Om morgenen den 11 februar gikk vi ombord i toget som skulle ta oss til Bangalore. Det var en 47 timers togtur.
Nå følte jeg meg ganske reisevant og hadde husket alt som trengtes, turen gikk helt smertefritt.
Litt ut på dagen den 12 februar kom det ombord noen skikkelig utspjåkete gneldrende folk. Først så trodde jeg det var noen aggressive supervulgære horer, men det viste seg å være kjønnsløse. De er fra naturen av hverken mann eller kvinne.
De er fullstendig utfryst fra samfunnet og bor i små landsbyer fjernt fra andre folk.
Når det blir født et kjønnsløst barn kommer disse she-malene og henter det for å ta det med til landsbyen sin.
De lever av å utpresse nygifte som får guttebarn. For å unngå at barnet blir "forbannet/cursed" betaler gjerne foreldrene opp til 10 000 rupees. Jentebarn er foreldrene sjelden villige til å betale for.
Ellers tigger de og driver med utpresning av ungkarer og truer med å sette forbannelser på manndommen deres. En del av dem ender også opp i prostitusjon.
De er absolutt lavest på rangstigen i India.
Ungkarene i vår cupe tok ingen sjanser og betalte.
Vi ankom Bangalore om morgenen den 13 februar. Derfra dro vi til "Art of living", ashramen til Sri Sri Ravishankarji, hvor "National Integration conference" skulle foregå.
Der var det full forvirring og ikke orden på noe, men tilslutt fikk vi "koden" til hvert vårt fem-mannsrom.
Jeg var heldig og måtte bare dele med en person. En søt eldre dame fra Argentina som bare snakket spansk.
Nå har jeg innsett at jeg overhodet ikke forstår spansk.
Konferansen ble åpnet med brask og bram av hans hellighet Sri Sri Ravishankarji.
