Rolige dager i Dehli.

Satya Paul reiste til Punjab og jeg ble igjen i Dehli sammen med Tarun, Satya Pauls barnebarn, og Ramesh, superhjemmehjelp og kokk, fra Nepal. Han bor i redskapsskjulet.

Det var deilig å slappe av noen dager. Jeg hadde mistet telefon og måtte ha en ny, og jeg måtte få tak i en skikkelig lap-top mekaniker. På nettcafeen hvor jeg var blitt stamkunde, hang en plakat. Vinod hjelper med alle problem med PC..ring..
Han kom med en gang. Prisen var 350 rupees pr besøk, ca 50 kr. Det var virkelig verdt det. Han fikk ordnet det slik at tastaturet virket igjen, etter han var gått oppdaget jeg at æ,ø og å, var borte. Om kvelden kom han og fiksed det også uten å be om mer betaling. Dehli`s lap-top mekanikere er kjempeflinke.

Tarun er borte hele dagen, han leser til eksamer for første året i medisistudiet. Det er veldig varmt i Dehli, om dagen er kaldtvannet så varmt at man nesten skoldes om man prøver å ta en dusj. Man er gjennomsvett før man får på klærne igjen.

Jeg bestemte meg for å møte Mohan Kumawat. Det var på tide å finne litt frem i Dehli på egenhånd. Mohan inviterte meg på kaffi på "Indian coffiehouse" på Connaugh Place. Connaugh Place er en stor "rundkjøring", med butikker, restaurante og kinoer. Det er et veldig kjent møtested i Dehli. Jeg fikk innhentet informasjon...og det skulle koste 60 rupees dit med otto. Jag har pleidd å observere Satya Paul, og har skjønt at å få en otto til anstendig pris, eller få dem til å bruke taksameteret, ikke er en enkel oppgave.

Jeg spurte noen sjåfører utenfor campusen. De ristet indignert på hodet og snudde seg vekk da jeg insisterte på 60 rupees. Jeg visste ikke i hvilken retning jeg skulle for jeg hadde bare adressen dit, men jeg var bestemt på å ikke bli lurt på pris. Jeg gikk opp på hovedveien, og der stoppet en sjåfør og han bare startet taksameteret, uten forhandlinger.

Fremme ved Connaugh Place var det en masse folk, det var parker der, det er et slags turist/forlystelsessted. Jeg møtte Mohan utenfor kinoen, og han tok meg med opp, mange etasjer i et hus, til vi satt på en slags takterrasse. Vi bestilte oss sterk kaffi og dosa..og masse vann..det var fremdeles varmt selv om sola var gått ned. Det var en flokk apekatter, som hang rundt på bygningen og i trekronen rett ved siden av oss. Vi måtte passe på maten, men vi fikk full underholdning.

Det var veldig hyggelig å møte Mohan igjen. Vi kjenner hverandre fra Litteraturfestivalen i Agra. Han er en journalist med spesiell lidenskap for gode dokumentarer. Vi har holdt kontakten, fordi jeg vil at han skal lage en dokumentar om "Urnene i Karachi".

I Pakistan er det ikke lett å være hindu, men alikevel er det et lite hindusamfunn i Karachi. Når hinduer dør, ønsker de å få asken sin drysset ut i Ganges. Den hellige elven Ganges vil føre dem rett til himmelen. Siden 1947 har grensen mellom Pakistan og India vært bortimot stengt, og det har lagret seg opp urner, 200 urner...som venter på en mulighet til å bli drysset ut i Ganges.

Indiske myndigheter krever garanti eller invitasjon for å gi visa. Men etter så lang tid har de fleste mistet kontakten med sine mer og mer fjerne slektninger i India. Satya Paul har nå gått inn i saken, og han har invitert og garantert for 200 pakistanere, slektninger av de døde, til å komme til India og oppfylle de dødes siste ønske.

Det kan bli en flott, brobyggende dokumentar, hvor vi følger disse menneskene på ferden. Dessverre går prosessen seint i Pakistan, bare 40 har levert inn passene sine, sikkerhetssituasjonen er vanskelig i Pakistan nå. Mohan har heller ikke fått finansiert dokumentaren ennå.

Jeg ville gjerne se noen av hans arbeid, neste dag skulle vi møtes på kontoret hans.