Spedalske.

Vi ble vist til gjestehuset. Det var blitt kveld men jeg fikk se en liten film om Anandwan før middag og jeg fikk hilse på Tai, en fremdeles vakker og verdig dame. Vi gikk en liten runde på området og jeg fikk se en enorm dam som de hadde gravet ut for hånd, det var egen skole for blinde og for døve og døvstumme. Det var en fredelig atmosfære og fint plantet med trær.

I Anandwan har ingen egne kjøkken, det er felleskjøkken i hver community. Et community består av 90-100 mennesker. Abeidsoppgavene går på rundgang, hvem som lager mat og serverer.

Det er dekket på med de vanlige metalltellarknene da vi kommer. Servitørene vimser rundt med chutney, dal, ris, roti og diverse. Jeg fikk flaskevann, sikkert fordi jeg er utlending. Jeg har drukket drikkevann fra togstasjonene mange uker allerede, det har litt klorsmak men magen er ok den.

Vi tok tidlig kveld.

Frokost ble servert et annet sted, her var det de døves tur til å servere. Satya Paul ville ha varm melk og jeg ville ha te, og etter litt alternativt tegnspråk klarte vi å kommunisere.

Etter frokost skulle jeg få full tour på Anandwan.
En hyggelig lege viste oss rundt. På 1970 tallet forlot han en innbringende praksis og overtalte kona til å bli med til Anandwan. De tjener ikke så mye penger her, men de får dekket alle sine behov av landsbyen. I tillegg får de en månedlig lønn på max 500 rupees, omlag 70kr. Men det er så mye mer meningsfullt å jobbe her sier han, privat praksis dreier seg til syvende og sist alltid om penger.

I Anandwan, som i Rockgarden i Chandigarh, bruker de mye knuste fliser. På skolen for de blinde barna er det dekorert med knuste fliser halvannen meter opp på veggen. Barna føler seg hele tiden frem og disse flisene er lette å rengjøre regelmessig.
Sykehuset var også dekorert med disse flisene.

Alle pleierne på sykehuset var tidligere spedalske. Leprabasillen, som er årsak til spedalskhet, angriper nervesystemet slik at pasienten ikke kjenner om de har fått en skade eller et sår. Ingen har noensinne dødd av spedalskhet, de dør av betennelser etter sår, koldbrann og annet..
I motsettning til virus er basiller mulig å ta knekken på. Her på sykehuset har de tre ulike kurer dersom noen basiller skulle utvikle resistens.

Pasientene har mye sår og store sår. Tær og fingre er deformerte eller er amputerte. Noen amputerer hele lemmer, eller de har mistet følelsen slik at de ikke kan bruke dem. Et annet typisk problem er at de ikke klarer å lukke øynene, nervene i øyelokkene er ødelagt. Da blir det lett skade på netthinnen og blindhet. Jevnlig kommer legeteam og gjør øyeoperasjoner.

Heldigvis er det færre og færre pasienter som kommer inn, men man ser fremdeles noen komme inn med alvorlige skader. Denne sykdommen er veldig stigmatiserende og skambelagt. Til og med i bibelen er spedalske referert til som de laveste på rangstien. I Anandwan derimot blir de behandlet med respekt.

Det er ei lita jente her på ca 5 år, hun ble funnet etterlatt på togstasjonen. Hun er tilbakestående, blind og stum. De kaller henne Natt.

De aller fleste blir helbredet og rehabilitert, men det er en gruppe på et par hundre pasienter som er gamle og så alvorlig skadd at de blir tatt vare på i et slags gamlehjem. Disse er blant de første pasientene som kom inn. Så lenge Baba Amte levde kom han og hilste på disse hver morgen klokken 04.00. På hjemmet har de også en egen frisør, en riktig gladklipper.(bilde)

Det er mange med behov for litt ekstra hjelp her, så de har bygd husene slik at, to unge par eller familier bor sammen med ett gammelt par. Da skapes det en kunstig storfamilie og de kan alle lettere ta vare på hverandre. Mange har giftet seg med hverandre opp igjennom. Spedalske gifter seg med døvstumme osv. Disse parene har fått helt vanlige barn som vokser opp og blir en del av landsbyen.