En dame i nabolaget så etter huset når Fader Thomas ikke var tilstede.
Tidlig om morgenen kom hun sammen med datteren sin.
Datteren hadde giftet seg for fem år siden og hadde fremdeles ikke blitt gravis. Det er en katastrofe for indiske kvinner. De hadde vært hos lege og funnet ut at det var mannen hennes som hadde for dårlig spermkvalitet
Svigermor truer nå med å kvitte seg med jenta og finne ei ny kone til sønnen. Etter skikken kan mannen velge å skille seg dersom det ikke kommer noen barn. I noen tilfeller blir kvinnen drept.
Så denne jenta var dypt deprimert.
Hun hadde vurdert kunstig befruktning, men uansett så ville ikke mannen bli faren til barnet for spermkvaliteten var for dårlig. Dette ville koste 100 000 rupees og ville bli en tung økonomisk belastning.
En annen mulighet var adopsjon.
Hun spurte Fader Thomas om råd.
Det var en veldig vanskelig situasjon.
Jeg mente at mannen hennes måtte stå frem og si det som det er, at det er han som er ufruktbar. Det var tross alt hos ham "feilen" var og uansett hvor mange jenter han giftet seg med ville han aldri kunne bli far.
Å være ufruktbar er visst det verste som kan skje en indisk mann, å ikke være helt mann. Fader Thomas mente at skammen holdt han nok fra å stå frem.
En løsning kunne være å adoptere et barn. Det kunne organiseres slik at jenta reiste bort i seks måneder eller jobbet på hospicet og så komme hjem som mor med et adoptert barn. Det er mange barn for adopsjon, spesielt jentebarn.
Etter en grundig diskusjon kom de frem til at det var den beste løsningen.
Prinsipielt finner jeg dette helt tragisk, man gjør det bare verre for neste jente i samme situasjon. Men den som skal ta opp kampen mot fordommer må få velge det selv og det kan være fare for jentas liv dersom hun sier ting som de er...
Det er mye snakk om "empowering" av kvinner i India. Fra min skrå vinkel ser det ut som at det er menn som trenger "empowering". De trenger å få mot og styrke til å stå opp for kvinnene sine og hjelpe dem mye mer i det daglige strevet.
Da vi skulle dra, oppdaget vi en liten brann i enden av eiendommen. Fader Thomas mente at brannen sikkert var påsatt, men ut fra plasseringen tror jeg det må ha vært en kastet sigarettglo som har startet den.
Vi hadde ingenting å slukke med så vi gikk opp til mor og datter og resten av familien.
Terrenget var kjempebratt. Familiens hus var som et knøttlite småbruk som klorte seg fast i fjellsiden. De hadde noen geiter.
6-7 unger kom løpende som fjellgeiter nedover skråningen, de hilste og løp for å nå bussen til skolen.
Vi fikk tak i jentas alkoholiserte far. Fader Thomas har hjulpet familien med å få lagt inn strøm slik at ungene kunne gjøre lekser etter det ble mørkt. Fader Thomas pleier å kjefte på faren fordi han drikker opp alle pengene. Han løp avgårde for å slukke brannen.
Igjen kom mor og datter ut, de var forsiktig optimistiske nå da Fader Thomas hadde lovet å hjelpe med adopsjon.
Fjellskråningen var vestvendt og det var et fantastisk syn da sola steg over fjellkammen.
Jeg føler meg forholdsvis kompetent til å bevege meg i bratt terreng, men her var det best å passe sine steg og gå rolig ned til bilen.
Før vi returnerte til hospicet kjørte vi helt opp på toppen til feriestedet Kodaikanal. Kodaikanal ligger ca 2000 meter over havet. Det var kaldt der oppe, folk gikk i tykke jakker, luer og skjer.
Her var masse utlendinger som flykter fra heten på lavlandet.
Vi var tilbake på hospicet til lunsj.
