Landsbyen.

Om kvelden ville Mohan vise meg landsbyen der han vokste opp. Den lå noen km videre ut på sletten. For seks år siden hadde familien bestemt seg for å flytte til stykket sitt med land. De var leie av å gå mange km hver dag.(Bilde: banyan tre)

Det var mørkt og seint på kvelden da vi kom dit. Mohan`s slektninger bodde der nå. Det var et stort murhus med en åpen plass foran, hvor en mann lå og sov. Vi gikk videre inn i landsbyen, Mohan, Koshilja, slektningen og meg. Det var en liten landsby,ca 500 mennesker bodde der.

Vi kom frem til neemtreet. Under store trær blir det støypt opp sitte eller liggeplasser, steder hvor det er fint å være når sommersola er på det verste. Dette neemtreet var et slikt sted. Mohan`s minner strømmet på..fra under neemtreet. Ved siden av var en brønn uten sikring. For ikke så lenge siden hadde en full mann falt nedi og druknet.

Noen tomme, spøkelsesaktige bygninger var der også. Mohan kunne fortelle at på 1980 tallet forsøkte onkel Onkar å starte skole her. De startet og skolen ble drevet i ca 6 måneder. Noen naboer reagerte og mente at det var forstyrrende med skole, og at skolen så nære reduserte verdien på boligene deres. Siden da har bygningene stått tomme.

På den tiden var det ikke vanlig å ha skole i landsbyene, nå har mange landsbyer skole. Men denne landsbyen har ikke, og landbyen er fremdeles delt i to grupper, de som var for og mot skolen.

Vi gikk videre og besøkte noen venner. Her hadde det akkurat vært bryllup.
Alle satt på stoler ute på plassen utenom bruden, hun satt på bakken fullstendig dekket av slør. Jeg hadde lyst til å se henne og hilse på henne. Da måtte vi gå inn. Hun gikk langt inn i rommet, snudde seg og tok forsiktig av sløret. Jeg spurte om hun var lykkelig? Hun sa ja. Det var kanskje et dumt spørsmål, men hva skal man spør om i en slik situasjon.

Tilbake ute på plassen var det full diskusjon om monsunen. De siste årene hadde de hatt en svak monsun og bøndene kunne bare ha en avling i året. Dette har gått hardt ut over økonomien til bøndene. I år er i tillegg monsunen en måned forsinket.

Denne familien hadde nettopp mistet en vannbøffel, bare kalven hadde overlevd fødselen. Det var et stort tap for familien. En vannbøffel er verdt ca 35000 rupees, 7000 kr. Siden de hadde det så stramt økonomisk, ville de neste dag gå for å jobbe for myndighetene. Alle i India har rett til 100 dagers arbeid, for å få betalt 100 rupees pr dag.

Vi returnerte til familens hjem...og det var natt.

Jeg fikk gleden av å våkne enda en morgen til lyden av kvitrende fugler og grønne papegøyer.