Avreise Kanpur.

De fleste dro tidlig, Satya Paul og jeg ble kjørt til "Servant of the people", avd. Kanpur. Satya Paul hadde møte med alle ungdommene sine. De presenterte seg, de var alt fra sosialaktivister til matematikere, alle idealister på sitt felt. Praten gikk mest på hindi..så jeg ruslet..

Det satt to karer ved et bord, de var fra Balochistan. De oppdaterte meg på situasjonen i Pakistan. Balochistan dekker 48% av Pakistan, men har bare ti millioner av befolkningen, som er på totalt 280 millioner. Det er i dette fjellområdet taliban holder til, pashtun folkegruppen.
Balochistan har store olje, gass og mineralressurser. De har en stor gullåre. Gullet blir nå solgt til Kina for spottpris.

Det er millitæret som har makten i Pakistan. 80% av statsbudsjettet går til millitæret. Enda 16% av statsbudsjettet går indirekte til millitæret. Da er det igjen 4%, og når halvparten av dette forsvinner i korrupsjon er det ikke mye igjen. Folk er leie av å betale høye skatter. De får ingenting tilbake. Ikke helsetjenester, skole eller noen form for hjelp.

De demokratisk valgte politikerne er bare for utstilling. Det er millitæret som har den reelle makten i Pakistan. Og det er millitæret som selger ut landets gull og andre ressurser, slik at de selv og familiene deres skal kunne leve i sus og dus. Gullminen er beskyttet av millitæret og det er umulig for sivile å nærme seg området.

Amerikanerne kommuniserer med millitæret og gir dem direkte penger og millitært utstyr. Dette er med på å opprettholde millitærets posisjon. Det forsterker den vonde sirkelen. Balochistan vil ha selvstendighet, men det er ikke sannsynlig at det vil skje, de har alt for mye ressurser....

Vi hadde en siste middag før avreise, og jeg hadde en hyggelig prat med Shabnam. En sjelden gang møter man mennesker man er helt på bølgelengde med, og det gjorde jeg her. Jeg hadde akkurat fortalt om episoden om Naushad, at jeg måtte sitte sidelengs på motorsykkelen, og at det var det eneste anstendige. Shabnam støttet meg helt ut og sa at hun også nektet å sitte sidelengs, og at hun knapt hadde gjort noe anstendig hele sitt liv. Med andre ord..vi hadde helt klart mye til felles.

Hun er en riktig tomboy, ei jente som følger sine egne regler. Hun er utdannet sosiolog og har tatt studier innen fredsarbeid. Hun jobber aktivt for kvinnerettigheter og er en fredsaktivistt. I år fikk hun en nasjonal pris for å være Indias beste kvinnelige sosialaktivist, og premien var et stipend for å forske i 4 år i Singapore.

Shabnam kommer fra en konservativ, muslimsk familie, og har hatt en lang kamp for å frigjøre seg fra kvinneundertrykkende tradisjoner. I prosessen har hun også frigjort familien sin. Hun oppdaget at muslimer hadde ulike tradisjoner i ulike samfunn, hun var bla i Joguslavia. Det hun fant felles alle steder var kvinneundertrykkingen. Hun fant ut at for å løse problemet mellom kjønnene må begge kjønn involveres. Dialog, forståelse og tilgivelse er viktige stikkord.

Shabnam er veldig utdannet selv, men da jeg sa at jeg ville begynne på bachelor, mente hun at det var sløsing med tid...tre år. Jeg burde heller ta et ti ukers diploma kurs mente hun, hmm..får sjekke ut hva det kan være...

Vi kjørte gjennom Kanpur til togstasjonen. Kanpur er en by med omlag 5 millioner innbyggere. Tidligere var det en av Indias største industribyer. Dessverre hadde bedriftene kompromissløse fagforeninger som streiket i lange perioder for høyere lønn og andre goder. Det endte med at bedriftene flyttet til andre byer. Fagforeningene har svake kort her, for det er så mye ledig arbeidskraft.
Nå er det kun småbedrifter igjen i Kanpur.

Nå har jeg skjønt at konferanser er til for nettverksbygging. Jeg fikk ikke så mye faglig ut av dette, kanskje også pga språkproblemer, men jeg fikk flere nye kontakter.

På møter som dette, er det store utfordringer på det mennesklige plan. De må løses før vi kan få noe særlig fruktbart ut av møtet...det var indre konflikter i den pakistanske delegasjonen og sterk spenning mellom pakistanere og indere. Personlige ambisjoner og store egoer blant en del delegater var også ganske tydelig..

Og heldigvis... noen fantastiske, flotte, oppriktige mennesker, som er villige til å gå den ekstra mila gang på gang. De som aldri mister håpet, og av og til inspirere de de andre til å sette egoet til side, slik at virkelig kommunikasjon og fremgang kan skje.