Om kvelden, den 19 mars, var vi invitert til dødsmarkering. Dette er en tradisjon i Pakistan(i India også noen steder). Familie og venner møtes på dagen personen døde for å be, synge og minnes den døde. Vi var invitert til Muhammad Ali`s tre års dødsmarkering. Han og kona Zeba har vært Pakistans store filmstjerner. Fra 1962 til 1989 var Zeba med i 89 filmer, hun var kjent for sin skjønnhet, hun er fremdeles en flott dame, en skikkelig diva. Muhammad har spilt i hele 277 filmer, som både skurk og helt, fra 1962 til 1995.
Vi kom litt seint, de var allerede begynt. Uten blygsel gikk vi inn hovedinngangen og gjennom rommet hvor mennene satt. De fleste kvinnene var så blyge at de gikk inn bakveien. Selve markeringen foregikk i mennenes rom, det var en mann med mikrofon og høyttaler som sang og messet. Det satt menn i stoler og sofaer som var langs veggene i rommet. Jeg fikk vite at det var en litt utradisjonell dødsminnedag. Vanligvis satt de i sirkel og ba sammen.
Rommene var teppekledde og det var dyre, fine puter og tunge fløyelsgardiner. Jeg og Eliha gikk gjennom en åpen dobbeltdør, vi var de eneste uten tildekket hode. Det satt kvinner på stoler og benker rundt hele rommet, kanskje tretti kvinner og noen av oss måtte sitte på puter på gulvet. En grønn-hvit søtsak med svak mintsmak ble sendt rundt i rommet. På veggen hang et stort bilde av Muhammad i sine velmaktsdager, en flott mann og et nydelig bilde av paret sammen.
Musikken strømmet fra mannerommet, det minnet meg litt om klassisk, indisk musikk, men det var mer sakralt. Dette var sufimusikk, som er åndelig eller spirituell muslimsk musikk. Jeg synes musikken var oppløftende, men Eliha og en annen ung jente holdt på å dø av kjedsomhet og de lurte seg ut bakdøren.
Svigersønnen kom til meg etter en stund og lurte på om jeg kjedet meg. Han sa at innen 45 minutters skulle de være ferdig og vi skulle spise sammen. Etter to timer ble de ferdige, enda et fellestrekk med India, de kjører indisk tidsregning i Pakistan også. For meg som var innstilt på 45 minutter ble de resterende 1.15 time vanskelig. De andre damene begynte å gå ut og inn fra bakdøren og noen gikk hjem.
Jeg strevde med å holde meg våken, øyelokkene ble blytunge. Jeg øvde meg på å sette sjal på hodet og lurte på om det egentlig gjorde noe om jeg sovnet litt. Det kremhvite, myke teppet lokket og det var deilige puter rundt på gulvet. Strømmen gikk og det ble mørkt og varmt i rommet, det ble tent stearinlys og messingen ble lavere og fjernere og natten senket seg over meg.
Endelig ble de ferdige, jeg satt fremdeles så jeg kan ikke ha sovnet. Vi gikk ut på plassen, der ble det servert all slags deilig mat og det var bare å forsyne seg. Jeg spiste en fantastisk kylling briyani.
Jeg fikk hilse på Zeba, hun var veldig vennlig og hyggelig, hun satt veldig pris på at jeg kom til Pakistan i disse vanskelige tidene. Svigersønnen var veldig hyggelig og jeg fikk møte barnebarnet hennes. Han var nyutdannet advokat, og de snakket om advokatenes viktige oppgave i fremtiden ved å bidra til at det blir lov og orden i Pakistan.
Mett av Briyani og inntrykk gikk jeg til sengs. Neste dag skulle vi til Islamabad.
