Charcoal Chulha.

Vi skulle videre, men jeg hadde to ønsker til fra Sevagram. Det ene var å kjøpe meg nye chappals (sandaler), og det andre var å møte Sameer K, leder av Center for Science for Villagers, for å få vite hvordan charcoal chulhaen egentlig virker.

Jeg fikk meg nye chappaler med gummisåle og av kunstlær. En spesialitet de har her, veldig behagelig såle. Jeg etterlot de gamle sandalene i butikken, det var utrolig dumt mente Satya Paul. Dere vestlige er vant med bruk og kast, så dere kan vel ikke for det, mente han. Disse gamle chappalene kunne brukes rundt i Dehli osv.

I mellomtiden hadde damen stengt butikken, men vi fikk henne til å åpne igjen og jeg hentet de gamle chappalene. Jeg kan jo ikke ha på meg bruk og kast stempelet. Utslitte sandaler ser helt annerledes ut i India enn utslitte sandaler i Norge, det er virkelig ingenting igjen.
Så kjørte vi otto gjennom Sevagram, mens jeg tok opp spørsmålet om mangel av søppelbøtter og at indere bare slipper søppelet der de står uten å tenke på konsekvenser...de vasser i søppel og forurensing...

Vi kjørte til nabobyen Wardha og hjem til Sameer K. En høy, hyggelig mann og en flott schafer tar imot oss.
Jeg har fått med meg Satya Paul til å bli med å introdusere denne Charcoal Chulhaen i Kashmir. Chulha er en ovn til å lage mat på og charcoal betyr kull, man lager kull samtidig mens man kokkelerer.
Trær hogges i rekordfart i Kashmir, på begge sider av grensen, også på pakistansk okkupert side. Dette er en sterkt medvirkende årsak til at grunnvannet synker.

Min ide var å etterhvert introdusere chulhaen også på pakistansk side og la indere komme og lære dem opp. I tillegg til miljøgevinst og menneskelig gevinst, vil det også kunne virke som en brobygger og vi får en fredsgevinst. Satya Paul likte ideen.

Men for å introdusere noe må man selv vite hvordan det virker. Selv etter at Sameer forklarte er jeg litt usikker, må teste det ut. Vi har en chulha i Dehli nå, som vi planlegger å ta med til Kashmir. Vi tørker først matavfall, skrell og kvist og annet. Dette putter vi inn i den ytre ringen. Så tenner vi fyr. Poenget er å kontrollere lufttilføreselen slik at det brenner så sakte at det dannes kull. Etter en koke blir det ca en og en halv kilo kull. Dette kan familien selge videre og dermed få litt inntekt, i tillegg sparer man mange trær.

Sameer kunne begeistret fortelle at det skjer mye på energifronten i Tyskland og Sveriga, han hadde ikke hørt noe om Norge...? Han kunne også fortelle at CSV har begynt å samarbeide med Pakistan allerede, han har en sterk sympati med de fattige der.
Jeg takker for informasjon, og vi drar videre mot Anandwan.