lørdag 28. mars 2009

Festivalstart.


Det yret med folk rundt om hotellet, alle skulle registrer seg og få navnelapp. Program hadde de selvsagt ikke klart, det har de aldri på noen konferanser i India. Vil du virkelig ha program, må du henge som en hauk over dem og være klar i rette øyeblikk. De har aldri nok heller. Jeg får derfor aldri program.(bilde, fremme fra høyre. Khaleda Froagh, Afganistan, Nayyara Rahman,Pakistan og Tsjering Dorji, Bhutan)

Tshering Dorji er fra Bhutan og en gjenganger her på festivalen. Han har vært med i ni år, hvert år prøver han å snike seg unna men Ajeet Caur får alltid tak i ham slik at han må bidra. Han skriver dikt og noveller. Han er herlig uhøytidlig og har glimt i øyet. Navnet Tshering betyr langt liv. Da han ble født, sjekket astrologen horoskopet hans og fant antydning til at han ikke kom til å leve så lenge. For å bøte på dette og forlenge livet hans, gjorde de noen ritualer og ga han dette navnet, som skulle gi ham et langt liv.

Han introduserte meg til en som skriver teaterstykker og har samarbeidet nært med en norsk teatergruppe. De har reist rundt, spilt et av hans stykker og et Ibsen stykke. Hans navn er Professor Abhi Subedi og han kommer fra Nepal.

Jeg hilser på mange, arrangementet foregår i en foredragssal, med sofaer og stoler med hvitt trekk, det henger tråder med hvite og orange blomster langs veggen på scenen.
Ajeet Caur starter med litt sladder mens vi venter på æresgjestene. De er selvsagt for seine, SAARC tid er indisk tid...

Hovedgjestene kommer, internasjonalt kjente forfattere fra alle SAARC landene.
Fra Sri Lanka kom sekretæren for kulturdepartementet, Samarasinghe. Han har skrevet mer enn 40 bøker, store bøker. Moni, konferansieren, mente at bøkene veide mer enn mannen selv.
Kona hans ville at jeg skulle ta bilde av ham med det nye digitale koameraet hennes som hun ikke visste opp-ned på.

Først skulle det leses dikt fra alle ni landene. Nayyara skulle representere Pakistan og den lille jenta proklamerte flott og med klar stemme diktet på engelsk...heldigvis.
Det ble litt språkkomlikasjoner. De fleste forstår hindi, urdu eller punjabi. De fra sør, Sri Lanka, Maldivene og de sørlige statene i India (og meg) kan ikke. Det ble derfor bestemt at det skulle foregå på engelsk. Det var bare noen ytterst få som ikke kunne engelsk. Men punjabi og hindielskende er litt som språkfanatikere her hjemme og insisterte på å bruke sitt eget språk.
Når de leste dikt på hindi kommenterte publikum, med anerkjennende utrop hvis de likte diktet. Diktet fikk sin egen kraft egen rytme og jeg forsto at det var fine ord som ble sagt.

I lengden er det veldig søvndyssende å høre på når man ikke forstår og aner når de er ferdig, jeg så at andre hadde problemer også. For å holde meg våken skrev jeg, det virket veldig fint. Jeg lyttet til alt som ble sagt på engelsk, med en gang de gikk over til et annet språk begynt jeg å skrive.

En anerkjent afgansk poet skulle proklamere, Khaleda Froagh. Hun leste på persisk og Shukoori skulle prøve å oversette, men det ble litt for vanskelig å ta på sparken. Ei jente fra Sikkim, øst i india, proklamerte et dikt om en kvinne som ble gravid etter voldtekt, barnet vokste i magen og ..., hun hadde en harmdirrenede stemme og det var veldig sterkt,

Så var det som alltid på konferanser som dette, utdeling av sjal til viktige gjester fulgt av et rituale med tenning av lys. En skål med olje og åtte veker.
Alle skulle tenne disse vekene og enda flere skulle ta bilde. Satya Paul insisterte på at jeg skulle ta bilder så jeg hang etter øyebryna for å komme i posisjon.

Etterpå ble det holdt noen innlegg, en doktor, innledet konferansen og snakket om terror. Shukoori leste et oversatt stykke om situasjonen i Afganistan, før og etter Taliban.

Så kom en journalist og fortalte om situasjonen mellom Pakistan og India. Om mediasituasjonen. At det er ingen plattform, mediasted hvor fanatikerere med både muslimsk og hinduistisk bakgrunn kan møte kraftfull kritikk på likt grunnlag. Han var stolt over at både indere og pakistanere lurte på hvilken nasjon han kom fra, jeg vet fremdeles ikke om han er indisk eller pakistansk.

Jeg fikk ufortjent mye oppmerksomhet, av deltakere på konferansen og til og med media. Et filmselskap hadde fått i oppdrag å lage en dokumentar om SAARC festivalen og de ville intervjue meg. Også noen aviser ville ha noen ord og bilder.

Igjen oppdaget jeg at Norge har et godt rykte internasjonalt. Vi er kjent som en fredsnasjon. En reporter fra Democratic voice of Burma, Soe Minn, kom og hilste på meg. Han var stasjonert i Dehli, men hovedkontoret deres var i Oslo, støttet av den norske stat.
Han kunne fortelle at under syklonen og flommen i Burma i mai 2008, var deres journalister de eneste som klarte å rapportere fra Burma. De har mange modige journalister som arbeider "under cover" og som risikerer livet for å fortelle om situasjonen der.

Jeg spurte ham om hva som egentlig skjedde, plutselig var Burma ute av mediabildet?
Han fortalte, at den burmesiske militærjuntaen fikk til slutt nødproviant og varer fra land som Kina, India og Thailand. Befolkningen i Burma tror derfor at det er militærjuntaen som reddet dem. Soe Minn mente at disse landene sviktet burma. UN og vesten var på riktig kurs her(for en gangs skyld).

Ajeet Caur var venn med den nye statsministeren i Bangladesh, Sheikh Hasina. Sheikh Hasina var invitert til festivalen og var æresgjest, men kunne dessverre ikke komme. Hun sendte to stedfortredere. De hadde til og med legeattest som bevis for gyldig fravær for statsministeren.

Første dag på konferansen var tett av inntrykk. Jeg kom også på at jeg har skrevet noe som kunne defineres som et dikt, og jeg hadde også oversatt det til engelsk. I emailen min fant jeg stykket og skrev det av på et stykke papir for å kanskje vise det til noen av poetene neste dag.

Vi fikk servert deilig middag før vi ble kjørt tilbake til hotellet.