Våknet opp i overraskende fin form, spiste nudler med grønnsaker til frokost og ble med på en runde rundt på området.
En av pasientene her er høyt utdannet, han har hovedfag i informatikk fra universitetet. Fader Thomas fant ham for to måneder siden, utsultet og med er sår på foten som fremdeles ikke vil gro.
Han eide et selskap sammen men en venn. Vennen lurte ham og skrviset ham ut av selskapet. Kona forlot ham og familien snudde ryggen til ham.
Man kan falle langt og tungt i India.
Nå er han veldig ivrig og vil hjelpe Fader Thomas med å lage informasjonsmatriell. Han er veldig nervøs, han vil vise at han kan.....har håp om en framtid... samtidig som angsten for å mislykkes igjen ligger å lurer.
Men først må såret i foten gro.
Jeff fikk et spesialoppdrag, han skulle kjøre inn til Dindigul sykehus og hente to pasienter. Fader Thomas hadde vært der kvelden før, men kunne ikke få pasientene ut pga noen formaliteter.
Sykehuset lar bare disse pasientene ligge i et skur uten mat og stell, så Fader Thomas var bekymret.
Det var veldig varmt. Jeff kom tilbake helt utslitt og en av pasientene døde i bilen.
Gjennomsnittlig holder de 2-3 begravelser i uka. Den døde blir lagt i et hviitt laken og blir litt pyntet med blomster og kjørt i en tralle til graven.
Det er laget et spesielt og effektivt system på dette. I løpet av et år blir det minst 150 lik og de må fjernes effektivt og hygienisk.
Likene blir puttet inn i skuffer, det er tre i høyden og femten i bredden. Konstruksjonen er laget av sement og er tett, og luken støypes igjen når liket er på plass. Sola varmer sementen og varmen hjelper mikroorganismene til å gjøre jobben sin. Når de har gjort jobben sin skal skjelettet skli ned i en stor kontainer under og luka er klar for et nytt lik, det tar ca to måneder.
Etter lunsj dro vi til Gandhigram Rural University. Der møtte vi en strålende opplagt professor Palanith. Han er professor i development organisasjon og opptatt av lokaldemokrati og utvikling på landsbygda. Vi var helt enig i at markedsøkonomien ikke virket.
Det var veldig kjekt å snakke med en professor som jeg deler syn med.
I Dehli hadde han kommunisert med en norsk kvinnelig minister, han husket ikke navnet hennes, men hadde blitt veldig imponert. Både Professor Narayanasami og Palanitharai er intersessert i Norge og hvordan velstandssamfunnet vårt er blitt utviklet.
En av studentene hans hadde vært i Oslo i to måneder og jeg fikk hilse på henne.
Jeg fikk utlevert brosjyre om hvilke studier de tilbyr. De har et fem års program!!! for Master i development organisasjon, men det blir nok litt lenge for meg å være i Tamil Nadu.
Det var mulig å ta et kurs et semester også, så det får vi komme tilbake til.
Etter møtet med Prof. Palanitharai skulle vi hjem til Prof. Narayanasami for en kopp te og hilse på konen hans som jeg møtte i Bangalore.
Vi hadde akkurat satt oss i sofaen da telefonen ringte og vi fikk besked om at Jeff hadde falt og var bevisstløs.
Teen ble brått avlyst og vi kjørte det bilen kunne tåle tilbake til hospicet.
Der satt Jeff nede i oppholdsrommet med bandasje rundt hodet, store smerter i skulderen og heldigvis forholdsvis bevisst.
Han hadde sklidd i dusjen og slått hodet i vasken. Vasken hadde ikke vært skikkelig festet og hadde falt løs og blitt knust.
Legen konstaterte at ingenting var brukket og med litt TLC(tender love and care) skulle han være i orden igjen iløpet av noen dager.
Han skremte oss litt der ja.
En av pasientene her er høyt utdannet, han har hovedfag i informatikk fra universitetet. Fader Thomas fant ham for to måneder siden, utsultet og med er sår på foten som fremdeles ikke vil gro.
Han eide et selskap sammen men en venn. Vennen lurte ham og skrviset ham ut av selskapet. Kona forlot ham og familien snudde ryggen til ham.
Man kan falle langt og tungt i India.
Nå er han veldig ivrig og vil hjelpe Fader Thomas med å lage informasjonsmatriell. Han er veldig nervøs, han vil vise at han kan.....har håp om en framtid... samtidig som angsten for å mislykkes igjen ligger å lurer.
Men først må såret i foten gro.
Jeff fikk et spesialoppdrag, han skulle kjøre inn til Dindigul sykehus og hente to pasienter. Fader Thomas hadde vært der kvelden før, men kunne ikke få pasientene ut pga noen formaliteter.
Sykehuset lar bare disse pasientene ligge i et skur uten mat og stell, så Fader Thomas var bekymret.
Det var veldig varmt. Jeff kom tilbake helt utslitt og en av pasientene døde i bilen.
Gjennomsnittlig holder de 2-3 begravelser i uka. Den døde blir lagt i et hviitt laken og blir litt pyntet med blomster og kjørt i en tralle til graven.
Det er laget et spesielt og effektivt system på dette. I løpet av et år blir det minst 150 lik og de må fjernes effektivt og hygienisk.
Likene blir puttet inn i skuffer, det er tre i høyden og femten i bredden. Konstruksjonen er laget av sement og er tett, og luken støypes igjen når liket er på plass. Sola varmer sementen og varmen hjelper mikroorganismene til å gjøre jobben sin. Når de har gjort jobben sin skal skjelettet skli ned i en stor kontainer under og luka er klar for et nytt lik, det tar ca to måneder.
Etter lunsj dro vi til Gandhigram Rural University. Der møtte vi en strålende opplagt professor Palanith. Han er professor i development organisasjon og opptatt av lokaldemokrati og utvikling på landsbygda. Vi var helt enig i at markedsøkonomien ikke virket.
Det var veldig kjekt å snakke med en professor som jeg deler syn med.
I Dehli hadde han kommunisert med en norsk kvinnelig minister, han husket ikke navnet hennes, men hadde blitt veldig imponert. Både Professor Narayanasami og Palanitharai er intersessert i Norge og hvordan velstandssamfunnet vårt er blitt utviklet.
En av studentene hans hadde vært i Oslo i to måneder og jeg fikk hilse på henne.
Jeg fikk utlevert brosjyre om hvilke studier de tilbyr. De har et fem års program!!! for Master i development organisasjon, men det blir nok litt lenge for meg å være i Tamil Nadu.
Det var mulig å ta et kurs et semester også, så det får vi komme tilbake til.
Etter møtet med Prof. Palanitharai skulle vi hjem til Prof. Narayanasami for en kopp te og hilse på konen hans som jeg møtte i Bangalore.
Vi hadde akkurat satt oss i sofaen da telefonen ringte og vi fikk besked om at Jeff hadde falt og var bevisstløs.
Teen ble brått avlyst og vi kjørte det bilen kunne tåle tilbake til hospicet.
Der satt Jeff nede i oppholdsrommet med bandasje rundt hodet, store smerter i skulderen og heldigvis forholdsvis bevisst.
Han hadde sklidd i dusjen og slått hodet i vasken. Vasken hadde ikke vært skikkelig festet og hadde falt løs og blitt knust.
Legen konstaterte at ingenting var brukket og med litt TLC(tender love and care) skulle han være i orden igjen iløpet av noen dager.
Han skremte oss litt der ja.
