Nå hadde jeg fått system på meg selv, det var deilig å være litt effektiv. Når de leste engelsk følger jeg med, når de leser hvilket som helst annet språk, skriver jeg. Satya Paul fikk meg til å være mer freidig, og å gå frem å ta bilde av talerne. Han syntes at det var tullete å ikke ta bilder når jeg hadde kamera, eller å ta bilde av en masse rygger bare for å unngå å gå frem. De andre har ingen problemer med å gå frem og stille seg foran andre..lenge også, så nå gjør jeg det også.
(bilde: til høyre, Abdi Subedi, Nepal, i midten Muhammad Samad, Bangladesh, til venstre konferansier Moni)
Først ut var Gregory Berglund fra USA eller opprinnelig fra Sverige. Han jobbet tidligere i det amerikanske millitæret, var velfungerende og stolt av å være amerikansk. Da han jobbet i atomvåpenprogrammet oppdaget han galskapen i det. At menneskene holder på og har muligheten til å totalt utslette hverandre. Gregory sa sin mening, at dette var galskap og millitæret fikk han innlagt på psykriatisk sykehus med diagnose scihzofreni. Han har riktig opplevd maktens beehandling av dissidenter.
I India har han utgitt fire bøker, blant annet, Schizo Tango:Disarming Madness, som handler om fra atombombe til åndelig opplevelse. The third bomb er den siste boken han har utgitt.
Jawaharlal Handoo, professor i folklore, hadde et provoserende innlegg om de gamle heltene fra Ghita, (Hindubibelen). Disse gamle historiene glorofiserer vold og kvinners offer og lidelse. Han mente at India skulle slutte å snakke om terrrorisme som rammer dem. Han mente at det var ingen skille mellom vold og terrorisme. Inderne var veldig voldelige i seg selv, pga disse mytene.
Hans løsning var å ikke la barn høre om vold og lære vold, hvis de ikke vet hva vold er, kan de ikke være voldelige. Noe naivt, kanskje?, men det ble debatt.
I tepausen fikk dokumentargjengen hektet meg, de stilte masse kulturspørsmål jeg ikke kunne svare på Det endte med at jeg leste opp diktet mitt til dem, "Dear jew, dear desperado", de likte det. Etterpå hadde vi en veldig koselig prat om kulturforskjeller...utenfor kamera, det er mye mer avslappende uten det enøyde monsteret.
Himanshu Joshi, er en av Indias mest anerkjente poeter. Han fortalte at han hadde vært i Bergen blant annet, og skrevet en liten bok om Norge, den skal jeg se om jeg finner på biblioteket. Han har to sønner som bor i Norge.
Satya Paul holdt et innlegg om å bygge broer og bryte murer. Det var spesielt situasjonen i Pakistan han tenkte på. Han skrev også om de to slags fortattere, de som skriver om hendelser i ettertid og de som varsler folk og viser folk vei.
Amit Dahiyabadshah, leste to dikt. Han er profesjonell poet, og lever av å også inspirere og lære andre til å skrive dikt. Han har startet bevegelsen, Dehlipoetree. I løpet av tre år har han oppdaget 576 poeter og utgitt dikt fra over 100 poeter. Power of poetry for social change er slagordet hans.
Han var kjempegod til å proklamere, først et dikt til ære for tigeren, som han frykter at er på vei til å bli utryddet.
For å kunne leve av diktning burde noen av diktene kunne synges, mente han. Da når diktet også frem til flere mennesker. Han sang et dikt på hindi, selv om jeg ikke forsto ordene synes jeg det var veldig fint.
I tepausen smilte Amit til meg, og jeg psyket meg opp og viste ham diktet mitt, "you are a poet" sa han, og vi ble enige om å snakkes mer siden. Det gjorde godt for selvtilliten. Oppmuntret av Amit viste jeg diktet mitt til professor Lal fra Haryana. Han mente at diktet var bra, og at jeg absolutt hadde talent, men presentasjonen var elendig. Diktet var en litt rotete avskrift på papir med kulepenn. Professor Lal skulle redde meg og veilede meg, jeg fikk ikke lov til å fortsette å være ingenting.....men jeg er da noe..?..selv om jeg ikke har noen spesielle papirer å vise til..?
Jeg fant Satya Paul og vi gikk for å se filmen om Bhagat Singh. Filmen var så fersk at de ennå ikke hadde fått tekstet den på engelsk. Satya Paul oversatte for meg.
Bhagat Singh er en frihetskjemper som slåss mot engelskmennene. Han døde for saken, en martyrdød, da han var 23 år. Han var en samlende og karismatisk leder, og det er en del skrifter igjen etter ham. Bhagat Singh skrev om untouchability, om communalisme, om redelighet.... Hvordan kan vi klage på engelskmennene når vi gjør det samme selv?
Han levde samtidig med Gandhi, Gandhi var helt mot vold. Masser med mennesker gikk med ham i demonstrasjonstog, hånd i hånd omkranset de og beskyttet Gandhi.
Lala Lajpat Rai var også en stor frihetskjemper, som Bhagat Singh avviste han ikke vold som virkemiddel. I 1928 ble Lala Lajpat Rai skutt og drept. Bhagat Singh skjøyt og drepte ham som drepte Lala Lajpat Rai. Dette skytedramaet skjedde i kvartalet i Dehli, der campusen til "Sevants of the People society" ligger idag. Jeg kjente igjen gatene fra kartet, de hadde funnet de døde på samme strekning som jeg gikk til internettcafeen.
Bhagat Singh ble fanget av engelskmennene og fenglset i Lahore. Bhagat Singh var ingen religiøs mann, selv om han var Sikh, han leste Marx, Locke og var svært fasinert av Lenin. Hans siste ønske var å få lese fra Lenin sine skrifter. 3 mars 1931 ble han hengt i Lahore.
For et par år siden hadde de en undersøkelse blant ungdom i India, 90 000 ungdommer ble spurt om hvem som er forbildet deres. Bhagat Singh og Mahatma Gandhi utklasset alle de andre.
Men aller størst var Bhagat Singh.
