Etter noen hektiske dager i Bangalore så jeg frem til noen rolige dager i Auroville. I 2006 var jeg der i to perioder på 4-5 måneder, så Auroville er som mitt andre hjem.
For å komme meg dit tok jeg nattbuss fra Bangalore. Bussen hadde seter som kunne legges helt ned og det var etter forholdene ganske komfortabelt.
Ved siden av meg satt en dame, hun var ca 30 år. Hun vinket febrilsk og gav tegn til en fyr på utsiden av bussen og ringte ham og begynte å gråte da bussen startet mens hun var klistret til vinduet.
Dette oppfattet jeg som kjempedramatisk og jeg spurte henne om alt var iorden og ventet meg en historie om forbudt kjærlighet hvor de måtte møtes i hemmelighet og ikke ante om de kunne møtes igjen...osv.
Hun presenterte seg som Jayanthi og kunne fortelle at hun tok farvel med sin nygifte bror.
Selv var hun gift og bodde i Pondicherry. Hun hadde pleid å arbeide som lærer, men hadde sagt opp jobben for å gjøre sin plikt som eldstedatter. Foreldrene hennes var over 60 år gamle og kunne ikke gjøre så mye lenger, derfor måtte hun ta ansvaret og arrangere bryllup for broren.
Det er såpass krevende at hun sa opp jobben. Foreløpig hadde hun ingen barn så hun lurte på å begynne å jobbe igjen.
Hun var veldig glad i lillebroren sin skjønte jeg.
Lyset i bussen ble skrudd av og vi hadde en fin samtale i natten.
Jayanthi lurte på hvorfor utlendinger var så stive og kalde, som om de ikke ville ha kontakt med indere.
Jeg forsøkte å svare så godt jeg kunne...kanskje de er litt redd for å bli lurt av inderne for vi er vant med faste priser på det meste. Ellers er det mange indere som vil bli "venner" med vestlige, ha såkalte familievenner for å få finansiell hjelp eller lignende. Det er vanskelig for vestlige å vite om vi kan stole på noen eller ikke og da er det lett å bli kalde og avvisende mot alle for sikkerhets skyld.
Jayanthi mente at kanskje en av ti var sånn at de vil utnytte utlendingene mens resten var hyggelige mennesker som vil alt vel for utlendingene.
Jeg håper hun har rett, på denne turen har prosentandelen av hyggelige indere vært nær 100 %.
Litt sjenert fortalte Jayanthi at jeg var den første utlendingen hun hadde snakket med.
Vi snakket om de ulike familieforholdene.
Jeg fortalte at i Norge bodde aldri, eller uhyre sjelden gifte par sammen med foreldrene sine. Og hvis de gjør det, har de egne rom og lukkede dører, mens indere har åpne dører hele tiden.
Inderne viser ingen blygsel med å slippe ut luft i hverken den ene eller andre enden, mens vi i Norge er småflaue om vi må slippe ut en smyger i sosiale sammenhenger. Nakenhet derimot er inderne veldig vare for, mens norske kvinner kan ligge å sole seg toppløs om sommeren må indiske kvinner dekke seg veldig til.
Fordelen, kom vi frem til, med indernes måte å leve på er at man aldri er alene og ikke har problemer med ensomhet slik som i mange sliter med i Norge. Når de bor så tett er det vanskelig å ha noen hemmeligheter for hverandre og det er nok godt psykisk.
Ulempen er at man blir veldig uselvstendig og veldig fort føler seg ensom.
I Norge derimot er vi mer enn selvstendige nok og vi har våre private rom. Spørsmålet er om disse private rommene rommer mer skyldfølelse og ensomhet enn glede?
Vi ble enige om at vi kanskje hadde litt å lære av hverandres kultur.
Jeg ga henne min e-mail og håper at hun vil skrive til meg en dag.
Vel fremme i Pondicherry tok jeg en otto de siste kilometerene inn til Auroville.
Sjåføren var kjempestolt over de to Oscar statuettene som Raguman hadde vunnet for musikkinnsatsen i "Slumdog Millionaire". Raguman er en Tamil Nadus musikkstjerne.
Sjåføren inviterte meg på kino dagen etter for da kom "Slumdog Millionair" opp på kino på tamil.
Jeg måtte takke nei.
Kvart på seks om morgenen sto jeg utenfor gjestehuset hos Leif i Yatra, Auroville.
