Jaipur.

Jeg våknet opp på kjøkkenet. Folk kikket nysgjerrig på meg. Ei jente tildekket av slør ga meg et glass vann. Jeg fikk vasket og stelt meg, de hadde et fint hus, til og med WC, og deilig kjølig vann... Det var en fantastisk oppkvikkende opplevelse etter altfor varme bad i Dehli...og 6-7 svette timer på bussen kvelden før.
(bilde fv.Rohit, Mohan, hyperaktiv rampunge, 2 svigerinner paa gulvet, onkel Omkar, bursdagsbarnet og mor)

Onkel Onkar var en smilende, hyggelig mann, jeg skjønner at han er høyt respektert. Han ønsket meg veldig hjertelig velkommen. Kona var ei trivelig dame som foret meg på en slags alternativ chappatirett.

I huset bodde også parets to sønner, svigerdøtre og tre barnebarn. Ifølge tradisjonen skal svigerdøtrene hele tiden skjule ansiktet sitt for svigerfar, det skal vise respekt(?). De må også alltid sørge for å sitte lavere enn svigerfar og også svigermor. De satt på gulvet på kjøkkenet. Det er svigerdøtrene som gjør alt arbeidet i huset. Jeg fant det veldig ubehagelig at de skulle sitte på gulvet mens jeg satt opp i sengen eller sofaen.

Etter frokost skulle jeg besøke et prosjekt, Bal Rashmi Society(Barn/bal, lysstråle/rashmi), ledet av Alice Garg. Jeg ble hentet og kjørt til Alices hovedkvarter, der ble jeg ført inn på kontoret hennes.

På kontoret var ei mor med sin tenåringsdatter og Alice Garg. Alice Garg er ei veldig bestemt dame i 60 årene. Ei av disse damene man ikke tuller med. Alice snakket om hvor farlig det er for tiden, for unge jenter. At vold og voldtekt øker, og at vi helst må ha øyne i nakken.

Jeg hadde nettopp lest en flott artikkel av Shabnam, om hvordan redsel for vold og voldtekt fører til at kvinners frihet blir redusert. At kvinners bevegelsesradius blir mindre og mindre, og tilslutt er redusert til husets fire vegger. Derfor, mente jeg, at jenter må være modige og uredde. Det er vanskelig for menn å voldta noen som ikke er redd. Jenter må bli i stand til å forsvare seg. Personlig tror jeg at hvis jeg ikke blir redd, kan ingenting skade meg.

Alice var enig, barnebarnet hennes var begynt på karate, og selvtilliten hennes hadde øket betraktelig, fordi hun vet at hun kan forsvare seg.

Men Alice var spesielt bekymret for denne tenåringen, hun var så unnselig. Selv var hun ikke redd for noen ting. Hun hadde kjempet for kvinners rettigheter siden 70 tallet, og hun hadde vært i fengsel. Hun kunne også vise meg arr etter at hun var blitt banket opp av politiet.

Damen og jenta gikk, og jeg fikk deilig vegetabel briyani, og Alice fortalte mer om prosjektet sitt. Det ble startet i 1972, og hun er nå involvert i 360 landsbyer. Det hele begynte med arbeid for barn, spesielt jentebarn. Så begynte hun med arbeid for å hjelpe kvinner. Så begynte arbeid med mennesker fra lavere kaster og stammefolk. En annen viktig dimensjon er landsby og økovennlig utvikling. Disse programmene blir nå sammenvevd for å få best mulig resultat.

Bal Rashmi er blitt en slags bevegelse mot utnyttelse på grunnlag av kjønn, fattigdom, by-land forskjell, alder, sosial status, sosial urett, og rett og slett dumskap. De vil hjelpe frem fattige og forsømte barn, kvinner og ungjenter, slik at de kan kreve sin rett og ta del i sin part i fruktene av utviklingen.

I 40 år har Alice samlet skjell, det har etterhvert blitt så mange av dem at de laget et museum. I Jaipur, i staten Rajastan, hvor de ikke har sjølinje i det hele tatt, har de Indias nasjonale skjellmuseum, som er basert på Alices skjellsamling.
Alices datter tok meg med dit. Det var en utrolig flott samling, skjellene var hele og helt feilfrie. Og jeg lærte om hvor stor variasjon det er av skjell. Det australske horn kan blir over 10 meter langt!!.. Jeg lovet å sende noen, litt mindre, norske skjell.

Jeg ble levert tilbake til Kisan Marg hos onkel Onkar, mens hun skulle kjøre datteren på karatetrening.