Una i Himanchal Pradesh.

Una er en liten landsby med noen tusen innbyggere. En av tjenerne i "sevants of the people", en eldre mann, var i en rettsak og sønnen hans, Ajay, kom for å ta imot oss. Vi fikk freshe oss opp og fikk servert hvetegrøt til frokost.

Satya Paul gikk i retten, og jeg tenkte at nå må jeg få orden på lap-topen slik at jeg kan koble meg på internett med den. Noen dager tidligere hadde jeg investert i en stift som skulle koble den til mobilnettet. Dessverre var ikke stiften kompatibel med Linux og jeg måtte ha Windows operativsystem.

Ajay tok utfordringen, og vi begynte å vandre i Una`s gater. Først snakket vi med kommunens dataekspert(til høyre i bidet, Ajay ti venstre). En veldig hyggelig kar, han hadde vært i Afrika for å lære dem opp i data, bla Sør-Afrika. Vi fikk bekreftet problemet med lap-topen, men han kunne ikke hjelpe. Men Ajay visste råd, han hentet frem scooteren og vi kjørte til en dataskole i Una. Der fikk jeg hilse på sjefen og en av lærerne fikk utfordringen men lap-topen.

Det første han fant var masse bilder, og jeg fortalte om 17 mai og norsk sari, og tradisjoner med tog og trehus, om fjorder og ..midnattsol. Så var det bare å vente, læreren skulle innstallere WindowsXP i lap-topen.

Ajay fortalte om familien sin, han hadde kone og to barn, og jobbet med å selge forsikringer.

Lap-topen har ingen CD-rom og først måtte de overføre programmet til en stift, det tok nesten to timer. Jeg hadde bange anelser, men de sa det skulle bare ta en halvtime å få det innstallert. I mellomtiden ringte Satya Paul og sa at han var ferdig i retten og vi kunne møtes for lunsj.

Så begynte marerittet, etter lunsj var de fremdeles ikke ferdige og Satya Paul sendte Ajay for å hente lap-topen. Ajay ringte og sa at de trengte bare en liten halvtime til. Vi var på et fint hotell og Satya Paul la seg på en sofa for en liten lunsjlur. Etter en og en halv time ringte vi, og de sa at de bare trengte en halvtime til. Da fikk Satya paul nok, han sendte meg avgårde for å hente lap-topen slik at vi kunne komme oss videre til Jawallaji.

Jeg gikk nedover gata mot skolen, og plutselig kom en fyr hoppende ut fra en nettcafe. Det var læreren, de hadde hatt strømstans på skolen, og han hadde vært nødt til å begynne på nytt igjen. De hadde tatt med seg en CD-rom fra skolen og koblet og styrt på.
Så fikk jeg fikk beskjed om at de bare trengte en halvtime til. Slik lap-topen var nå var den helt ubrukelig..så jeg ringte og tryglet Satya Paul om en halvtime til. Senest ti på seks skulle jeg være oppe med hotellet... klokken seks var de ferdige, men bare halve tastaturet virket riktig. Jeg ringte Satya Paul igjen...nå var definitivt game over og jeg måtte komme med en gang. Han mente at disse mekanikerne hadde helt klart ikke greie på det de holdt på med. Det ville vært bedre å få en skikkelig mekaniker i Dehli.

Satya Paul var i dårlig humør. Så seint på dagen gikk bussene bare en gang i timen og vi måtte vente nesten en time. Bussen vi reiste med var overfylt og jeg måtte sitte på en koffert i midtgangen. Heldigvis var det en ung mann som reiste seg for Satya Paul. Bussen tok ikke to timer, men tre, med det resultat at vi ikke kunne besøke templet i Jawalji før neste dag..og planen til Satya Paul gikk i vasken.

Gang på gang måtte jeg forsvare den elendige vurderingen det var, å hyre en lap-top mekaniker på et så lite sted som Una. Jeg nektet å ta skylden alene. Han burde ha informert meg om planen, slik at jeg forsto alvoret, pluss at strømstans og ignorante mekanikere ikke gjorde saken bedre.
Vi hadde rett og slett en god gammeldags krangel.

I Jawalmukti ble vi tatt imot av Bijender Sharma, han er journalist og hjalp oss med mat og overnatting.