Tidlig om morgenen ble jeg hentet med taxi og kjørt til togstasjonen. Det var første gang jeg dro alene fra Dehli, Satya Paul fikk ikke visum til Pakistan og kunne ikke bli med, han hadde i stedet dratt til Punjab. Å finne riktig tog var lettere sagt enn gjort og jeg spurte vakter og forbipasserende. Det sto ingenting på oppslagstavlene.
Tilslutt, var det en noe dramatisk (vil jeg igrunnen si) ung mann som viste meg riktig tog, han ba meg løpe ned til toget som visstnok skulle gå hvert øyeblikk. Jeg løp det remmer og tøy kunne holde og fant riktig vogn. Det var bare en person i vognen. En sikh, en riktig gentleman som hjalp meg med å sette kofferten høyt på ei hylle. Etter ca en halvtime seig toget avgårde.
Først etter et par timer og noen flere stopp ble vognen fylt opp og jeg fikk selskap. Da kom det ombord to jenter i tiårsalderen, de gav meg full underholdning og hindikurs. De syntes at det var stor stas å snakke med en norsk og jeg lærte dem en frase på skikkelig haugesundsk , "ka hette du?". Da de skulle ha meg til å synge synes jeg det ble nok og brukte resten av tiden på å skrive. Ingen steder er så bra å skrive som på toget...
Etter ca 8 timer, kom jeg frem til Aamritsar. Det er en by ca to mil fra Wagha border, Pakistans grense. Amritsar er mest kjent for sikhenes hellige tempel, "the golden tempel".
I Amritsar var timing og tilrettelegging viktig for klokka var allerede kvart over to da toget rullet inn på stasjonen og grensen stengte klokka tre.
Satya Paul hadde i riktig Egon Olsen stil, planlagt hvordan dette skulle ordne seg og han trakk i trådene over telefon fra Punjab.
Problemet var at toget var 10 min for seint.
Planen var at, en venn av Satya Paul, en bokhandler på togstasjonen, skulle finne meg og vise meg til modellen av golden temple. Der skulle privatsjåføren til en poetvenninne av Satya Paul møte meg, og han skulle kjøre meg til grensen. På andre siden av grensen skullle jeg bli tatt imot av Sunny, en veldig høy mann som hadde mastergrad i filosofi.
Siden toget var forsinket, var Satya Paul på tråden før jeg hadde nådd stasjonen. På stasjonen så jeg ingen som så etter noen og begynte å gå bortover perrongen. Jeg ringte bokhandleren, han sendte assistenten og ba meg bli der jeg var. Satya Paul ringte og lurte på om jeg hadde funnet sjåføren, det var bare en snau halvtime til jeg måtte være på grensa. Jeg ble skikkelig stressa og visste ikke hvilken vei å gå, men fulgte strømmen.
Plutselig var assistenten der, han var helt rolig og sa at sjåførene ventet og var klare, men vi hadde lite tid. Bilen sto klar ved inngangen og jeg og koffert ble puttet ombord. Satya Paul ringte og skulle snakke med både assistent og sjåfører. Han ga beskjed om at de måtte kjøre villmann og få meg over grensen til klokken tre.
Det var en flink sjåfør, (en sjåfør og en tolk) og det gikk skikkelig fort, forbi eselkjerrer og kilometer lange køer med lastebiler som var fulle av løk og poteter.
Vi var ved grensen to minutt over tre, Satya Paul var i telefonen igjen og jeg kunne bekrefte at det gikk bra og at jeg fikk lov til å komme inn i Pakistan. ...jeg tror han har sans for action, den godeste Satya Paul...
Jeg ble stemplet ut av India og måtte si takk for turen til sjåføren og tolken. En fyr i blå uniform fulgte med meg som bærer. Akkurat på grensen ble jeg ønsket velkommen til Pakistan av en høy mann i en staselig uniform. Der fikk jeg en ny bærer og prøvde å tipse den forrige med ti rupees. Han ble skikkelig rasende(?)..de andre bare vinket meg videre. På Pakistansk side var alle veldig vennnlige, en veldig "vennlig" fyr ville hjelpe meg å veksle penger. Etterpå fikk jeg vite at jeg hadde hjulpet ham mer enn han hadde hjulpet meg.
Før jeg fikk komme inn i Pakistan måtte jeg registreres inn i datasystemet deres. Dessverre var strømmen borte, så jeg måtte sette meg ned og vente. Det skulle ikke ta så lang tid, fem minutt, sa de....Det var veldig hyggelige folk og vi satt og pratet. (I ettertid skjønner jeg at det antakelig var etterettningsfolk.) Etter et kvarters tid kommer ei lita jente med en enorm blomsterbukett, og bak henne kom en smilende høy mann. Det var Sunny, han som skulle ta seg av meg i Pakistan og yngste dattera hans. Det var en veldig hjertelig velkomst til Pakistan.
Vi måtte vente på strømmen, og de fant fram to gyngehester med rosa man og hale, som etter hvert galopperte rundt i rommet. Etter en halvtimes tid kom strømmen og jeg ble registrert inn i datasystemet og var offisielt inne i Pakistan..
