Chandigarh.

En gang på femtitallet var det utlyst en konkurranse, en byplanleggingskonkurranse. En franskmann vant, og Chandigarh ble bygd med utgangspunkt i hans tegninger.

Ideen hans var å ha ulike soner for ulike funksjoner. I utgangspunktet var det 24 soner(nå er det blitt 42). Hver sone skulle ha nærhet til skole, postkontor og nærbutikk for å unngå unødvendig transport.

Område 1 er for Punjab og Haryanas rådhus og storting. 2 og 3 er for ministeriene og høyesterett. 14 er for Punjab universitet. 15 er for frivillige organisasjoner, det er der lokalene til Servants of the people society er, og område 17 er et område kun for shopping. Butikker i første etasje og kontorer i de andre etasjene.

I Punjab er de litt overtroiske og tallet 13 er forbundet med ulykke, derfor ville de ikke ha sone 13. Men den franske arkitekten spilte dem et puss, han la områdene opp mot hverandre slik at plusset sammen blir alle 13. 1 mot 12, 2 mot 11 og 3 mot 10 osv. I neste rad blir det 12 mot 14, 11 mot 15, som blir 26, 26 delt på 2 er 13. Videre neste rad blir det 14 mot 25 og 15 mot 24, som blir 39, 39 delt på 3 er 13.

Det var breie gater, parker og trær langs veiene. Vi kom inn på Chandigarh busstasjon, den var stor og romslig, og det var reint og fint. Vi ble hentet av en bil fra Servants of the people, og vi ble kjørt til område 15. Der har de bla et flott, stort bibliotek med mer enn 80 000 bøker. Biblioteket ble flyttet fra Lahore i 1947 i forbindelse med delingen av Pakistan og India.

Etter en sunn og god lunsj, lånte vi bilen for å se nærmere på byen. De hadde et stort og moderne universitetsområde med flotte grøntanlegg rundt. Og der var et noe futuristisk bygg, bygget for Gandhiske studier. Byen virket på mange måter europeisk, trafikken var under kontroll, det var breie veier med flotte trær og ingen kuer å se. Under planleggingen av byen var det bestemt at kuer skulle holdes i utkanten av byen.

I Chandigarh er det en stor turistattraksjon, Rockgarden. Ned Chand er en fransk veiingeniør som begynte å samle inn søppel og avfall. Etterhvert begynte han å lage skulpturer av søppelet. Han brukte all slags materialer, fra brukte oljetønner, fine porselenskopper, knuste fliser, armringer og toalettskåler. Han har laget sin egen fantasiverden.

Vi ble møtt av en høy mur, på toppen vandrer fuglefigurer i stein og fliser. Det er mange vegger med lave dører å gå gjennom. En gang glemte jeg å bøye meg og fikk en skikkelig dunk i hodet. Det var vegger av stikkontakter og lavalignende steiner satt opp som skulpturer. Det var et fossefall og øverst i fossen sto Shiva med masse menn. Det gav en spesiell stemning med stein og vann. Det var masse ulike figurer med ulike utrykk, han må ha hatt det gøy da han laget dette...

I den nyeste delen hadde han fått hjelp og laget en stor åpen plass. En stor tribune i fliser og mønstre og en stor konstruksjon med buer hvor det var hengt opp føyser(husker, disser)i. På toppen av bygget var det hvite hestefigurer. Han hadde også laget en speilhall og utenfor var en pyntet levende kamel. Litt absurd, jeg likte det.

Det siste Satya Paul ville vise meg i Chandigarh, var en kunstig innsjø. Det kom avsig fra fjellene og myndighetene hadde bestemt seg for å lage en lang, kanskje flere kilometer lang voll, for å samle opp vannet. Nå er det blitt gjort og vollen er blitt et rekreasjonssted. Folk gikk rundt om og leide båter for å være på vannet, eller koste seg ved vannkanten.

Ifølge Satya Paul var det ikke fisk i vannet. Kanskje det kunne settes ut litt yngel og plantes ut litt vetivergrass til å flyte rundt? Indere har en stor jobb å gjøre når det gjelder å rense vann. Men heldigvis har de både Kaiser og vetivergrass.

Vi satte nesen mot Dehli.