Familien Kumawat.

Det er nesten uvirkelig, jeg er hjemme hos Mohans familie, like utenfor jaipur. Det er ca en times kjøring fra Jaipur på motorvei, opp en stikkvei noen kilometer, forbi et tre med tusenvis av kvitrende fulgler i, forbi et tempel og et gammelt fort fra mogultiden..videre gjennom en landsby...og til sist 2,5 kilometer lenger ute på sletten, rett forbi et enormt banyan tre...

Der møter vi familien til Mohan. Mohans far og mor, Ladah. Mohans søster, Koshilja, hans meget blyge kone, Sumat og niesen hans Reenu. Mohans nevøer Bopo og, Rohut og Rahul på ca 10 år, er der også.

Det er allerede begynt å bli mørkt da vi kommer. Gården består av et lite tun, med rom for dyrene pluss et soverom på den ene siden. På den andre siden er et kjøkken og soverom/ oppholdsrom, forrom for dyrene og et halvtak. De har noen få dyr, to geiter, 4-5 vannbøfler, ei ku og en rampete kalv. De har også noen tynne, redde hunder.

Her lever de uten innlagt vann, toalett eller elektrisitet. De har faktisk nettopp fått telefonlinje.

De ønsket meg hjertelig velkommen, de holdt på med å lage middag på utendørskjøkkenet, som bare er en grue. De fyrer med tørr ved og kumøkk. Koshilja holdt på med å lage chapatti da vi kom. (bilde fv.Suman, Kohilja og Reenu)

Koshilja er ei nydelig jente på 18, hun er lærer ved den lokale skolen. Hun er den mest frampå av jentene. Sumat, Mohans kone, gjemmer seg bak et slør, hun er stille, for ifølge skikken skal hun ikke snakke når svigersene er der. Svigerdatter skal fullstendig underkaste seg.

Og vi har Reenu, hun er også veldig blyg og gjemmer seg i skyggen når hun ser meg. Hun er Mohans niese, bare 18 år, men allerede gift. Mannen jobber i Lucknow og hun er hos besteforeldrene. Hun bærer ikke slør når hun er hos sin egen familie.

Rohit og Rahul er veldig ivrige og skal lære meg hindi, eik, to, thin, tjar, batch..en, to, tre, fire og fem. Rohut er veldig flink i engelsk. De repeterer og ler storligen når de hører hvor store uttaleproblemer jeg har. Etterhvert begynner Mohans søster å snakke engelsk også, og jeg tror at Renu også forstår noen ord.

Et teppe blir lagt ut, jeg fikk beskjed om at jentene ville spise med meg. Noen ganger spiser de sammen med mennene, det var visst litt etter humøret. Det ble servert grønnsaker i to små skåler, i midten var en tallerken med kraftige chappati. Vi satt rundt fatet alle fire jentene. Vi tar en bit chappati og griper grønnsakene med, alle i samme fatet. Mohan og guttene sitter på et annet teppe.
Chappatien er laget på åpen flamme og smaker himmelsk.

Jentene tiner opp litt, og etter maten går vi en liten tur i mørket. Hele tiden lyner og tordner det, alle håper at det skal komme regn. Monsunen er allerede en måned forsinket.
De spør om Norge og utdannelse, og om jeg er gift. Når de hører at folk bor sammen og får barn før de gifter seg i vesten, holdt de på å le seg ihjel. Det var helt absurd, det kunne de ikke begripe. Familiene presser hardt på for å få barna gifte her. Når barna er 18-20 år begynner presset for fullt.

Rohit og Rahul kommer løpende i natten. De ville synge hindisanger og vise noen dansesteg.
Litt over klokken ti var det leggetid. Vanligvis er leggetid klokken åtte, da er det mørkt.

Tresenger, rammer med "madrass" av flettet tau ble tatt ut på plassen. Vi sov under åpen himmel. I tillegg har vi tepper og pute. Det var fremdeles behagelig varmt, men det ble kanskje litt kjøligere på morgenkvisten. Jeg fikk en hel seng for meg selv, mens Koshilja og Renu, og Rohit og Rahul måtte dele. Mohan og Sumat sov på taket.

Jeg var stuptrøtt, de andre lå og småpratet, en dro frem en mobiltelefon og spilte hindisanger....ZZZZZ

Klokka halv tre om natten begynte det å regne. Alle sto opp i en fart og vi fikk sengene under halvtak, det var et kjølig drag i lufta. Vi sovnet igjen.