Denne landsbyen har Satya Paul fulgt siden februar 1962, da var han 27 år. Han var allerede da medlem i "Servants of the People society" og denne landsbyen er grunnleggeren Lala Lajpat Raiś fødested. Det ble bestemt at de skulle lage et monument over ham her. Satya Paul ble spurt om å være med på jobben.
Da han kom hit oppdaget han hvilke elendige forhold det er i landsbyen, han synes at det var mer viktig å endre på det enn å lage et dødt monument.
Mennene drakk mye, de laget vin hjemme og møttes hver kveld for å drikke og herje. I følge Satya Paul hadde de konkurranse om å spille den mest vulgære musikken.
Beskrivelsen minner egentlig om en hvilken som helst småby i Norge fredag og lørdags kveld, men med en populasjon på bare 5000 mennesker, hadde de 100 mord i året, og noe måtte gjøres.
Staten Punjab hadde lovet midler til helsesenter dersom innbyggerne bidro med en femtedel. Satya Paul begynte å ha møter, først på tomannshånd med mennene, så i større grupper og til sist arrangerte han et almannamøte. Tenk hvor mye enklere det vil være å ha en lege i landsbyen enn å måtte kjøre milevis når noen er syke. På under fjorten dager fikk ha samlet inn tilstrekkelig med penger og det ble bygget helsesenter.
Neste utfordring var utdanning. Denne gang snakket han med barna, som igjen begynte å mase på foreldrene sine.... og de fikk samlet inn penger til en barneskole. Foreldrene kunne betale en dags lønn, eller en andel av avlingen sin. De som hadde mest, måtte bidra mest.
Fremdeles drakk mennene tett, men Satya Paul visste råd, en trestegs plan(inspirert av Gandhi). Steg en var å ikke gi dem mat dersom de er fulle, hjelper ikke det, så slutt å snakke med dem. Drikker de fremdeles så slutt å dele seng med dem, det virker garantert.
For å hjelpe kvinnene til å bli mer selvstendige, oppmuntret ham dem til å kjøpe ei ku. Satya Paul snakket med banken og banken ga kvinnene gunstige lån. Tidligere måtte landsbyen importere melk, mens nå eksporterer de melk for 15000 rupees i måneden. (Ca 2000 kr)
Han ba kvinnene overtale mennene til å dyrke grønnsaker og mat til kua, mot at hun kommer med mat til ham hver dag.... og slik ble kvinnene økonomisk selvstendige i Dhudike.
Satya Paul skrev små teaterstykker som ble spilt en gang i måneden. Ved inngangen til lokalet sto det folk med pinner til å jage alle som var fulle. Gradvis, drakk folk mindre og mindre.
Nå skjer det ingen mord lenger selv om befolkingen er oppe i 15000. De har samlet inn penger til en ungdomsskole, videregående og for 8 måneder siden åpnet et topp moderne institutt for IT, elektronikk og teknologi. De har også samlet inn penger til flere vanntanker for landsbyen og monumentet til Lala Lajpat Rai står nå ferdig.
Årlig har de en stor "Mela", de konkurrerer bla i hockey, og de har en slags brytekonkurranse som en gjeng fra Norge(!) vant i år, oksekjerreløp, hundeløp, talentkonkurranse og mye mer. De har også hatt konkurranse om hvem som hadde renest hus, dyrket best grønnsaker og hadde best ernært barn, sunnest barnaa.
Dette var for å motivere fattige og lavkaste folk til å forbedre sin egen siturasjon.
Landsbyen har fått mange utmerkelser for sin vellykkede utvikling.
Satya Paul er fremdeles "gudfaren" for Dhudike.
