva tenker de om oss når de ser oss dundre forbi?

Langs veiene er det mye veiarbeid på gang. De har en del moderne utstyr, men fremdeles er det svært mye manuelt arbeid som blir gjort. Jeg la spesielt merke til to gutter som samarbeidet. De hadde en spade og nede på spaden var det knyttet et tau. Den ene spadde ned og styrte spaden, mens den andre dro i tauen og de fikk spadd jord og stein opp.

Sanjey kjørte godt på og jeg klarte å holde meg våken nå, trygg på at sjåføren hadde kontrollen. Vi kjørte i over 12 timer til et sted som heter Deoprayag. På det stedet møttes elevene Alaknanda og Bhagarathi og blir endelig til Ganges. Vi overnattet på et fint hotell med utsikt over stedet der elvene møtes.(bilde)