Fest på tempelet.

Det var en del trøtte tryner denne morgenen. Mohan hadde tatt seg helt ut.

For landsbyfolkene er det dette det handler om. De har det daglige strevet, og når de har samlet opp noen kroner, blåser de det hele på et kjempeparty. Mohan mener at de ikke vet annet, når de ikke kan lese og skrive, følger de tradisjonene og kommer på en måte ikke ut av denne sirkelen. De må lære å lese, skrive og få utdannelse for å få fremgang i landsbyene.

Festen var ennå ikke over. Idag skulle vi til tempelet for å spise, og ha skikkelig pooja for onkel Onkar, og feire bursdagen til barnebarnet til Onkar.

Alle damene gikk bakom huset og hadde bad. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha på klær som var nye for dem, bruke samme skjørtet to dager...det gikk ikke an. Så jeg måtte ta på meg en kjedelig bukse istedet.

Oppe ved tempelet var det full stemning. Damene vaar pyntet i glitrende, fargerike sarier og de hadde på seg sine fineste smykker. Alle Mohan`s søstre var der med menn og barn, tilsammen 39 barn. det var masse venner, mer familie og endel fra landsbyen.

Først måtte det pyntes til fest, ungene blåste ballonger og de ble hengt opp i lange rekker. Jeg var en attraksjon og måtte snakke med alle. Til og med de som ikke kunne engelsk. Da måtte jeg si "mira nam Anja he" og "ab ka nam kia he". Mitt navn er Anja og hva er ditt navn.

De ble tydelig sjarmert over forsøket mitt på å snakke hindi og vi prøvde mer kommunikasjon. Beundring av hverandres manga, Koshilja og Reenu hadde i samarbeid laget manga på meg og jeg fikk skrøyt overalt for den fine mangaen. "Not married", og spørsmål om hvorfor. Det er ganske sjokkerende for dem. I India mener mange, at kvinner må ha barn for å kunne være tilfreds og bli lykkelig i livet.

Ei jente på ni år snakket veldig godt engelsk. Hun fulgte med meg rundt og hjalp litt med oversettelse. Det digitale kameraet mitt var veldig populært. Jeg tok bilde, og rett etter kunne de se resultatet. Flere kom med barna sine eller de ville selv fotograferes. Det var kjekt å ha så mange villige modeller.

Så begynte bursdagspartyet. Barna fikk bursdagshatter og på et bord ble det satt ei kake. Kaken var pyntet med en merkelig plastblomst med lys. Alle sto omkring og sang bursdagssang. Det var dypt alvor for bursdagsbarnet, hun blåste lys og tok imot applaus og gaver meget konsentrert.

Etterpå bar det pooja, den lokale presten skulle lage en pooja inne i tempelet. Alle mennene gikk inn og noen få av damene..bakerst.

Presten ofret sukker og kokusnøtt, de satt fyr på det på et lite fat og chantet(sang), mens en etter en tok fatet i en stor sirkel og strøk røyken gjennom håret sitt. Det ble en mektig stemning i tempelet med chantingen når alle gjør dette i fullt alvor. Etterpå var det en slags spåing. Man får utdelt noen såkorn. Er det oddetall, vil det gå deg veldig bra neste år, beste tall er 7. Blir det partall vil det dukke opp problemer neste år.

Så var det tid for mat. Lange rader med tepper ble lagt ut og 60-70 mennesker kunne bli servert om gangen. Det var mange bordsetninger, totalt var det 3-400 mennesker ved tempelet. Maten var god.

Gaver skulle overrekkes, det er tradisjon at alle søstre skal få en ny sari og gaver ved en slik anledning. Så var festen over og folk begynte å gå hjem. Mohan`s familie skulle rydde, tror jeg, det er litt uklart, Mohan sovnet for et par timer inne i tempelet. Etter å ha forsøkt å overtale jentene i landsbyen til å utdanne seg og koble seg til internett, slik at vi kunne ha kontakt med hverandre, sovnet jeg på et teppe sammen med flere barn.

En unggutt fra landsbyen var besatt og skulle ha kontakt med meg. Han snakket engelsk slik Heide-Steen snakket russisk, og skvettet vann på meg for å få oppmerksomheten. Irriterende fyr, han roet seg da vi tok bilde av ham.

Det var blitt kveld, og alle var fornøyde og totalt utslitte. Damene samlet seg nok en gang, og sang om problemer og prøvelser, og bad om hjelp og styrke til å overvinne prøvelsene.