Jeg hadde to deilige rolige dager i Auroville før jeg satte kursten sørover til Dindigul og Father Thomas. Leif var fremdeles på Sri Lanka og ventet på visumet sitt så jeg brukte tiden til å vaske klær, skrive og slappe av.
På integrasjons-konferansen hadde jeg møtt professor Narayanasami, han er professor i Gandhiske studier. Han er veldig opptatt av å bygge nettverk, derfor arrangerte han tur for meg til "St.Josephs hospice for dying restitutes.
På togstasjonen i Dindigul ble jeg veldig hjertelig tatt imot av en liten katolsk fader Thomas, og Jeff, en 81 år gammel engelskmann, nyomvendt katolikk(da han var 63år) og som pratet uten stans. Fader Thomas og Jeff småkranglet hele veien om kjørestil og retning.
Tilslutt kom vi frem til hospicet og ei jente åpnet opp den store porten. Den fem mål store tomten er omkranset av en høy mur slik at ikke pasientene begynner å vandre rundt i området.
Innenfor porten møtte jeg flere fadere. Det var fader Matai(Matteus), han er 86 år, høy og rank og er den som har orden på økonomien. Så har vi fader Abraham som er en ungdom på bare 79 år. Han er en veldig jovial og hyggelig type, men dessverre har han vært utsatt for noen bilulykker og kan ikke gjøre så mye fysisk lenger. Den siste faderen er Ignesius. Han har nettopp kommet inn på hospicet. Han er også en ungdom på 79 år og har skrevet mange bøker.
For å ta seg av 160 gamle og syke og noen mentalt tilbakestående og forvirrede, trenges det flere mennesker. Ti tamiljenter med forskjellige historier bor og jobber på hospicet.
En av jentene har store brannskader i ansiktet etter å ha prøvd å ta livet av seg. En annen er 22 år, har to barn og er enke. Svigerfaren passer barna, ifølge skikk og bruk kan ikke jenta gifte seg igjen.
En tredje jente ble mentalt syk da mannen reiste avgårde med barna deres og giftet seg med en annen kvinne. Nå er hun bedre og jobber på hospicet.
I tillegg jobber det 5-6 menn for å hjelpe de gamle mennene opp om morgenen og til sengs om kvelden. De gjør også forefallende arbeid og sjåførjobber.
Hver morgen er det messe klokka 8. Jeg er ikke så kjent med katolske skikker så jeg fikk en lyninnføring av Jeff.
I tillegg til Jesus på korset hengende på veggen og et alter, var det et tabernakel.
Tabernakelet skal på et vis ta inn overskudd av Guds kjærlighet og lagre det der. På veggen ved siden av var en liten lampe. Så lenge den blinket var det kjærlighet inne i boksen. Jeg fikk ikke noen god forklaring da jeg påpekte at lampen gikk på strøm.
Det var en fin messe med sang, og Jeff forklarte ivrig. Det meste foregikk på tamil, men messene går etter fast rekkefølge. Hver dag i året har sitt program.
Det er fast hva de skal tale om og Jeff og jeg hadde engelskversjonen.
Inne i tabernakelet oppbevarer de kalken med altervinen og brødet. Å drikke Jesu blod og spise hans legeme var høydepunktet i messen.
Jeg må innrømme at jeg oppfatter denne religionen som noe primitiv. Man må ha tro og be om tilgivelse for sine synder, og det er en masse ytre symboler og ritualer.
Jeg ser for meg hvordan biskoper, paver og statsmenn har konspirert og manipulert for å få tilpasset religionen slik at folk stagnerer og blir forført av pomp og prakt.
På tross av dette ble jeg litt revet med i messen, jeg følte at jeg hadde noe til felles med disse menneskene og at vi tross ytre forskjeller trodde på samme guden.
Derfor gikk jeg frem for å få syndsforlatelse og spise Jesus. Fader Thomas gav meg blessing og litt etter fikk jeg brød og vin også. (Her var det tydelig alkohol i vinen)
Etter messen fortalte fader Thomas at han egentlig ikke hadde lov til å gi meg brød og vin fordi jeg ikke var katolikk. Men siden regler er til for å tøyes, pluss at han følte det samme som meg, at vi hadde samme Gud på et vis, bestemte han seg for å gi meg likevel.
Etter dette har vi blitt gode venner, det er som om vi har kjent hverandre før. Jeg mener at vi må ha kjent hverandre i et tidligere liv, mens han mener at tidligere liv er bare tull og tøys....
Etter messen var det å gå en full runde rundt på området.
Alle som kunne krype og gå satt i gangen og nippet til teen sin. De lyste opp da de så Fader Thomas og det var "Good morning","Vanakam"(tamil) og "Namaste"(hindi), bukking og noen bøyde seg for å ta på føttene hans.
Etter teen gikk eller krøp, rullet de ut i hagen og satt seg under trærne. Helt inne i et hjørne var et hus med to åpne vegger. Der hadde de et TV og der skiftet pleierne bandasjer og stelte sårene til pasientene.
Alle faderene var invitert til en skoleavslutning på en Monfort skole i Kerala. Montfort er en egen munkeorden og de driver skole for 1700 skoleelever.
Etter lunsj dro vi av gårde.
På integrasjons-konferansen hadde jeg møtt professor Narayanasami, han er professor i Gandhiske studier. Han er veldig opptatt av å bygge nettverk, derfor arrangerte han tur for meg til "St.Josephs hospice for dying restitutes.
På togstasjonen i Dindigul ble jeg veldig hjertelig tatt imot av en liten katolsk fader Thomas, og Jeff, en 81 år gammel engelskmann, nyomvendt katolikk(da han var 63år) og som pratet uten stans. Fader Thomas og Jeff småkranglet hele veien om kjørestil og retning.
Tilslutt kom vi frem til hospicet og ei jente åpnet opp den store porten. Den fem mål store tomten er omkranset av en høy mur slik at ikke pasientene begynner å vandre rundt i området.
Innenfor porten møtte jeg flere fadere. Det var fader Matai(Matteus), han er 86 år, høy og rank og er den som har orden på økonomien. Så har vi fader Abraham som er en ungdom på bare 79 år. Han er en veldig jovial og hyggelig type, men dessverre har han vært utsatt for noen bilulykker og kan ikke gjøre så mye fysisk lenger. Den siste faderen er Ignesius. Han har nettopp kommet inn på hospicet. Han er også en ungdom på 79 år og har skrevet mange bøker.
For å ta seg av 160 gamle og syke og noen mentalt tilbakestående og forvirrede, trenges det flere mennesker. Ti tamiljenter med forskjellige historier bor og jobber på hospicet.
En av jentene har store brannskader i ansiktet etter å ha prøvd å ta livet av seg. En annen er 22 år, har to barn og er enke. Svigerfaren passer barna, ifølge skikk og bruk kan ikke jenta gifte seg igjen.
En tredje jente ble mentalt syk da mannen reiste avgårde med barna deres og giftet seg med en annen kvinne. Nå er hun bedre og jobber på hospicet.
I tillegg jobber det 5-6 menn for å hjelpe de gamle mennene opp om morgenen og til sengs om kvelden. De gjør også forefallende arbeid og sjåførjobber.
Hver morgen er det messe klokka 8. Jeg er ikke så kjent med katolske skikker så jeg fikk en lyninnføring av Jeff.
I tillegg til Jesus på korset hengende på veggen og et alter, var det et tabernakel.
Tabernakelet skal på et vis ta inn overskudd av Guds kjærlighet og lagre det der. På veggen ved siden av var en liten lampe. Så lenge den blinket var det kjærlighet inne i boksen. Jeg fikk ikke noen god forklaring da jeg påpekte at lampen gikk på strøm.
Det var en fin messe med sang, og Jeff forklarte ivrig. Det meste foregikk på tamil, men messene går etter fast rekkefølge. Hver dag i året har sitt program.
Det er fast hva de skal tale om og Jeff og jeg hadde engelskversjonen.
Inne i tabernakelet oppbevarer de kalken med altervinen og brødet. Å drikke Jesu blod og spise hans legeme var høydepunktet i messen.
Jeg må innrømme at jeg oppfatter denne religionen som noe primitiv. Man må ha tro og be om tilgivelse for sine synder, og det er en masse ytre symboler og ritualer.
Jeg ser for meg hvordan biskoper, paver og statsmenn har konspirert og manipulert for å få tilpasset religionen slik at folk stagnerer og blir forført av pomp og prakt.
På tross av dette ble jeg litt revet med i messen, jeg følte at jeg hadde noe til felles med disse menneskene og at vi tross ytre forskjeller trodde på samme guden.
Derfor gikk jeg frem for å få syndsforlatelse og spise Jesus. Fader Thomas gav meg blessing og litt etter fikk jeg brød og vin også. (Her var det tydelig alkohol i vinen)
Etter messen fortalte fader Thomas at han egentlig ikke hadde lov til å gi meg brød og vin fordi jeg ikke var katolikk. Men siden regler er til for å tøyes, pluss at han følte det samme som meg, at vi hadde samme Gud på et vis, bestemte han seg for å gi meg likevel.
Etter dette har vi blitt gode venner, det er som om vi har kjent hverandre før. Jeg mener at vi må ha kjent hverandre i et tidligere liv, mens han mener at tidligere liv er bare tull og tøys....
Etter messen var det å gå en full runde rundt på området.
Alle som kunne krype og gå satt i gangen og nippet til teen sin. De lyste opp da de så Fader Thomas og det var "Good morning","Vanakam"(tamil) og "Namaste"(hindi), bukking og noen bøyde seg for å ta på føttene hans.
Etter teen gikk eller krøp, rullet de ut i hagen og satt seg under trærne. Helt inne i et hjørne var et hus med to åpne vegger. Der hadde de et TV og der skiftet pleierne bandasjer og stelte sårene til pasientene.
Alle faderene var invitert til en skoleavslutning på en Monfort skole i Kerala. Montfort er en egen munkeorden og de driver skole for 1700 skoleelever.
Etter lunsj dro vi av gårde.
