onsdag 25. mars 2009

DhudiKe rundt.



Vi ankom Dehli den 4 mars og satte kursen for Punjab og Dhudike dagen etter.
Det var en veldig interessant dag. Vi ankom Dhudike tidlig om morgenen, da solen sto opp i horisonten over dugglagte hvetemarker, mens vi var på vei inn mot landsbyen.

(Bilde til venstre: sekretæren pa NW institute og Lachpreet)
(Bilde til høyre: Rektor og lærer ved ungdomsskolen)

Vi ble tatt imot av en staselig gammel sikh, med turban, langt hvitt skjegg, hvite klær og med den lille vinklede kniven hengende ved siden. Satya Paul har kontor og leilighet ved monumentet til Lala Lajpat Rai, der satte vi bagasjen. Etter å ha spist frokost hos sikhen og kona, skulle Satya Paul videre til to andre landsbyer, mens jeg ble plukket opp av borgermesteren eller panyaiat lederen i landsbyen.

Borgermesteren var en velstående mann, han hadde et stort, flott hus og det var like reint som et hvilket som helst hus i Norge. Det er helt andre regler for hygiene i India enn i Norge. Hygiene er ikke særlig prioritert her.
I bakgården hadde de to hunder, St.bernharder til min store overraskelse, i denne varmen. Bak garasjen hadde de ei ku og 9-10 vannbøfler, noen kalver og en trekkokse. Ordføreren levde av å selge jordbruksprodukter, 2,5% av salget gikk til ham.

Hele familien var gjestfrie og hyggelige, men vi hadde litt språkproblemer. Niesen til ordføreren, Lachpreet, kunne snakke bra engelsk, så det ble bestemt at hun skulle vise meg rundt.

Første stopp var North West Institute of Engineering Technology. Skolen var som en fargeklatt som dukket opp midt i hveteåkeren. Jeg fikk møte rektor, eller manager, som han kalte seg. Han hadde studert i England og faren hans eide instituttet. Han spurte hva jeg synes om india og skoler. (Dette var før jeg skjønte at slike svar i omvisningssituasjoner alltid må være positive og diplomatiske) Jeg svarte at jeg syntes at konkurranseforholdene er knallharde og ikke sunne i lengden for elevene. Først fikk jeg en lang forklaring om hvordan samfunnet i India er og at de ikke har noe sikkerhetsnett i samfunnet slik som vi har. At det er en investering for fremtiden foreldrene gjør og at det nødvendigvis blir forventningspress på barna. Lachpreet kunne bekrefte de høye foventningene. Det ble litt diskusjon.

Hele Dhudike er veldig stolt over denne siste skolen de har fått. Den ble startet for åtte måneder siden og har 157 elever. Sekretæren viste meg rundt, det var flott og nytt overalt. Kjemilab, rom med dreiebenker, snekkerrom, elektronikk, til og med et rom for støyping og smie. Vanlige klasserom, datarom mm.
De har separate pauserom for jenter og gutter. Lachpreet kunne bekrefte at det var helt vanlig på skoler i India.

Etterpå hadde vi en lyntur innom kunstcollege, det ble åpnet på 70 tallet og så var vi innom high-school, ungdomsskolen. Her ble vi møtt av rektor og en lærer. Det er på denne skolens område "Mela" blir holdt. "Mela" er en årlig sportskonkurranse som blir arrangert for å feire bursdagen til frigjøringshelten, Lala Lajpat Rai. Det er turnering i hockey, okseløp og mye mer. Hockey er Indias nasjonalidrett og jeg spurte om jenter også spiller hockey. Det gjorde de ikke, hvis jenter spiller noe, er det en litt avansert form for tikken. Det var litt morsomt å se disse gubbene med turban demonstrere leken.

Rektor ropte bort noen fnisende jenter og ville lokke dem til å snakke engelsk. De forsto alt jeg sa så jeg, men de svarte bare i enstavelsesord. Alle lærerene stilte seg på linje og skulle hilse på meg, en av dem snakket veldig godt engelsk, hun hadde vært i Europa også. Det ble litt stivt formelt men de var veldig hyggelige.

Rektor hadde mer han hadde lyst til å vise. Over veien fra skolen var krematoriet. Det var en fin, stilren bygning med to ovner inni. De forklarte at liket blir lagt på et lag av ved, så blir skuffen lukket og det blir antent ved hjelp av gass. Liket brennes i 4-5 timer. Neste dag blir ovnen åpnet og beinrestene tatt ut.
Denne måten å gjøre det på er meget miljøvnnlig, tidligere (og fremdeles i andre landsbyer) har de et bål på en åpen plass hvor de brenner likene. Da gikk det med mye mer ved og det ble mye luftforurensing av det også.

Lachpreet ville vise meg et sikhtempel også. Vi kjørte forbi geiteflokker og flere hveteåkre som var omkranset av krokete trær.
Det var en vakker Gurdewara. Litt disneyaktig med tårn, speiler og spreke farger. Vi måtte dekke til håret da vi gikk inn. I midten var det et glassmonter med figurer av den tiende guru, og noen flere figurer. Det var store malerier på veggene rundt for å vise alle to guruene og historien til sikhene. Over inngangsdøra var et bilde av en kuflokk som gikk ned i elva som svarte og som ble hvite da de kom opp på den andre siden.

Ved siden av templet var et basseng, slik som hinduene har i sine templer også. I tillegg hadde de en oransje flaggstang som markerte at dette var et sikh tempel. Ganske nært inntil tempelet sto en palme. Rundt stammen var det knyttet masse babyrangler, leker og dusker. Lachpreet kunne fortelle at det er stor feiring når det blir født et guttebarn og det markerer de med å knytte leker rundt palmen.
For noen år siden ble de født 7 jentebarn mot 10 gutter. Jentene blir fjernet som foster.
Lachpreet er ei tøff jente, jeg fikk henne til å love at hvis hun noengang får et jentebarn, må hun knytte en stor knute rundt palmen og feire høyt og lenge.

Det var lagt ut frø til fuglene og en stor flokk grønne papegøyer fløy rundt. Det hele var litt eventyraktig.

Det var et museum tilknyttet Gurdewaraen. Lachpreet skjønte at jeg hadde en alvorlig mangel på kunnskap om sikhisme og hun tok på seg oppgaven å opplyse meg.

Før vi nådde trappen til museet ble vi stoppet av presten. Vi måtte få blessing.. Assistenten gikk og hentet en veldig søt, gul kake til oss og hver vår skål med te. Presten la seg på ei seng i skyggen av ei palme, fleipet med Lachpreet og så kjempesnill ut.

Vi gikk inn i museet. Igjen var det masse malerier av disse ti guruene.
Lachpreet fortalte... sikhisme skilte seg fra hinduismen i 1699. Det var da de muslimske mogulene angrep og tok India.
Det er historien om guru nr en, som selv ofret livet i kamp mot muslimene sammen med to av sønnene sine. Hans to yngre sønner nektet også å gi opp religionen sin og det var et rørende bilde hvor vi ser hvordan to guttebarn, de var 7 og 9 år, blir muret inne av mogulene. De døde innestengt av mangel på vann og mat.

I løpet av hele 1700 tallet levde de ti forskjellige guruene som kjempet mot de muslimske mogulene. Det var blodige bilder, av tortur og drap. Alle guruene døde en martyrdød. Sikhene er kjent for sitt mot og de er stolte over dette.

En annen raritet er turbanene. Mennene skal la håret og skjegget gro. Håret deles i to, en flette foran og en bak og turban oppå. Dette gjør de fordi en guru sa så, jeg fikk ingen annen forklaring.
Det ser ganske staselig ut, kanllturkis turban, hvitt langt skjegg og kniv hengende ved siden.

Presten ville at jeg skulle huske besøket og ga meg et sjal og et smykke. Det var en helt annen vennlighet her, enn det som jeg har møtt i noen av de andre templene.

Tilbake til familiens hus, nå var barna kommet hjem, jente på elleve og gutt på 9 år.
Lachpreet hadde gitt dem et spill i gave, Monoply. Det var en skikkelig piratversjon av monopol. De forsto ikke hvordan spillet virket, så jeg skulle vise dem.
Vi spilte og koste oss, jeg lærte dem hvordan kapitalisme virker. At jo flere hus du har, dess mer må andre betale når de kommer der. Og vi blir aldeles ikke mer gjestfrie selv om det er flere hus på tomten.