Etter markeringen skulle jeg få en guidet tur rundt i byen mens Satya Paul var på møtet han egentlig skulle på. En av lærerne på skolen skulle vise meg rundt og vi fikk utlevert sjåfør og bil.
Patna er en by ved Ganges som har ca 2.5 millioner innbyggere.
Først bar det avgårde til Gjol Gahr som er en kornsilo. Den ble bygget for 500 år siden etter at en hungerkatastrofe hadde herjet Bihar. Det er ingen som helt skjønner hvordan den er bygget. Den er cone-formet, 50 meter høy og den har ingen søyler eller støtte innvendig. Det minnet om sement det den var bygget av. Vi klatret opp de ytre trappene som gikk i spiral rundt siloen.
På toppen kunne jeg for første gang se Ganges og fikk en fin utsikt over byen. Landskapet her er helt flatt.
Etter all denne klatringen fikk jeg prøve sukkerroe juice. Den var så god at jeg måtte ha to glass.
Full av energi og antagelig ganske høye på sukker fortsatte vi videre gjennom trafikken i Patna. Bihar er en av Indias fattigste stater. Tiden har liksom stoppet litt opp her, alt virket mye mer gammeldags enn i moderne Dehli. Det er fullt av fargerike sykkeldrosjer som farer rundt.
Neste stopp var byens museum. Det var stengt. Det sto væpnet vakt ved inngangsdøra. Alle statsansatte streiket for bedre lønn.
Men det var et direktiv som gjorde det mulig likevel å komme inn for utlendinger, men da kostet det 50 rupees og vi fikk bare se deler av museet.
Vi gikk inn.
Hovedattraksjonen var en steinskulptur fra 300 år før kr. Det var en figur av en frodig barmfager dame med kun bukser på seg. Det var tradisjonelle klær på den tiden. Inderne har ikke alltid vært blyge.
Den ble funnet liggende med ryggen opp i Ganges. Ryggen på skulpturen hadde vært brukt til å vaske klær på i århundrer. Ved en tilfeldighet ble den snudd på 1950 tallet en gang og har nå hovedrollen på museet.
De hadde en ganske stor utstilling med utstoppede dyr og fugler. Det hele var nokså grotesk for dyrene var misformede, nedstøvet og holdt på å falle fra hverandre. Det var tydelig å se hvilke fugler som hadde vært der i tiår, de satt der uten fjær og fyll og stopp kom ut i halsen og kroppen.
Midt på gulvet sto en kolossal utstoppet bison, den var flott.
Læreren fortalte at han kom fra en stolt gammel slekt, en av disse mektige Singh familiene.
Blant mange historier hadde han en onkel som kunne løfte en elefant. Fra elefanten var nyfødt løftet han den hver dag. Dette gikk fint helt til han reiste på ferie i 14 dager. Da han kom tilbake var elefanten for tung. Det var en mental mente læreren. Før eller siden må de bli stopp. Det er vel litt som verdensrekorden på 100 sprint, før eller siden må grensen være nådd..eller...
Tilslutt skulle vi til museet om Ashoka.
Ashoka er Indias Harald Hårfagre, det var han som samlet India til et rike. Han sloss mot mange Moguler i Punjab først og så gikk han sør og beseiret resten landet. Det hele var nok en blodig affære. Da han kom til Orissa på østkysten av India skjedde det en forandring.
Foran seg så han masse nakne kvinner og deres drepte menn. Synet av dette gjorde så sterkt inntrykk at han stoppet helt å krige og ble en av Gautama Buddhas ivrigste disipler.
Istedet for å få med meg noe mer historie, for eksempel hvilke årstall dette hendte, endte vi opp med en knallhard diskusjon om forhold.
Han kjørte igang med at vi i vesten er uansvarlige og skilles bare vi er litt sure på hverandre. I India derimot og da spesielt i Bihar er de mye mer innstilt på å jobbe for forholdet. Sacrifice, man er ment å ofre seg for forholdet. Denne læreren er 39 år, har giftet seg arrangert og har to barn.
Jeg sa at selv om vi ikke blir stigmatisert om vi skilles er ikke det det samme som at vi er uansvarlige. De aller fleste som har barn sammen går til det ytterste....
Min midlertidige konklusjonen er at inderne ser for mye på såpeoperaer.
