Mottakelse på den pakistanske ambassaden,

Satya Paul hadde arrangert mottakelse for alle konferansedeltakerne på den pakistanske ambassaden, vi var invitert til lunsj.(bilde f.v.pakistaner, kaisers venninne, Kaiser, Ambassadør Masood Riffat,Rana som var leder av den pakistanske delegasjonen, Kulsoom, meg og Noor, bak med skjegg, Wignes)

Tidligere om dagen kom en kjenning fra Mount Abu, Kaiser Irani. Hun ville snakke med Satya Paul om vetivergrass prosjektet sitt. Vetivergrass er en veldig nyttig plante på mange måter. Det er et gras som utvikler enorme røtter, de blir over tre meter dype. Disse røttene har den egenskapen at de renser opp jord og vann. Vetivergrass har blitt plantet og brukt mot avsig på søppelfyllinger med stor suksess. Og selv om røttene tar opp all denne giften, kan gresset brukes til husdyrfor. Giften blir lagret i en liten stengel i planten. Vetivergrass kan plantes på flåter og rense vann. Det er noe som trengs i nesten alle dammer i India. Gresset kan også brukes mot jorderosjon og har blitt brukt med stor suksess i bratte skråninger langs veier og langs elvebredder.

Satya Paul bestemte at Kaiser skulle ta med seg lap-topen sin til den pakistanske ambassade, for å se om det ble mulighet for en liten presentasjon.

Vi dro til hotellet for å hente delegasjonen fra Pakistan og Wignes. De kom ut og jeg satte meg inn i en bil...da fikk jeg beskjed om å flytte meg inn i jentebilen. Det viste seg at det var for voldsomt for de pakistanske mennene å ha meg så nære. Det var god plass i jentebilen, der satt jeg, Kaiser og venninnen hennes.

Vi gikk inn i ambassaden, jeg følte meg nesten hjemme der, det var mitt tredje besøk dit. Ambassadesekretæren var også en kjenning, han hjalp meg over grensen til fra Pakistan. Til og med ambassadøren, Masood Riffat kjente meg igjen. Det krydde med ambassaderåder og advokater.

Ambassadøren ønsket velkommen og fortalte at det hadde blitt en tradisjon å ha en mottakelse etter konferanser, og møter mellom Pakistan og India. Hun berømmet Satya Paul sin innsats i så måte.

Under lunsjen kom damene fra Pakistan, Noor, Kulsoom og datteren, de var i storslag og hadde vært på shopping i Dehli. Da de fleste var ferdige med å spise ba Satya Paul Kaiser om å starte lap-topen sin og fortelle om vetivergrassprosjektet. Og så hun gjorde, det var stor begeistring. Alle var interesserte og hun ble tatt inn for mer inngående samtaler med de mer aktuelle representantene på ambassaden, og hun ble invitert til Pakistan. Også Wignes fra Sri-Lanka ville har mer informasjon. Utrolig flott, håper at det blir mer ut av det.

Så var det ut i jentebilen igjen, denne gang med de pakistanske jentene, Kaiser og venninnen ble igjen på ambassaden. Vi var invitert til te på det internasjonale senteret i Dehli, invitert av Bar Supreme Court, som er ledet av M.Krishnamani.

På det internasjonale senteret ble vi tatt imot av mange indiske høyesterettsadvokater. Det var en veldig god stemning, det ble proklamert dikt på punjabi til begeistrede tilrop, og Kulsoom sang på punjabi. Punjab er delt mellom India og Pakistan og har sterk symbolverdi. Det er som om Punjab har en dyp lengsel etter å bli hel igjen.

Så fikk alle blomster og det ble tatt masse bilder.

På vei tilbake til hotellet var det feststemning i jentebilen. Etter harde forhandlinger og diskusjoner, hadde det blitt bestemt at delegasjonen skulle være litt lenger i Dehli. En av de mannlige delegatene hadde kommet til Noor og sagt; at hadde det vært sosialt akseptabelt ville han gitt henne en klem. Det var rushtid og trafikkork, men Kulsoom sang hele veien og flørtet med sjåføren, mens Noor klappet takten. Jeg nynnet med. Så var det å si farvel..

Samme kveld ruslet Satya Paul og jeg til togstasjonen. Vi skulle til Una i Himanchal Pradesh, Satya Paul skulle vitne i en rettsak. I toget ble vi plassert i hver vår kupe. I min kupe var det en familie som var overbegeistret over å ha en utlending der som de kunne snakke engelsk med.
Jeg var stuptrøtt....