Talen til Satya Paul fra dagen før var etterspurt, og jeg tilbød meg til å skrive den på lap-topen min og få printet den ut.
Jeg kom en time for seint, med sykkel-jigshaw, istedet for buss med aircondition. Det var deilig, stille uten motordur og jeg slapp unna aircondition.
Det er ganske fattig i Agra. Uttar Pradesh er en av de absolutt fattigste statene i India, og med høyest folketall, mange ganger har valget blitt avgjort her. Jeg ble syklet langs Taj veien, den leder mot Taj Mahal, men før jeg kom til Taj Mahal ble jeg droppet ved hotellet og konferansen.
Ajeet Caur holdt i mikrofonen da jeg kom inn i rommet. Hun snakket om et vakkert menneske, en stammeleder fra Bombay, Laxman Gaikwad. Han har skrevet mange bøker om stammefolk og nomader i India. Noen av disse bøkene er pensum på universitet nå. Så snakket hun om ei vakker dame som måtte gå å sette seg med den vakre mannen. De pekte på meg og litt småforlegen satte jeg meg ned ved den vakre mannen i hvit dress.
Satya Paul prøvde å overtale Shukoori til å ta opp saken med de sprengte kulturskattene, de store buddhaskulpturene i Afganistan. Shukoori mener at verden lot det skje, det kom ingen protest fra UNESCO eller USA. Han mener at en protest kunne ha stoppet taliban. USA lot Kabuls museum, som var verdens fjerde viktigste museum bli plyndret. Shukoori hadde masse å fortelle om dette, dessverre så ble han ikke sluppet til.
Engasjementet var stort denne siste dagen på konferansen. Igjen var det innlegg om terrorisme og forfatterens rolle. Professor Lal, Dr. Ram Dayal Rakesh fra Nepal og flere, nesten alle, ble avbrutt halvveis i avhandlingene sine. Det var veldig synd, for fremstilling ble litt hakkete og oppstykket, og det var veldig interessant å høre om situasjonen i de ulike landene. Ei dame, Simran, fortalte om LTT, tamiltigrene på Sri Lanka, om deres i utgangspunktet rettferdige sak, som har endt opp i komprimissløhet og terrorisme.
Etter lunsj ble det lest noveller. En Pondicherryforfatter leste en novelle om en bestefar som er journalist, og som skriver om Bombay 26/11. Barnebarnet hans gir han nye perspektiver, hun likte ikke å se disse blodige bildene. Og han filosoferte over hvordan hans egne avisartikler er illustert. Kvinne voldtatt av tre menn, det ble selvsagt illustrert med en halvavkledt kvinne. Sensasjonslyst og ønske om avissalg overgår anstendighet og respekt for offeret. Barnebarnet visste forskjellen.
Parveen Atif fra Pakistan leste en dyster novelle, "End of Time". Den beskrev en verden etter tredje verdenskrig. Alt var ødelagt og i oppløsning, råttnende. Novellen var en dialog mellom Basilla og Bakterius.
Et ungt, nygift par elsket da bomben smalt, refleksjonen av dem viste på veggen foran Bakterius og basilla. Historien endte med at de encellede organismene, Basilla og Bakterius, begynner å elske hverandre. Kjærligheten overvinner alt.
Den siste dagen er Fakhar Zaman æresgjest, han er Pakistans kulturminister.
Det ble skrevet og opplest en erklæring, at alle forfatterene og journalistene skulle vise mot og ikke la terrorister skremme og trakassere dem. Og at de skulle støtte hverandre. Det var for at ingen skulle forsvinne i stillhet. For hvis terroristene vet at det blir skrevet om og rettet fokus mot, blir det ikke så lett å kvitte seg med brysomme journalister og forfattere.
Litteraturfestivalen avsluttet med musikk. En klassisk sanger fra Pakistan skulle synge for oss. Det var nydelig, jeg liker indisk, klassisk musikk, med tabla, sitar og harmonium. Det var veldig likt indisk. En hyggelig dame oversatte teksten for meg.
Han synger til kråka: "når jeg dør, ta gjerne kroppen min, men la øynene mine bli igjen, for jeg venter å se min elskede igjen.."
Dette gjentas og gjentas i ulike toner og intensitet. Det er litt som en renselse.
En fin avsluttning på festivalen.
